En slags biografisk poetikk

God kveld. Jeg har ikke hatt internett i et par uker nå, og nå som det endelig er tilbake benytter jeg anledninga til å blogge igjen, det er altfor lenge siden sist.

For et par måneder siden blei jeg spurt av hun som var engelsklæreren min på videregående om å delta i ei utstilling de skulle ha på skolen, som skulle handle om framtid, karriere og inspirasjon. Kort fortalt ville hun at jeg skulle snakke om bakgrunnen min, hvor jeg er hen nå, og hva som knytter de to sammen. Nå er utstillinga tatt ned, og jeg tenkte det muligens kunne være interessant å poste den her òg, så kan den markere internettets tilbakekomst her på bloggen. Håper dere gjennom dette kanskje kan føle at dere blir bedre kjent med meg.



Jeg heter Kristine Oseth Gustavsen, er 25 år, og har de siste to åra bodd i Oslo, men bodde i Lier fra da mamma og pappa kom hjem fra sjukehuset med meg i midten av april 1990, til jeg fullførte videregående da jeg var 19, i 2009. 
   På St. Hallvard hadde jeg valgfaga biologi, engelsk og kommunikasjon og kultur, men på VG3 bytta jeg ut biologi med spansk, i og med at språkfag tross alt alltid har vært de faga som har stått mitt hjerte nærmest.
    Mens jeg gikk på St. Hallvard var det én ting jeg visste at jeg ville drive med resten av livet, og det var å skrive. På det punktet var jeg bare ennå ikke sikker på om jeg ville konsentrere meg om film eller litteratur, i og med at jeg var veldig opptatt av begge deler. Sånn hadde det vært ganske lenge, sannsynligvis fra da jeg gikk på barneskolen en gang, riktignok avbrutt av to korte perioder på ungdomsskolen da jeg ville bli henholdsvis skuespiller og musiker, men det var på St. Hallvard at jeg skjønte at jeg ville, og måtte skrive. Ikke minst blei dette tydelig for meg i norsk- og engelsktimene, eller kanskje særlig når det gjaldt innleveringene, og la oss ikke glemme tentamenene, da oppgaven ofte gikk ut på å skrive en lengre tekst - noen ganger til og med en skjønnlitterær tekst - det var da jeg virkelig koste meg. Jeg husker spesielt godt en tekst jeg skreiv til ei norskinnlevering, jeg mistenker at oppgaven var å skrive ei novelle, og norsklæreren likte den så godt at hun leste den høyt. Jeg hadde skrevet en tekst om min nylige, sansefylte studietur til Granada, så norsklæreren sendte den videre til spansklæreren min - som også endte opp med å lese den høyt for klassen. Denne teksten brukte jeg seinere i søknaden min til forfatterstudiet i Bø - og kom inn.
   Men før jeg begynte på forfatterstudiet i Bø, gikk jeg et år på folkehøyskole. Jeg valgte filmlinja på Skiringssal folkehøyskole i Sandefjord, tenkte at siden jeg ennå ikke hadde bestemt meg for film eller litteratur, så kunne det være greit å teste ut de to forskjellige retningene et år av gangen før jeg gjorde et endelig valg. 
   Mens jeg gikk på folkehøyskole, skjedde det noe helt vilt. Et nyoppstarta forlag som kalte seg Panthera Publishing hadde kommet over en roman jeg hadde lagt ut på skrivenettstedet skrivebua.no, og ville gjerne gi den ut. Bare noen måneder seinere var faktisk boka et faktum. 
   Jeg hadde det gøy på folkehøyskolen, riktignok skreiv vi ikke så mye manus som jeg hadde ønska meg, og da vi i klassen hadde manuskonkurranse, hvor vi skulle filmatisere vinnermanusa, blei ikke mitt manus blant de filmatiserte.
   Året etter via jeg altså til litteraturen, og til forfatterstudiet i Bø. Her lærte jeg utrolig mye, og da jeg tok eksamen i mai, så jeg tilbake på tekstene jeg hadde brukt i søknaden min og kunne ikke skjønne at jeg noen gang hadde tenkt at disse var bra nok til å søke på noe som helst. I løpet av dette året hadde jeg også gitt ut roman nummer to, også på Panthera Publishing. Jeg hadde tilegna meg så mye kunnskap og fått så mange nye redskaper i skrivinga mi at jeg knapt nok visste hvor jeg skulle gjøre av dem - men skjønte etter hvert at de måtte brukes i litteraturen, og ikke i film. Etter året i Bø søkte jeg nemlig på manuslinja til Den norske filmskolen på Lillehammer, og kom til intervju, men kom ikke inn. Isteden ga jeg ut min tredje roman på Panthera Publishing, som kort tid etterpå dessverre blei lagt ned. Men så kom jeg inn på forfatterstudiet i Tromsø, Norges eneste samlingsbaserte og toårige forfatterutdanning. Det er her jeg går nå, og etter at vi i mai ga ut en antologi med tekster fra alle i klassen, blei jeg kontakta av Gyldendal forlag.
