I det siste har jeg omtrent ikke vært engasjert i noen ting, kanskje bortsett fra Jupiter Ascending:
For å sitere denne Buzzfeed-"artikkelen" (hva kaller man egentlig hva enn det er Buzzfeed publiserer?): "Channing Tatum was half dog, because that is his truest form. Actually, technically he is a genetically modified angel soldier who is part wolf, which…also works I guess?? Not only that, he was a half dog being who FLEW AROUND ON ROLLER BLADES LIKE A MODERN DAY DOG HERMES. And we haven’t even gotten to Eddie Redmayne yet. Eddie Redmayne lounged around evilly like a majestic snake in a glitter cape. That should really be enough for any movie."
Her er en gif av Balem Abrasax fordi du trenger det i livet ditt:
Og her er min nye yndlingstumblr, hvis noen er interessert.
(Og jeg lover, egentlig hadde jeg tenkt å skrive et helt seriøst innlegg om Oscar-utdelinga som truer i horisonten, men så blei det av en eller annen grunn dette isteden. Jeg vil bare fort si at GI NÅ LEO DEN OSCAREN DA men også hey!Eddie! og jeg trur jeg aldri før har vært så spent på hvem som vinner for beste mannlige hovedrolle, men siden jeg er nesten helt sikker på at det blir enten Leo eller Eddie, så er jeg egentlig fornøyd uansett?)
fredag 26. februar 2016
torsdag 18. februar 2016
Throwback Thursday #6: Bryllupet
På ungdomsskolen hadde jeg en big business på gang der jeg skreiv ikke akkurat fan fiction, men på en måte noe lignende, på oppfordring. Stort sett var det ei jente i klassen min eller i en av parallellklassene som var forelska i noen, og så skreiv jeg ei slags fortelling som endte opp med de to lykkelige sammen. Veldig populært som bursdagsgave, skal jeg love dere. Uansett, denne teksten skreiv jeg i november 2003, altså mens jeg gikk i åttende klasse, og siden det i utgangspunktet handler om ekte personer, har jeg for sikkerhets skyld bytta ut alle navna.
”Se! Der er Lars!” sa Anette og gjemte seg under den høyhalsede genseren sin. Lars gikk forbi og kikket så vidt opp på Anette i det han passerte, og hun syntes helt tydelig at hun så at Lars smilte.
”Så du det? Han smilte til meg!” sa Anette til Silje da han var utenfor hørevidde. ”Jeg så ingenting. Du innbiler deg ting, Anette!” sa Silje. De gikk og hentet bøkene sine i skapet og gikk inn i klasserommet igjen.
”Hei!” ropte Elisabeth som satt borte ved vinduet, ”blir dere med å spille kort?” ”Ja!” utbrøt Silje, ”vi spiller Games!”
Marie kom også bort og spurte om hun kunne være med. ”Ok”, sa Elisabeth, ”da kan du være på lag med meg, så er Anette på lag med Silje”.
De begynte å spille. Silje fikk Games, og hun prøvde febrilsk å vise tegnet til Anette, men hun så bare drømmende ut i lufta og tenkte på at Lars hadde smilt til henne.
I samme øyeblikk som Anette oppdaget at Silje viste tegnet, sa Elisabeth: ”Motgames!” og de tapte.
Anette skulle være med Silje hjem den dagen. Da de satt på bussen, spurte Helene om det virkelig var sant at Lars hadde smilt til henne. Hun hadde fått vite det av Marie, som alltid holdt seg oppdatert.
”Ja, han er bare sååå søt når han smiler!” sa Anette og Helene gliste. Noe hun ofte gjorde, vel å merke.
Marie kom bort. ”Du skulle nok ønske at det var deg han smilte til!” sa hun og dultet Helene i siden. ”Kom igjen! Bare innrøm det!” ”Jeg er glad på Anette sitt vegne, jeg!” sa Helene og lo.
Da Anette kom hjem til Silje, snakket de om gutter. Det vil si, Anette snakket om Lars og Silje hørte på. ”Tenk om jeg ble sammen med han!” sa Anette og fikk et drømmende utrykk i øynene. ”Det kan jo hende, siden han likte deg i sjuende. Det sier Oda at han gjorde!” sa Silje og smilte oppmuntrende. Så kom katten til Silje inn i rommet, og han hoppet opp i senga til Silje.
”Hei, Pussi!” sa Silje og klappet ham på ryggen så han begynte å male. Tenk om jeg var Silje og Pussi var Lars, tenkte Anette og så på hvordan Silje kjælte med Pussi.
På skolen neste dag, hadde akkurat Anette vært og hentet noen bøker i skapet, da hun gikk rett på Lars. Hun mistet alle bøkene sine utover gulvet, og Lars bøyde seg fort ned og plukket dem opp.
”Takk”, sa Anette og rødmet. Så flaut! Men Lars sa: ”Anette, det er noe jeg må si deg… Eh, du skjønner…” ”Å, nei, læreren kommer!” avbrøt Anette idet hun fikk øye på Renate, norsklæreren dems, som var på vei inn i klasserommet. Anette spurtet inn og rakk det akkurat.
Da hun kom hjem den dagen, greide hun ikke å vente med å få vite hva Lars ville si henne, så hun ringte ham
Etter noe som virket som en evighet, tok han telefonen. ”Hallo?” lød stemmen hans. Men dunkende hjerte spurte Anette: ”Hva var det du ville si meg i sted?” ”Å, det… Nei, bare glem det, du, det var vel ikke noe viktig…” ”Nei, si det nå!” maste Anette. ”Ok, ok”, sa Lars, ”vel… jeg liker egentlig deg ganske godt, og jeg hadde tenkt å spørre deg, men du vil vel ikke, og det…” ”Ja!” avbrøt Anette, så glad som en sangfugl. ”Eh… hva mener du?” spurte Lars en smule skjelvent. ”Jeg vil bli sammen med deg!” sa Anette og i neste øyeblikk ble hun veldig flau, siden hun hadde ropt det ut.
”Ehm… ja vel…” sa Lars og hørtes forfjamset ut. ”Ja, da sier vi det, da… Ha det, da, pusen min…” sa Lars og la på.
Anette var i syvende himmel. Lars hadde kalt henne pusen sin!
Hun sendte en melding til Lars og ba ham om å komme bort, og det skulle han. Jippi! Jublet Anette inni seg.
Helt i ørska la hun seg ned på senga si og stirret opp i taket. Så tok hun et bilde hun hadde av Lars og kysset det. Endelig!
Det ringte på døra, og Anette ropte: ”Jeg åpner!” Hun spurtet til døra før foreldrene hennes, og Lars stod der med en pakke i hendene.
”Vi går opp på rommet ditt”, sa han fort, og det gjorde de. De satte seg på sengekanten og satt tause en stund, før Lars kremtet og sa: ”Jeg kjøpte denne til deg”. Han rakte Anette gaven, som pakket den opp. Inne i den var det en smykkeeske.
Anette skulle til å åpne den, men Lars sa: ”Tillat meg”, også tok han smykkeesken fra Anette, åpnet den, gikk ned på kne og spurte: ”Anette, vil du gifte deg med meg?”
Anette var stum. Lars hadde fridd til henne!
Hun så på gaven som lå i esken. Det var en vakker sølvring med diamanter og safirer. Så tok hun ringen og hvisket: ”ja!”
Lars smilte og kysset henne, og Anette følte seg som den lykkeligste av de lykkelige.
Tidlig neste morgen, tok Anette på seg forlovelsesringen hun hadde fått av Lars. Den var virkelig nydelig. Akkurat som han jeg fikk den av! Tenkte Anette og smilte.
Ved frokostbordet ville faren hennes vite hvordan hun hadde fått den ringen. ”Å, jeg fikk den av Lars”, sa Anette, men da hun så det forvirrede ansiktsutrykket hans, la hun fort til: ”Han kjøpte den billig på tier’n, altså”. Foreldrene så heldigvis ut til å tro på henne.
Da hun var ferdig med å spise, pusset hun tennene og gredde håret. Og for første gang sminket hun seg med både lilla øyenskygge og rød leppestift og smilte til sitt eget speilbilde. Hun hadde aldri følt seg så ovenpå på lenge.
Da hun hentet sykkelen sin og begynte å sykle, traff hun Elisabeth.
”Jøss, som du har sminket deg!” sa Elisabeth og gjorde store øyne da hun fikk se henne.
”Jeg må fortelle deg noe”, sa Anette, ”men du må ikke si det til noen!” Det lovte Elisabeth. ”Jeg er forlovet med Lars!” ”Hva!?”
Det var et så stort sjokk for Elisabeth at hun datt av sykkelen og havnet rett i et kratt. Anette kunne ikke annet enn å le, hun så komisk ut.
”Det er ikke noe å le av!” sa Elisabeth og kavet seg ut av krattet. Hun hadde rusk og rask over hele seg.
Da hun hadde kommet seg opp på sykkelen igjen, sa hun: ”Er det virkelig sant at Lars fridde?” ”Helt sant! Han gikk ned på knærne og all ting!” sa Anette. ”Nei, nå tuller du!” sa Elisabeth og stirret vantro på Anette. ”Nei, jeg tuller ikke! Det er helt sant!” ”Helt sant?” spurte Elisabeth prøvende. ”Kors på halsen”, sa Anette og da trodde Elisabeth på henne.
Da de hadde kommet fram til skolen og inn i klasserommet, tok Anette av seg vantene og viste den funklende ringen til Elisabeth. Hun måpte.
”Gosh, den er rålekker!” fikk hun fram og Anette lo.
”Hva skjer her, a’?” ville Helene vite, hun hadde akkurat kommet bort til dem. ”Ser ut som om jeg må slippe bomben allikevel: JEG ER FORLOVET MED LARS!” sa Anette og viste Helene ringen sin.
”Gud a’ meg!” utbrøt Helene og glante, ”det mener du vel ikke?” ”Jo da, han gikk ned på kne og fridde!” sa Anette. ”Nei!” Helene slo seg til panna, ”jeg ble plutselig veldig svimmel, jeg!”
I det samme kom Silje og Marie bort også. ”Wow, den ringen der var raff!” utbrøt Marie og stirret. ”Det er forlovelsesringen hennes!” ropte Helene. ”Hysj, da!” måtte Anette si. Men for sent. Flere hadde allerede hørt det.
”Forlovelses-hvaforno’?” spurte Elias. ”Ikke noe!” svarte Anette fort. ”Jo da, jeg hørte dere sa noe om forlovelse. Hva da?” maste Elias. ”Ok, da, jeg er forlovet med Lars!” sa Anette. ”Jøss, er du?” spurte Silje.
En drøss andre spørsmål fulgte, og snart visste hele klassen om det. Toppen på kransekaka ble når Lars kom inn i klasserommet for å hilse på sin kjære og alle gratulerte ham med ”fangsten”.
Måneder senere var Anette i stand med bryllupsforberedelsene sine. Hun hadde fortalt foreldrene sine om det, og de var veldig glade på hennes vegne.
Elisabeth skulle bli med henne når hun skulle kjøpe brudekjole. Men det var så mange fine å velge mellom, at Anette ikke visste hvem hun skulle ta. Lars var i butikken ved siden av for å kjøpe smoking.
Til slutt falt Anette for en med glitrende tiara og perler og glitter på hele kjolen. Den hadde langt slep, og var den dyreste i hele butikken. Anette hadde ikke råd, men akkurat da kom Lars inn og betalte den for henne.
Så var den store dagen der, og Anette var en vakker brud. Hun ble kjørt til kirken i en hvit limousin med egen sjåfør, og Lars skulle komme etterpå i en svart limousin.
Hele klassen ventet på Anette da hun kom. Hun mottok gratulasjoner og komplimenter hvor enn hun snudde seg, og hun la ikke skjul på at hun nøt det.
Det var en nydelig dag, solen skinte og det var varmt i lufta.
Akkurat da skygget noen skyer for sola, og fra de skyene dalte det snø. Snøkrystallene falt i håret til Anette som glitter og gjorde henne enda vakrere enn før.
De andre gikk inn i kirken, og da svingte en svart limousin opp. Det var Lars!
