Det nye prosjektet

Da jeg oppsummerte året som har gått, nevnte jeg at noe av det gledeligste som 2024 inneholdt for min del, var et nytt skriveprosjekt. Etter å ha fullført to romaner, Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som begge fikk høflige nei sammen med grundige tilbakemeldinger fra Oktober, mista jeg trua på at jeg i det hele tatt klarte å skrive romaner. Så jeg begynte å skrive noveller isteden. Først satte jeg igang med en idé om at jeg skulle skrive noveller der de forskjellige tekstene tok utgangspunkt i ulike dyr og kalte prosjektet Fauna. Siden gikk jeg bort fra ideen, rensa vekk alle tekstene jeg var usikker på, skreiv noen nye som overhodet ikke handla om dyr, og hadde nå et prosjekt som jeg ga arbeidstittelen Mens de andre sover. Novellene mine fikk generelt bedre tilbakemeldinger fra skrivevennene mine enn hva romanene mine hadde fått; det virka som at folk flest syntes jeg hadde funnet en form som passa meg, som ga meg bedre kontroll på stoffet, som konsentrerte ideene mine og gjorde det tydeligere for leseren hva jeg ville si. Jeg fikk god sjøltillit og sendte dem fra meg til alle landets største forlag og fikk standardavslag fra dem alle, i sterk kontrast til hva som hadde vært tilfellet med de knotete romanene mine.

Og etter det sa det stopp. Lenge.

Da jeg tok opp skrivinga igjen etter at Nav sponsa meg med et kurs fra Tekstuniverset, var det novellene jeg nok en gang fokuserte på. Jeg skulle skrive dem om og sende dem inn på nytt i håp om at de ville ligne tilstrekkelige lite på utgangspunktet til at forlaga ikke ville gjenkjenne dem som bearbeida versjoner av noe de hadde lest tidligere. 

Og det var altså underveis i denne redigeringsprosessen at jeg på et visst punkt, kanskje i fjor sommer, innså at den av tekstene jeg hadde jobba mest intenst med, ikke bare var nok ei novelle i samlinga Mens de andre sover, men en ny roman. Teksten består i hvert fall i skrivende stund av 153 sider, så det skal godt gjøres å argumentere med at det er noe som helst annet enn nettopp en roman. Og det skremmer meg litt, for jeg skulle jo ikke skrive noen nye romaner. Jeg skulle jo heretter skrive noveller, fordi jeg fikk det bedre til, fordi strammere rammer gjorde godt for den kaotiske hjernen min. Romaner er jo det jeg ikke får til, fordi jeg har for mange ideer og for lite materiale til å knytte ideene sammen til at de gir mening utafor mitt eget hode. Ikke at det hjelper å gjøre det motsatt; det var jo nettopp det jeg hadde prøvd å gjøre med Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og da fikk jeg jo beskjed om at det var for lite som skjedde, for få personer, for få fysiske steder, generelt ikke nok. Nå var også den romanen mitt tydeligste forsøk på å skrive noe jeg trudde forlaga ville ha. I dette nyeste prosjektet mitt gjør jeg overhodet ikke det, på godt og vondt, og skriver isteden den bananas romanen jeg sjøl hadde elska å lese. Jeg elsker å jobbe med den, men jeg innser jo at mine egne tankespinn har en tendens til å løpe løpsk (som var den største og hyppigste innvendinga som kritiske røster retta mot novellene mine). Jeg har gått aktivt inn for å dempe mine mest maniske krumspring og stole på at bare bruddstykker av dem er (mer enn) nok for den gjengse leser å ta innover seg. 

Om jeg får det til å funke? Who knows, only time, som Enya synger. 

Jeg gir dere et utdrag fra prosjektet, som kanskje er nok til at dere kan forme grunnlaget for ei formening sjøl. Foreløpig heter prosjektet Feen, men jeg er generelt god på titler og syns Feen er en for dårlig tittel, så det er ikke det den skal ende opp med å hete. 

Det er ikke utenkelig at utdraget under ender opp med å måtte kuttes fra historien når jeg omsider kommer til den kritiske fasen, for jeg innser allerede nå at det kanskje ikke tilfører så mye til fortellinga, fordi jeg først og fremst hadde lyst til å skrive noe om motorveier og bensinstasjoner, som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Så… jeg veit ikke. Nyt det mens du kan eller noe.