   Man er så fri når man skriver, og særlig når man kombinerer det med å gå for eksempel forfatterstudiet i Tromsø. Jeg reiser til Tromsø omtrent hver sjette uke, har undervisning fra morgen til kveld i fire dager, drar ned til Oslo igjen, og skriver. Det koster jo litt penger med flybilletter og overnatting, men jeg får fullt studielån, og jobber på deltidsjobben min en til to ganger hver uke, og har en helt grei økonomi. I ny og ne får jeg tilbud om å snakke om skrivinga mi på biblioteker, skoler og skrivekurs, og siden jeg aldri hadde noen store problemer med foredrag på skolen, og når jeg i tillegg kan snakke om noe jeg kan så godt at jeg nesten ikke trenger manus, er det noe jeg gjør med glede. Særlig morsomt er det når jeg er på skoler og skrivekurs for barn og ungdom, og den kjempesjenerte fjortenåringen på bakerste rad kommer bort til meg etterpå, stotrer fram at de likte foredraget kjempegodt, og spør superydmykt om jeg kan tenke meg å lese en tekst de har skrevet - og så viser det seg at teksten er ti tusen ganger bedre enn noe jeg kunne ha skrevet da jeg var på samme alder. Da merker jeg meg navnet deres, og gleder meg til den dagen jeg ser det på framsida av ei bok.
   Det som er så motiverende med å skrive, er at jeg aldri helt veit åssen det går. Det er litt som å lese, på sett og vis, bare at historien helt konkret blir til underveis. Alle som skriver er jo selvfølgelig forskjellige på dette punktet, men jeg veit omtrent aldri åssen det skal slutte når jeg skriver, og om jeg veit åssen det skal slutte, så veit jeg ikke åssen det er det skal ende opp akkurat der. Det er som et spill, der man må få alt til å gå opp, og når man endelig får det til, er det ingenting som slår den enorme tilfredsstillelsen av å faktisk ha skrevet ferdig ei bok.
   Jeg må innrømme at jeg skriver mest for min egen del. Jeg syns rett og slett det er gøy, og da er det jo veldig praktisk at jeg får det til ganske bra i tillegg, og at folk som leser det jeg skriver, også får noe ut av det. De to første bøkene jeg ga ut er fantasy-romaner, men i det siste har jeg skrevet mer realistiske romaner, og særlig liker jeg å utforske de skjebnene og personene som på ulikt vis havner litt på sida av samfunnet. Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt der hovedpersonen sliter med depresjon, og hvis jeg kan oppnå noe samfunnsnyttig med skrivinga mi, så må det være å bidra til å bryte med stigmaene som ofte er knytta opp mot denne typen lidelser. Hva om noen som i utgangspunktet tenker at "deprimerte bare må ta seg sammen", plukker opp ei bok jeg har skrevet, og får en forståelse for deprimerte de aldri ellers kunne fått? Når man leser, får man innblikk i åssen mennesker som kanskje er helt annerledes fra en sjøl tenker og har det, og man oppnår dermed en slags empati for dem. Den engelske forfatteren Ian McEwan har skrevet en veldig inspirerende artikkel for The Guardian der han snakker om at hvis terroristene bak 11. september-angrepet hadde hatt evne til å føle empati, hadde de ikke vært i stand til å begå terrorhandlingene. Nå skal jeg ikke påstå at om terroristene hadde lest bøker, så hadde de aldri gjort som de gjorde, men jeg syns likevel det er en nyttig tanke å ta med seg videre - at bøker kan fostre forståelse og empati på en måte ingenting annet kan, deres evne til å ta en med inn i en annen persons sinn, er helt unik.
   Når det gjelder framtidsplaner, er det egentlig bare én ting som gjelder: å fortsette å skrive, og å stadig skrive bedre. Kanskje vinne en litteraturpris eller to?
   For meg er skriving og fritid uløselig bundet sammen. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, var det som regel skriving jeg satte meg ned med for å koble av, der andre i klassen min spilte fotball eller så på TV. Riktignok har nok skrivinga mi fått et mer profesjonelt preg med åra, og der jeg før i hovedsak skreiv fordi jeg syntes det var gøy, skriver jeg nå først og fremst for å skrive noe bra. Jeg har faktisk et avkoblingsprosjekt som jeg skriver på når jeg bare vil slappe av, som jeg ikke skal vise til noen, i hvert fall ikke ennå, som ikke skal leveres inn eller kritiseres, og der alt er lov, og der orda kan flyte så fritt jeg bare vil.