”Hei, Anette, min vakre brud!” strålte han i det han gikk ut. Du er ikke helt borte, du heller, tenkte Anette, men hun sa ikke noe høyt.
Så skulle de gifte seg. Lars fortet seg inn i kirken og faren til Anette kom for å hente henne. De to gikk sammen over kirkegulvet og det gnistret i kamerablitzer.
Så var de oppe ved alteret, hvor Lars stod og ventet på henne.
”Hei”, hvisket han, og Anette satte seg ved siden av ham.
Presten bablet i vei, men Anette tenkte ikke over det, hun bare så Lars dypt og lidenskapelig inn i øynene. De flettet fingre og Anette følte seg som den lykkeligste jenta i verden.
Så skulle de vies.
”Nå spør jeg deg, Lars Hansen, vil du ha denne kvinnen som ved din side står, vil du elske og ære henne og være trofast mot henne til døden skiller dere ad?” ”Ja”, lød svaret, og Anettes hjerte gjorde et hopp.
”Nå spør jeg deg, Anette Olsen, vil du ha denne mannen som ved din side står, vil du elske og ære ham og være trofast mot ham til døden skiller dere ad?” ”Ja”, svarte Anette, høyt og tydelig. ”Da erklærer jeg dere rette ektefolk!” sa presten, og hele menigheten jublet. Så spilte orgelet, og alle gjestene gikk ut.
Sist av alle skulle Lars og Anette gå ut.
Da de kom ut på trappa, stod jentene i både B- og C-klassen og hev konfetti og hvite roseblader på dem. Så kysset de på trappa, og alle foreviget dem ved å ta bilde av dem.
Etter det, satte de seg i den hvite limousinen som kjørte dem til Folkvang, for der skulle det bli bryllupsfest!
Da de kom fram, åpnet de gavene, og de fikk middagsservise, vaskemaskin, vaffeljern, duk og mye mer.
Da de kom til at gjestene skulle holde taler og synge, hadde Marie diktet en sang til brudeparet. Sangen var sånn:
ANETTE OG LARS SIN KJÆRLIGHETSSANG
Mel.: Tenk at nå er dagen her
Tenk at nå er dagen her
Som vi har lengtet etter!
Vi får se dem kysse
Og vi er så glad’!
Du kan tro vi skal nok
Synge ut av alle krefter
Rope ”Gratulerer” og et høyt
HURRA!!
Elsker Anette, gjør
Lars til han dør
Anette elsker Lars også, da!
Se, nå kysser de så hett og heftig på hverandre
Er de ikke søte, så vet ikke jeg
Da bryllupet var ferdig, kaken fortært og gjestene gått, ble Anette og Lars kjørt hjem igjen i limousinen. Da de kom fram, bar Lars Anette bort til senga, hvor de skulle tilbringe kjærlighetsnatten sammen.
Lars satte seg ved siden av Anette i senga. Han lente seg mot henne og sa: ”Kom her, lille villkatt.” ”Grrr…” sa Anette…
Anette ble brått vekket av dagdrømmen da det ringte på døra. Hun knuget fortsatt bildet av Lars i hånden. Et øyeblikk lurte hun på om det var sant det hun hadde drømt, men selvfølgelig var det ikke det, hun lå jo her i senga si.
En av foreldrene til Anette hadde tydeligvis åpnet, for Lars kom inn døra.
”Hallo, pus”, sa han, og Anette så at han holdt en pakke i hånda.
Han satte seg ved siden av henne i senga, og han ga henne pakka. I den var det en sølvring med diamanter og safirer på…
Hadde det vært en drøm, eller hadde det ikke?
Anette stirret på Lars og sa: ”Den er nydelig! Hvor kjøpte du den?” Lars vred litt på seg og svarte: ”Veeel… Faktisk så kjøpte jeg den på tier’n… Men du liker den vel, ikke sant?” ”Den er nydelig”, hvisket Anette, nesten uhørlig.
Hun satte ringen på nattbordet og stirret på Lars et øyeblikk, før han lente seg nærmere henne og sa: ”Kom her, lille villkatt…” ”Grrr…” sa Anette, og øyeblikket etter var tungen hans i munnen hennes…
”Se! Der er Lars!” sa Anette og gjemte seg under den høyhalsede genseren sin. Lars gikk forbi og kikket så vidt opp på Anette i det han passerte, og hun syntes helt tydelig at hun så at Lars smilte.
”Så du det? Han smilte til meg!” sa Anette til Silje da han var utenfor hørevidde. ”Jeg så ingenting. Du innbiler deg ting, Anette!” sa Silje. De gikk og hentet bøkene sine i skapet og gikk inn i klasserommet igjen.
”Hei!” ropte Elisabeth som satt borte ved vinduet, ”blir dere med å spille kort?” ”Ja!” utbrøt Silje, ”vi spiller Games!”
Marie kom også bort og spurte om hun kunne være med. ”Ok”, sa Elisabeth, ”da kan du være på lag med meg, så er Anette på lag med Silje”.
De begynte å spille. Silje fikk Games, og hun prøvde febrilsk å vise tegnet til Anette, men hun så bare drømmende ut i lufta og tenkte på at Lars hadde smilt til henne.
I samme øyeblikk som Anette oppdaget at Silje viste tegnet, sa Elisabeth: ”Motgames!” og de tapte.
Anette skulle være med Silje hjem den dagen. Da de satt på bussen, spurte Helene om det virkelig var sant at Lars hadde smilt til henne. Hun hadde fått vite det av Marie, som alltid holdt seg oppdatert.
”Ja, han er bare sååå søt når han smiler!” sa Anette og Helene gliste. Noe hun ofte gjorde, vel å merke.
Marie kom bort. ”Du skulle nok ønske at det var deg han smilte til!” sa hun og dultet Helene i siden. ”Kom igjen! Bare innrøm det!” ”Jeg er glad på Anette sitt vegne, jeg!” sa Helene og lo.
Da Anette kom hjem til Silje, snakket de om gutter. Det vil si, Anette snakket om Lars og Silje hørte på. ”Tenk om jeg ble sammen med han!” sa Anette og fikk et drømmende utrykk i øynene. ”Det kan jo hende, siden han likte deg i sjuende. Det sier Oda at han gjorde!” sa Silje og smilte oppmuntrende. Så kom katten til Silje inn i rommet, og han hoppet opp i senga til Silje.
