Jeg har klart å lande igjen. Følelsene mine er tilbake på baseline-nivå, hvor de kommer til å være helt til neste anledning til å gå over alle støvleskaft byr seg.
For et par dager siden gjorde Robert et intervju med radiokanalen WFMU. Det minte meg på alle grunnene til at jeg føler meg oppriktig glad i ham, for jeg elsker virkelig at han er en så keitete og sjenert person, som likevel er i stand til å lage musikk som er… noe ganske annet. Han nevnte også at han er i en flytteprosess, at han sannsynligvis har forlatt LA. Det gjorde meg merkelig trist og urolig og jeg veit ikke helt hvorfor.
For noen år siden spilte TR/ST en minikonsert i studio hos KEXP. Jeg elsker akkurat denne liveopptredenen kanskje mer enn noen andre jeg har sett, fordi uten et publikum i tradisjonell forstand og inne i et lydtett radiostudio, betyr plutselig hele konseptet "konsert" noe helt annet enn hva det pleier. Mest av alt elsker jeg hvor god kjemi Robert, Lia og Esther har, hvor mye ikke-verbal kommunikasjon som foregår mellom dem, hvor tydelig det er at de koser seg med å spille sammen. Esther er ikke lenger med i livebandet, til tross for at hun inntil ganske nylig hadde vært fast medlem i… jeg veit ikke helt, mange år. Ikke lenge etter KEXP-opptredenen slutta også Lia, og i et års tid eller deromkring var Robert det eneste medlemmet. Han gjorde en turné, den såkalte karaoketurneen, der han i og for seg sang live, men all musikken var forhåndsinnspilt. Litt seinere fikk han med seg noen tilsynelatende mer eller mindre tilfeldige folk til å spille synth under konserter, og like før denne europaturneen begynte, blei det klart at ingen ringere enn Lia vendte tilbake på trommer.
Jeg veit ikke helt, hvis du faktisk har lest de to seineste innlegga mine, håper jeg at denne lille bakgrunnshistorien kan bidra med litt mer kontekst til hele greia. Fordi for de fleste andre som var på konserten i forrige uke, var TR/ST først og fremst Robert, og det er jo ikke feil, men jeg trur jeg var en av få blant publikum som følte meg ekstra glad og gira over Lia på trommer. Det er ikke ment som en slags arrogant "jeg er en mer verdig fan enn deg"-ting, for jeg har ofte heller ikke oversikt over hvem som spiller trommer i andre band jeg liker, men Lia er ikke bare en innleid musiker som gjør en jobb, hun gir så mye ekstra til opplevelsen. Ideelt sett ville jeg selvfølgelig også hatt med Esther på synth, men det er dessverre ikke opp til meg.
Kort oppsummert: Lia er en viktig grunn til at TR/ST er en så mektig opplevelse live. Og jeg er glad i henne på en lignende måte som jeg er glad i Robert.
Control Me er ikke den TR/ST-låta jeg liker best. Den er for den saks skyld heller ikke den jeg liker minst, og jeg forventer ikke at noen som ikke er spesielt interesserte faktisk klikker seg inn på linken i fjerde avsnitt og ser hele KEXP-konserten, men jeg håper du har lyst til å se klippet av Control Me. I den perioden da TR/ST utelukkende var Robert, både i studio og live, så jeg på denne konserten og følte noe sånt som kjærlighetssorg over Lia og Esther, fordi det i dette konsertopptaket er så innmari tydelig hvor mye de betydde for livebandet. Og i forlengelse av det: jeg trur kanskje denne framførelsen av Control Me er det nærmeste jeg kan komme å kommunisere hvor glad jeg blei da jeg leste at Lia var tilbake på trommer, og at når jeg endelig skulle få se TR/ST live, så var det med Lia.
Jeg veit ikke helt. Jeg er så glad i dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar