Vi tenner våre lykter

God jul.

Skrivebua

For to og et halvt år siden skreiv jeg dette. Det var den første gangen jeg fikk føle nervøsiteten på kroppen, den nervøsiteten som meldte seg fordi den nettsida som hadde betydd mest for meg gikk ei usikker framtid i møte. Siden den gang har Skrivebua flere ganger stått på vaklende grunn, og med utgangspunkt i dét, danna vi Creare - foreningen for skrivende ungdom.

 

Den gangen klarte vi å redde Skrivebua fra undergang.

Men ikke denne gangen.

I går vedtok Nordland fylkeskommune å ikke bare trekke den økonomiske støtta, men å legge ned hele prosjektet. Fordi de ikke anså sida som viktig nok å vedlikeholde.

Ikke viktig nok?

Da jeg begynte på Skrivebua, var jeg fjorten år. Jeg syntes jeg var den flinkeste i hele verden til å skrive. Her følger et utdrag fra et dikt jeg la ut 1. feburar 2005:

Jeg sitter i klasserommet
Ingen ser meg
Øynene mine er trøtte og tomme
Fordi ingen ser meg

Jeg er den som ingen vil kjenne
Og ingen ser meg
Langsomt lar jeg tårene renne
Fordi ingen ser meg

Jeg ser på dem som er vellykkede og pene
Men ingen ser meg
Jeg føler meg så inderlig alene
Fordi ingen ser meg

Okei, det var kanskje ikke det verste man kunne skrevet som fjortenåring, men greia er det at hvis jeg ikke hadde hatt Skrivebua, er sannsynligheten ganske stor for at jeg ikke hadde utvikla meg i en så rasende fart som jeg tross alt gjorde. Jeg fikk lese tekster fra andre på mer eller mindre samme alder, og fikk kommentarer fra folk med den samme interessen som meg. Omkring to år seinere hadde jeg lært meg at traust rytme, kleine rim og emomotiver ikke var helt min greie likevel, og la ut følgende dikt:

Lik perler skjult av de dypeste hav
Slik finner jeg mine skatter
Hemmelige

Evige

Det var omtrent rundt den samme tida at jeg la ut en roman kapittel for kapittel, med tittel "Min virkelighet." Folk likte og kommenterte og ville ha mer, og seinere samme år begynte jeg å legge ut en roman med tittel "Dragedans." Året etter, i 2007, begynte jeg å legge ut min nyskrevne science fiction-roman, "I dypet av en ruin." Skrivebua-brukerne leste, kommenterte og hjalp til med hvert eneste kapittel. To år etter, i 2009, etter mye bearbeiding og jobbing, kom den samme romanen ut på Panthera Publishing. Høsten 2010 begynte jeg på forfatterstudiet i Bø. Jeg har gitt ut en ny roman på Panthera Publishing, og en tredje er på vei.

Skrivebua gjorde meg til forfatter.

I tillegg har Skrivebua gitt meg en mengde gode venner og fantastiske minner fra diverse Skrivebuatreff.

Og alt dette vil de ta fra oss, fra meg. Fordi det ikke er viktig nok.

Og da lurer jeg på hva som egentlig er viktig. 

Grusomme skjebne

Jeg er av verden kjed
og all dens usselhed
Jeg er av verden kjed
og all dens usselhed

Mismodig jeg vanker
Vemodige tanker
uroer mitt sinn og
forstyrrer min fred



-- Gjest Baardsen

Årets første desember-innlegg

... og jeg har ikke så mye å si.

Jeg har lagd adventskalender til Jørgen, da:

Når advent er over, kommer jeg nok til å legge ut ei liste med hva det var i den, som inspirasjon til andre som vil gjøre lignende ting til deres kjente og kjære.

Forøvrig vil jeg benytte anledninga til å takke alle de som donerte penger til operasjonen til Børre. Noen av de som leser her fikk sikkert en gruppeinvitasjon på Facebook. Greia er at lillegull har vært veldig syk, og trengte en operasjon for å bli frisk igjen. Problemet var at operasjonen kosta tretten tusen, og det hadde vi ikke. Utrolig nok klarte vi å samle inn over seks tusen fra giverglade sjeler der ute på veldig kort varsel, og vi fikk det til på et vis. Hurra for desember og giverånden!

Jeg skriver, jeg skriver

Herregud, jeg tok helt av i går. Åssen kunne jeg glemme at jeg aldri skriver noe jeg er fornøyd med ved høylys dag uansett. Hovedgrunnen til at jeg skreiv bra i Bø, var ikke at jeg fikk konstant oppfølging, men at jeg ikke sov.

Og så skreiv jeg i underkant av tjue mobilnotater etter at jeg hadde lagt meg, på et helt annet og nytt prosjekt, vel å merke, men det viktigste er at jeg skriver. Jeg sovna litt over seks. Satan, så godt det føltes.

Rastløs

Jeg klarer ikke å skrive noe lenger. Ikke bare blir jeg ikke fornøyd med det, men det jeg skriver engasjerer meg ikke. Jeg har lyst til å gå på Strykejernet Kunstskole, men bare fordi det virker så koselig, for jeg kan jo ikke noe som helst kunstrelatert. Jeg vil vekk, tror jeg, men jeg veit ikke. Vil noe nytt, samtidig som jeg ikke orker. Kjeder meg sjøl og de rundt meg, jobber ikke, får ikke jobbe, vil kanskje flytte, vil ha et prosjekt som klarer å holde på interessen min, er utålmodig, men veit ikke hva jeg trenger, og hadde jeg visst, hadde jeg ikke hatt overskudd til det uansett. Jo lenger jeg blir, dess mer gror jeg fast og syns det er vanskeligere å komme seg unna. Det må skje et mirakel. Det bare må.

Julestemning

Det er jul i butikkene, jul i avisene. Jeg har de siste ukene lidd av akutt julestemning. Det eneste som er trist, er at dette sannsynligvis tilsier at jeg er lei av jula når desember faktisk kommer. Vel, det er samfunnet og mediene sin feil, akkurat som alt annet her i livet.

Men det er mulig å jukse litt. Jeg har lovt meg sjøl å ikke kjøpe julesnop eller julebrus eller høre på julesanger før det faktisk er desember. Men jeg hører på Tom Waits, som alltid gir meg julestemning sjøl om det sikkert ikke er tilsikta. Og jeg jobber med et aldri så lite førjulsprosjekt.

I går var jeg glad, i dag er jeg trist. Jeg kryper nærmere varmeovnen og savner kjæresten min og framtida.