”Hei, Pussi!” sa Silje og klappet ham på ryggen så han begynte å male. Tenk om jeg var Silje og Pussi var Lars, tenkte Anette og så på hvordan Silje kjælte med Pussi.
På skolen neste dag, hadde akkurat Anette vært og hentet noen bøker i skapet, da hun gikk rett på Lars. Hun mistet alle bøkene sine utover gulvet, og Lars bøyde seg fort ned og plukket dem opp.
”Takk”, sa Anette og rødmet. Så flaut! Men Lars sa: ”Anette, det er noe jeg må si deg… Eh, du skjønner…” ”Å, nei, læreren kommer!” avbrøt Anette idet hun fikk øye på Renate, norsklæreren dems, som var på vei inn i klasserommet. Anette spurtet inn og rakk det akkurat.
Da hun kom hjem den dagen, greide hun ikke å vente med å få vite hva Lars ville si henne, så hun ringte ham
Etter noe som virket som en evighet, tok han telefonen. ”Hallo?” lød stemmen hans. Men dunkende hjerte spurte Anette: ”Hva var det du ville si meg i sted?” ”Å, det… Nei, bare glem det, du, det var vel ikke noe viktig…” ”Nei, si det nå!” maste Anette. ”Ok, ok”, sa Lars, ”vel… jeg liker egentlig deg ganske godt, og jeg hadde tenkt å spørre deg, men du vil vel ikke, og det…” ”Ja!” avbrøt Anette, så glad som en sangfugl. ”Eh… hva mener du?” spurte Lars en smule skjelvent. ”Jeg vil bli sammen med deg!” sa Anette og i neste øyeblikk ble hun veldig flau, siden hun hadde ropt det ut.
”Ehm… ja vel…” sa Lars og hørtes forfjamset ut. ”Ja, da sier vi det, da… Ha det, da, pusen min…” sa Lars og la på.
Anette var i syvende himmel. Lars hadde kalt henne pusen sin!
Hun sendte en melding til Lars og ba ham om å komme bort, og det skulle han. Jippi! Jublet Anette inni seg.
Helt i ørska la hun seg ned på senga si og stirret opp i taket. Så tok hun et bilde hun hadde av Lars og kysset det. Endelig!
Det ringte på døra, og Anette ropte: ”Jeg åpner!” Hun spurtet til døra før foreldrene hennes, og Lars stod der med en pakke i hendene.
”Vi går opp på rommet ditt”, sa han fort, og det gjorde de. De satte seg på sengekanten og satt tause en stund, før Lars kremtet og sa: ”Jeg kjøpte denne til deg”. Han rakte Anette gaven, som pakket den opp. Inne i den var det en smykkeeske.
Anette skulle til å åpne den, men Lars sa: ”Tillat meg”, også tok han smykkeesken fra Anette, åpnet den, gikk ned på kne og spurte: ”Anette, vil du gifte deg med meg?”
Anette var stum. Lars hadde fridd til henne!
Hun så på gaven som lå i esken. Det var en vakker sølvring med diamanter og safirer. Så tok hun ringen og hvisket: ”ja!”
Lars smilte og kysset henne, og Anette følte seg som den lykkeligste av de lykkelige.
Tidlig neste morgen, tok Anette på seg forlovelsesringen hun hadde fått av Lars. Den var virkelig nydelig. Akkurat som han jeg fikk den av! Tenkte Anette og smilte.
Ved frokostbordet ville faren hennes vite hvordan hun hadde fått den ringen. ”Å, jeg fikk den av Lars”, sa Anette, men da hun så det forvirrede ansiktsutrykket hans, la hun fort til: ”Han kjøpte den billig på tier’n, altså”. Foreldrene så heldigvis ut til å tro på henne.
Da hun var ferdig med å spise, pusset hun tennene og gredde håret. Og for første gang sminket hun seg med både lilla øyenskygge og rød leppestift og smilte til sitt eget speilbilde. Hun hadde aldri følt seg så ovenpå på lenge.
Da hun hentet sykkelen sin og begynte å sykle, traff hun Elisabeth.
”Jøss, som du har sminket deg!” sa Elisabeth og gjorde store øyne da hun fikk se henne.
”Jeg må fortelle deg noe”, sa Anette, ”men du må ikke si det til noen!” Det lovte Elisabeth. ”Jeg er forlovet med Lars!” ”Hva!?”
Det var et så stort sjokk for Elisabeth at hun datt av sykkelen og havnet rett i et kratt. Anette kunne ikke annet enn å le, hun så komisk ut.
”Det er ikke noe å le av!” sa Elisabeth og kavet seg ut av krattet. Hun hadde rusk og rask over hele seg.
Da hun hadde kommet seg opp på sykkelen igjen, sa hun: ”Er det virkelig sant at Lars fridde?” ”Helt sant! Han gikk ned på knærne og all ting!” sa Anette. ”Nei, nå tuller du!” sa Elisabeth og stirret vantro på Anette. ”Nei, jeg tuller ikke! Det er helt sant!” ”Helt sant?” spurte Elisabeth prøvende. ”Kors på halsen”, sa Anette og da trodde Elisabeth på henne.
Da de hadde kommet fram til skolen og inn i klasserommet, tok Anette av seg vantene og viste den funklende ringen til Elisabeth. Hun måpte.
”Gosh, den er rålekker!” fikk hun fram og Anette lo.
”Hva skjer her, a’?” ville Helene vite, hun hadde akkurat kommet bort til dem. ”Ser ut som om jeg må slippe bomben allikevel: JEG ER FORLOVET MED LARS!” sa Anette og viste Helene ringen sin.
”Gud a’ meg!” utbrøt Helene og glante, ”det mener du vel ikke?” ”Jo da, han gikk ned på kne og fridde!” sa Anette. ”Nei!” Helene slo seg til panna, ”jeg ble plutselig veldig svimmel, jeg!”
I det samme kom Silje og Marie bort også. ”Wow, den ringen der var raff!” utbrøt Marie og stirret. ”Det er forlovelsesringen hennes!” ropte Helene. ”Hysj, da!” måtte Anette si. Men for sent. Flere hadde allerede hørt det.
”Forlovelses-hvaforno’?” spurte Elias. ”Ikke noe!” svarte Anette fort. ”Jo da, jeg hørte dere sa noe om forlovelse. Hva da?” maste Elias. ”Ok, da, jeg er forlovet med Lars!” sa Anette. ”Jøss, er du?” spurte Silje.
En drøss andre spørsmål fulgte, og snart visste hele klassen om det. Toppen på kransekaka ble når Lars kom inn i klasserommet for å hilse på sin kjære og alle gratulerte ham med ”fangsten”.
Måneder senere var Anette i stand med bryllupsforberedelsene sine. Hun hadde fortalt foreldrene sine om det, og de var veldig glade på hennes vegne.
Elisabeth skulle bli med henne når hun skulle kjøpe brudekjole. Men det var så mange fine å velge mellom, at Anette ikke visste hvem hun skulle ta. Lars var i butikken ved siden av for å kjøpe smoking.
Til slutt falt Anette for en med glitrende tiara og perler og glitter på hele kjolen. Den hadde langt slep, og var den dyreste i hele butikken. Anette hadde ikke råd, men akkurat da kom Lars inn og betalte den for henne.
Så var den store dagen der, og Anette var en vakker brud. Hun ble kjørt til kirken i en hvit limousin med egen sjåfør, og Lars skulle komme etterpå i en svart limousin.
Hele klassen ventet på Anette da hun kom. Hun mottok gratulasjoner og komplimenter hvor enn hun snudde seg, og hun la ikke skjul på at hun nøt det.
Det var en nydelig dag, solen skinte og det var varmt i lufta.
Akkurat da skygget noen skyer for sola, og fra de skyene dalte det snø. Snøkrystallene falt i håret til Anette som glitter og gjorde henne enda vakrere enn før.
De andre gikk inn i kirken, og da svingte en svart limousin opp. Det var Lars!
”Hei, Anette, min vakre brud!” strålte han i det han gikk ut. Du er ikke helt borte, du heller, tenkte Anette, men hun sa ikke noe høyt.
Så skulle de gifte seg. Lars fortet seg inn i kirken og faren til Anette kom for å hente henne. De to gikk sammen over kirkegulvet og det gnistret i kamerablitzer.
Så var de oppe ved alteret, hvor Lars stod og ventet på henne.
”Hei”, hvisket han, og Anette satte seg ved siden av ham.
Presten bablet i vei, men Anette tenkte ikke over det, hun bare så Lars dypt og lidenskapelig inn i øynene. De flettet fingre og Anette følte seg som den lykkeligste jenta i verden.
Så skulle de vies.
”Nå spør jeg deg, Lars Hansen, vil du ha denne kvinnen som ved din side står, vil du elske og ære henne og være trofast mot henne til døden skiller dere ad?” ”Ja”, lød svaret, og Anettes hjerte gjorde et hopp.
”Nå spør jeg deg, Anette Olsen, vil du ha denne mannen som ved din side står, vil du elske og ære ham og være trofast mot ham til døden skiller dere ad?” ”Ja”, svarte Anette, høyt og tydelig. ”Da erklærer jeg dere rette ektefolk!” sa presten, og hele menigheten jublet. Så spilte orgelet, og alle gjestene gikk ut.
Sist av alle skulle Lars og Anette gå ut.
Da de kom ut på trappa, stod jentene i både B- og C-klassen og hev konfetti og hvite roseblader på dem. Så kysset de på trappa, og alle foreviget dem ved å ta bilde av dem.
Etter det, satte de seg i den hvite limousinen som kjørte dem til Folkvang, for der skulle det bli bryllupsfest!
Da de kom fram, åpnet de gavene, og de fikk middagsservise, vaskemaskin, vaffeljern, duk og mye mer.
Da de kom til at gjestene skulle holde taler og synge, hadde Marie diktet en sang til brudeparet. Sangen var sånn:
ANETTE OG LARS SIN KJÆRLIGHETSSANG
Mel.: Tenk at nå er dagen her
Tenk at nå er dagen her
Som vi har lengtet etter!
Vi får se dem kysse
Og vi er så glad’!
Du kan tro vi skal nok
Synge ut av alle krefter
Rope ”Gratulerer” og et høyt
HURRA!!
Elsker Anette, gjør
Lars til han dør
Anette elsker Lars også, da!
Se, nå kysser de så hett og heftig på hverandre
Er de ikke søte, så vet ikke jeg
Da bryllupet var ferdig, kaken fortært og gjestene gått, ble Anette og Lars kjørt hjem igjen i limousinen. Da de kom fram, bar Lars Anette bort til senga, hvor de skulle tilbringe kjærlighetsnatten sammen.
Lars satte seg ved siden av Anette i senga. Han lente seg mot henne og sa: ”Kom her, lille villkatt.” ”Grrr…” sa Anette…
Anette ble brått vekket av dagdrømmen da det ringte på døra. Hun knuget fortsatt bildet av Lars i hånden. Et øyeblikk lurte hun på om det var sant det hun hadde drømt, men selvfølgelig var det ikke det, hun lå jo her i senga si.
En av foreldrene til Anette hadde tydeligvis åpnet, for Lars kom inn døra.
”Hallo, pus”, sa han, og Anette så at han holdt en pakke i hånda.
Han satte seg ved siden av henne i senga, og han ga henne pakka. I den var det en sølvring med diamanter og safirer på…
Hadde det vært en drøm, eller hadde det ikke?
Anette stirret på Lars og sa: ”Den er nydelig! Hvor kjøpte du den?” Lars vred litt på seg og svarte: ”Veeel… Faktisk så kjøpte jeg den på tier’n… Men du liker den vel, ikke sant?” ”Den er nydelig”, hvisket Anette, nesten uhørlig.
Hun satte ringen på nattbordet og stirret på Lars et øyeblikk, før han lente seg nærmere henne og sa: ”Kom her, lille villkatt…” ”Grrr…” sa Anette, og øyeblikket etter var tungen hans i munnen hennes…
søndag 14. februar 2016
En slags biografisk poetikk
God kveld. Jeg har ikke hatt internett i et par uker nå, og nå som det endelig er tilbake benytter jeg anledninga til å blogge igjen, det er altfor lenge siden sist.
For et par måneder siden blei jeg spurt av hun som var engelsklæreren min på videregående om å delta i ei utstilling de skulle ha på skolen, som skulle handle om framtid, karriere og inspirasjon. Kort fortalt ville hun at jeg skulle snakke om bakgrunnen min, hvor jeg er hen nå, og hva som knytter de to sammen. Nå er utstillinga tatt ned, og jeg tenkte det muligens kunne være interessant å poste den her òg, så kan den markere internettets tilbakekomst her på bloggen. Håper dere gjennom dette kanskje kan føle at dere blir bedre kjent med meg.
Jeg heter Kristine Oseth Gustavsen, er 25 år, og har de siste to åra bodd i Oslo, men bodde i Lier fra da mamma og pappa kom hjem fra sjukehuset med meg i midten av april 1990, til jeg fullførte videregående da jeg var 19, i 2009.
På St. Hallvard hadde jeg valgfaga biologi, engelsk og kommunikasjon og kultur, men på VG3 bytta jeg ut biologi med spansk, i og med at språkfag tross alt alltid har vært de faga som har stått mitt hjerte nærmest.
Mens jeg gikk på St. Hallvard var det én ting jeg visste at jeg ville drive med resten av livet, og det var å skrive. På det punktet var jeg bare ennå ikke sikker på om jeg ville konsentrere meg om film eller litteratur, i og med at jeg var veldig opptatt av begge deler. Sånn hadde det vært ganske lenge, sannsynligvis fra da jeg gikk på barneskolen en gang, riktignok avbrutt av to korte perioder på ungdomsskolen da jeg ville bli henholdsvis skuespiller og musiker, men det var på St. Hallvard at jeg skjønte at jeg ville, og måtte skrive. Ikke minst blei dette tydelig for meg i norsk- og engelsktimene, eller kanskje særlig når det gjaldt innleveringene, og la oss ikke glemme tentamenene, da oppgaven ofte gikk ut på å skrive en lengre tekst - noen ganger til og med en skjønnlitterær tekst - det var da jeg virkelig koste meg. Jeg husker spesielt godt en tekst jeg skreiv til ei norskinnlevering, jeg mistenker at oppgaven var å skrive ei novelle, og norsklæreren likte den så godt at hun leste den høyt. Jeg hadde skrevet en tekst om min nylige, sansefylte studietur til Granada, så norsklæreren sendte den videre til spansklæreren min - som også endte opp med å lese den høyt for klassen. Denne teksten brukte jeg seinere i søknaden min til forfatterstudiet i Bø - og kom inn.
Men før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø, gikk jeg et år på folkehøyskole. Jeg valgte filmlinja på Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord, tenkte at siden jeg ennå ikke hadde bestemt meg for film eller litteratur, så kunne det være greit å teste ut de to forskjellige retningene et år av gangen før jeg gjorde et endelig valg.
Mens jeg gikk på folkehøyskole, skjedde det noe helt vilt. Et nyoppstarta forlag som kalte seg Panthera Publishing hadde kommet over en roman jeg hadde lagt ut på skrivenettstedet skrivebua.no, og ville gjerne gi den ut. Bare noen måneder seinere var faktisk boka et faktum.
Jeg hadde det gøy på folkehøyskolen, riktignok skreiv vi ikke så mye manus som jeg hadde ønska meg, og da vi i klassen hadde manuskonkurranse, hvor vi skulle filmatisere vinnermanusa, blei ikke mitt manus blant de filmatiserte.
Året etter via jeg altså til litteraturen, og til forfatterstudiet i Bø. Her lærte jeg utrolig mye, og da jeg tok eksamen i mai, så jeg tilbake på tekstene jeg hadde brukt i søknaden min og kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde tenkt at disse var bra nok til å søke på noe som helst. I løpet av dette året hadde jeg også gitt ut roman nummer to, også på Panthera Publishing. Jeg hadde tilegna meg så mye kunnskap og fått så mange nye redskaper i skrivinga mi at jeg knapt nok visste hvor jeg skulle gjøre av dem - men skjønte etter hvert at de måtte brukes i litteraturen, og ikke i film. Etter året i Bø søkte jeg nemlig på manuslinja til Den norske filmskolen på Lillehammer, og kom til intervju, men kom ikke inn. Isteden ga jeg ut min tredje roman på Panthera Publishing, som kort tid etterpå dessverre blei lagt ned. Men så kom jeg inn på forfatterstudiet i Tromsø, Norges eneste samlingsbaserte og toårige forfatterutdanning. Det er her jeg går nå, og etter at vi i mai ga ut en antologi med tekster fra alle i klassen, blei jeg kontakta av Gyldendal forlag.
Man er så fri når man skriver, og særlig når man kombinerer det med å gå for eksempel forfatterstudiet i Tromsø. Jeg reiser til Tromsø omtrent hver sjette uke, har undervisning fra morgen til kveld i fire dager, drar ned til Oslo igjen, og skriver. Det koster jo litt penger med flybilletter og overnatting, men jeg får fullt studielån, og jobber på deltidsjobben min en til to ganger hver uke, og har en helt grei økonomi. I ny og ne får jeg tilbud om å snakke om skrivinga mi på biblioteker, skoler og skrivekurs, og siden jeg aldri hadde noen store problemer med foredrag på skolen, og når jeg i tillegg kan snakke om noe jeg kan så godt at jeg nesten ikke trenger manus, er det noe jeg gjør med glede. Særlig morsomt er det når jeg er på skoler og skrivekurs for barn og ungdom, og den kjempesjenerte fjortenåringen på bakerste rad kommer bort til meg etterpå, stotrer fram at de likte foredraget kjempegodt, og spør superydmykt om jeg kan tenke meg å lese en tekst de har skrevet - og så viser det seg at teksten er ti tusen ganger bedre enn noe jeg kunne ha skrevet da jeg var på samme alder. Da merker jeg meg navnet deres, og gleder meg til den dagen jeg ser det på framsida av ei bok.
Det som er så motiverende med å skrive, er at jeg aldri helt veit åssen det går. Det er litt som å lese, på sett og vis, bare at historien helt konkret blir til underveis. Alle som skriver er jo selvfølgelig forskjellige på dette punktet, men jeg veit omtrent aldri åssen det skal slutte når jeg skriver, og om jeg veit åssen det skal slutte, så veit jeg ikke åssen det er det skal ende opp akkurat der. Det er som et spill, der man må få alt til å gå opp, og når man endelig får det til, er det ingenting som slår den enorme tilfredsstillelsen av å faktisk ha skrevet ferdig ei bok.
Jeg må innrømme at jeg skriver mest for min egen del. Jeg syns rett og slett det er gøy, og da er det jo veldig praktisk at jeg får det til ganske bra i tillegg, og at folk som leser det jeg skriver, også får noe ut av det. De to første bøkene jeg ga ut er fantasy-romaner, men i det siste har jeg skrevet mer realistiske romaner, og særlig liker jeg å utforske de skjebnene og personene som på ulikt vis havner litt på sida av samfunnet. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt der hovedpersonen sliter med depresjon, og hvis jeg kan oppnå noe samfunnsnyttig med skrivinga mi, så må det være å bidra til å bryte med stigmaene som ofte er knytta opp mot denne typen lidelser. Hva om noen som i utgangspunktet tenker at "deprimerte bare må ta seg sammen", plukker opp ei bok jeg har skrevet, og får en forståelse for deprimerte de aldri ellers kunne fått? Når man leser, får man innblikk i åssen mennesker som kanskje er helt annerledes fra en sjøl tenker og har det, og man oppnår dermed en slags empati for dem. Den engelske forfatteren Ian McEwan har skrevet en veldig inspirerende artikkel for The Guardian der han snakker om at hvis terroristene bak 11. september-angrepet hadde hatt evne til å føle empati, hadde de ikke vært i stand til å begå terrorhandlingene. Nå skal jeg ikke påstå at om terroristene hadde lest bøker, så hadde de aldri gjort som de gjorde, men jeg syns likevel det er en nyttig tanke å ta med seg videre - at bøker kan fostre forståelse og empati på en måte ingenting annet kan, deres evne til å ta en med inn i en annen persons sinn, er helt unik.
Når det gjelder framtidsplaner, er det egentlig bare én ting som gjelder: å fortsette å skrive, og å stadig skrive bedre. Kanskje vinne en litteraturpris eller to?
For meg er skriving og fritid uløselig bundet sammen. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, var det som regel skriving jeg satte meg ned med for å koble av, der andre i klassen min spilte fotball eller så på TV. Riktignok har nok skrivinga mi fått et mer profesjonelt preg med åra, og der jeg før i hovedsak skreiv fordi jeg syntes det var gøy, skriver jeg nå først og fremst for å skrive noe bra. Jeg har faktisk et avkoblingsprosjekt som jeg skriver på når jeg bare vil slappe av, som jeg ikke skal vise til noen, i hvert fall ikke ennå, som ikke skal leveres inn eller kritiseres, og der alt er lov, og der orda kan flyte så fritt jeg bare vil.
For et par måneder siden blei jeg spurt av hun som var engelsklæreren min på videregående om å delta i ei utstilling de skulle ha på skolen, som skulle handle om framtid, karriere og inspirasjon. Kort fortalt ville hun at jeg skulle snakke om bakgrunnen min, hvor jeg er hen nå, og hva som knytter de to sammen. Nå er utstillinga tatt ned, og jeg tenkte det muligens kunne være interessant å poste den her òg, så kan den markere internettets tilbakekomst her på bloggen. Håper dere gjennom dette kanskje kan føle at dere blir bedre kjent med meg.
Jeg heter Kristine Oseth Gustavsen, er 25 år, og har de siste to åra bodd i Oslo, men bodde i Lier fra da mamma og pappa kom hjem fra sjukehuset med meg i midten av april 1990, til jeg fullførte videregående da jeg var 19, i 2009.
På St. Hallvard hadde jeg valgfaga biologi, engelsk og kommunikasjon og kultur, men på VG3 bytta jeg ut biologi med spansk, i og med at språkfag tross alt alltid har vært de faga som har stått mitt hjerte nærmest.
Mens jeg gikk på St. Hallvard var det én ting jeg visste at jeg ville drive med resten av livet, og det var å skrive. På det punktet var jeg bare ennå ikke sikker på om jeg ville konsentrere meg om film eller litteratur, i og med at jeg var veldig opptatt av begge deler. Sånn hadde det vært ganske lenge, sannsynligvis fra da jeg gikk på barneskolen en gang, riktignok avbrutt av to korte perioder på ungdomsskolen da jeg ville bli henholdsvis skuespiller og musiker, men det var på St. Hallvard at jeg skjønte at jeg ville, og måtte skrive. Ikke minst blei dette tydelig for meg i norsk- og engelsktimene, eller kanskje særlig når det gjaldt innleveringene, og la oss ikke glemme tentamenene, da oppgaven ofte gikk ut på å skrive en lengre tekst - noen ganger til og med en skjønnlitterær tekst - det var da jeg virkelig koste meg. Jeg husker spesielt godt en tekst jeg skreiv til ei norskinnlevering, jeg mistenker at oppgaven var å skrive ei novelle, og norsklæreren likte den så godt at hun leste den høyt. Jeg hadde skrevet en tekst om min nylige, sansefylte studietur til Granada, så norsklæreren sendte den videre til spansklæreren min - som også endte opp med å lese den høyt for klassen. Denne teksten brukte jeg seinere i søknaden min til forfatterstudiet i Bø - og kom inn.
Men før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø, gikk jeg et år på folkehøyskole. Jeg valgte filmlinja på Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord, tenkte at siden jeg ennå ikke hadde bestemt meg for film eller litteratur, så kunne det være greit å teste ut de to forskjellige retningene et år av gangen før jeg gjorde et endelig valg.
Mens jeg gikk på folkehøyskole, skjedde det noe helt vilt. Et nyoppstarta forlag som kalte seg Panthera Publishing hadde kommet over en roman jeg hadde lagt ut på skrivenettstedet skrivebua.no, og ville gjerne gi den ut. Bare noen måneder seinere var faktisk boka et faktum.
Jeg hadde det gøy på folkehøyskolen, riktignok skreiv vi ikke så mye manus som jeg hadde ønska meg, og da vi i klassen hadde manuskonkurranse, hvor vi skulle filmatisere vinnermanusa, blei ikke mitt manus blant de filmatiserte.
Året etter via jeg altså til litteraturen, og til forfatterstudiet i Bø. Her lærte jeg utrolig mye, og da jeg tok eksamen i mai, så jeg tilbake på tekstene jeg hadde brukt i søknaden min og kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde tenkt at disse var bra nok til å søke på noe som helst. I løpet av dette året hadde jeg også gitt ut roman nummer to, også på Panthera Publishing. Jeg hadde tilegna meg så mye kunnskap og fått så mange nye redskaper i skrivinga mi at jeg knapt nok visste hvor jeg skulle gjøre av dem - men skjønte etter hvert at de måtte brukes i litteraturen, og ikke i film. Etter året i Bø søkte jeg nemlig på manuslinja til Den norske filmskolen på Lillehammer, og kom til intervju, men kom ikke inn. Isteden ga jeg ut min tredje roman på Panthera Publishing, som kort tid etterpå dessverre blei lagt ned. Men så kom jeg inn på forfatterstudiet i Tromsø, Norges eneste samlingsbaserte og toårige forfatterutdanning. Det er her jeg går nå, og etter at vi i mai ga ut en antologi med tekster fra alle i klassen, blei jeg kontakta av Gyldendal forlag.
Man er så fri når man skriver, og særlig når man kombinerer det med å gå for eksempel forfatterstudiet i Tromsø. Jeg reiser til Tromsø omtrent hver sjette uke, har undervisning fra morgen til kveld i fire dager, drar ned til Oslo igjen, og skriver. Det koster jo litt penger med flybilletter og overnatting, men jeg får fullt studielån, og jobber på deltidsjobben min en til to ganger hver uke, og har en helt grei økonomi. I ny og ne får jeg tilbud om å snakke om skrivinga mi på biblioteker, skoler og skrivekurs, og siden jeg aldri hadde noen store problemer med foredrag på skolen, og når jeg i tillegg kan snakke om noe jeg kan så godt at jeg nesten ikke trenger manus, er det noe jeg gjør med glede. Særlig morsomt er det når jeg er på skoler og skrivekurs for barn og ungdom, og den kjempesjenerte fjortenåringen på bakerste rad kommer bort til meg etterpå, stotrer fram at de likte foredraget kjempegodt, og spør superydmykt om jeg kan tenke meg å lese en tekst de har skrevet - og så viser det seg at teksten er ti tusen ganger bedre enn noe jeg kunne ha skrevet da jeg var på samme alder. Da merker jeg meg navnet deres, og gleder meg til den dagen jeg ser det på framsida av ei bok.
Det som er så motiverende med å skrive, er at jeg aldri helt veit åssen det går. Det er litt som å lese, på sett og vis, bare at historien helt konkret blir til underveis. Alle som skriver er jo selvfølgelig forskjellige på dette punktet, men jeg veit omtrent aldri åssen det skal slutte når jeg skriver, og om jeg veit åssen det skal slutte, så veit jeg ikke åssen det er det skal ende opp akkurat der. Det er som et spill, der man må få alt til å gå opp, og når man endelig får det til, er det ingenting som slår den enorme tilfredsstillelsen av å faktisk ha skrevet ferdig ei bok.
Jeg må innrømme at jeg skriver mest for min egen del. Jeg syns rett og slett det er gøy, og da er det jo veldig praktisk at jeg får det til ganske bra i tillegg, og at folk som leser det jeg skriver, også får noe ut av det. De to første bøkene jeg ga ut er fantasy-romaner, men i det siste har jeg skrevet mer realistiske romaner, og særlig liker jeg å utforske de skjebnene og personene som på ulikt vis havner litt på sida av samfunnet. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt der hovedpersonen sliter med depresjon, og hvis jeg kan oppnå noe samfunnsnyttig med skrivinga mi, så må det være å bidra til å bryte med stigmaene som ofte er knytta opp mot denne typen lidelser. Hva om noen som i utgangspunktet tenker at "deprimerte bare må ta seg sammen", plukker opp ei bok jeg har skrevet, og får en forståelse for deprimerte de aldri ellers kunne fått? Når man leser, får man innblikk i åssen mennesker som kanskje er helt annerledes fra en sjøl tenker og har det, og man oppnår dermed en slags empati for dem. Den engelske forfatteren Ian McEwan har skrevet en veldig inspirerende artikkel for The Guardian der han snakker om at hvis terroristene bak 11. september-angrepet hadde hatt evne til å føle empati, hadde de ikke vært i stand til å begå terrorhandlingene. Nå skal jeg ikke påstå at om terroristene hadde lest bøker, så hadde de aldri gjort som de gjorde, men jeg syns likevel det er en nyttig tanke å ta med seg videre - at bøker kan fostre forståelse og empati på en måte ingenting annet kan, deres evne til å ta en med inn i en annen persons sinn, er helt unik.
Når det gjelder framtidsplaner, er det egentlig bare én ting som gjelder: å fortsette å skrive, og å stadig skrive bedre. Kanskje vinne en litteraturpris eller to?
For meg er skriving og fritid uløselig bundet sammen. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, var det som regel skriving jeg satte meg ned med for å koble av, der andre i klassen min spilte fotball eller så på TV. Riktignok har nok skrivinga mi fått et mer profesjonelt preg med åra, og der jeg før i hovedsak skreiv fordi jeg syntes det var gøy, skriver jeg nå først og fremst for å skrive noe bra. Jeg har faktisk et avkoblingsprosjekt som jeg skriver på når jeg bare vil slappe av, som jeg ikke skal vise til noen, i hvert fall ikke ennå, som ikke skal leveres inn eller kritiseres, og der alt er lov, og der orda kan flyte så fritt jeg bare vil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)