(…)

   Himmelen ser møkkete ut over oss og lufta føles støvete i nesebora når Luca blinker ut på motorveien, foran meg i passasjersetet strekker Tommy armene i været som for å tørke de svette armhulene sine, kabrioleten aksellerer med et lavfrekvent brum som høres for maskulint ut for en bil som denne. Ved siden av meg virrer feen med hodet, jeg benytter anledninga til å nappe capsen av den, den stirrer på meg med noe som bare kan være forferdelse bak solbrillene.

   «Du skal få den tilbake etterpå, jeg er bare redd den skal bli tatt av vinden», sier jeg, stemmen min blander seg med motorsuset og de jamrende luftstrømmene som stryker om karosseriet lik bølger mot baugen på et skip.

   Skyskraperne i sentrum begynner å tegne seg opp i horisonten som en fjellkjede av stål, og Luca tar av på avkjøringa inn mot bensinstasjonen. Den påtrengende skumringa samler seg i skyer over det blinkende neonskiltet som reklamerer for lave priser og lange åpningstider.

   Stillheten når bilen stopper ved siden av bensinpumpene, Luca som skrur av motoren, åpner døra og trår ut for å fylle. Jeg lener armen mot vinduskanten og hodet mot armen. Ved siden av meg klyver feen opp fra midtpartiet og setter seg oppå bagasjerommet, de bare føttene hviler mot setetrekket i rød fløyel, Luca har alltid hatt så pornoestetisk smak.

   «Dette er det vakreste stedet jeg noen gang har sett», sier feen, den ser drømmende opp på logoen til bensinstasjonen, skitten av eksos og smuss.

   «Hvis du tar av deg solbrillene ser du enda bedre», sier Tommy i setet foran oss, feen tar tak i stengene på hver side av hodet og løfter solbrillene av og ned med langsom andektighet, fra her jeg sitter sammenbretta inn mot den høyre bildøra ser jeg bare det store smilet og ikke de tindrende øya, men jeg veit at de skinner om kapp med de gule lysstoffrøra som henger over kassa inne i den lave bygningen som Luca er på vei bort til.

   «Kan du kjøpe med en brus til meg?» roper jeg etter ham, uten å snu seg holder han en tommel opp ut til sida, som en haiker, før skyvedørene åpner seg foran ham for deretter å lukke seg bak ham. 

   Jeg hermer etter feen, folder meg ut som et trekkspill, endelig i bruk igjen etter å ha samla støv i et bøttekott eller i en kjeller, setter meg opp på bagasjerommet og retter ut beina i all sin lange prakt, et sukk jeg ikke klarer å holde tilbake idet blodet på ny gjennomstrømmer dem, plasserer én legg på hver av Tommys skuldre.

   «Betyr dette at vi er i et BDSM-forhold nå?» sier Tommy.

   «Du satt så lagelig til», sier jeg.

   «Hva er BDSM?» sier feen.

   «Det er en forkortelse for buddhisme», sier Tommy, Charlie grynter en latter fra nede i setet sitt. 

   Luca kommer ut igjen fra mellom skyvedørene, når han nærmer seg hiver han brusboksen han bærer på til meg. 

   «For en fantastisk farge», sier feen og stirrer på den duggfriske aluminiumsboksen i hendene mine, Fanta Grape i metallisk fiolett. Jeg åpner boksen med en fislende lyd, kullsyre smeller mot innsida som regn mot et blikktak. Jeg tar en slurk mens Luca setter seg inn igjen bak rattet, feen stirrer på meg.

   «Kan jeg få smake?» sier den.

   «Jeg spytter ikke brus inn i kjeften på deg», sier jeg.

   Feen legger de lange, tynne fingrene rundt boksen og rykker den både forsiktig og bestemt ut av grepet mitt. Den legger metallet mot leppene, lener hodet bakover og drikker.

   «Så du kan hvis du vil, altså», sier jeg.

   «Det er det beste jeg noen gang har smakt», sier feen, den holder brusen foran seg og glor på den som en sjørøver betrakter en gullmedaljong. 

   «Kan dere to sette dere ned igjen så jeg kan få kjørt dere hjem?» sier Luca i førersetet. 

   «Bare litt til, jeg har tross alt sittet på et fly i hele dag», sier jeg.

   «Hørte du det? Han har sittet på et fly i hele dag», sier Tommy, stadig med beina mine på skuldrene sine.

   Feen putter brusboksen nennsomt inn i handa mi, så lener den seg inntil meg, legger hodet mot skuldra mi så jeg kjenner håret dens kile mot halsgropa.

   «Så du bare bestemte deg for å flytte fra Island sånn impromptu, liksom?» sier Luca, han ser på feen i sladrespeilet. 

   «Ja», sier feen, jeg kjenner vibrasjonene fra stemmen dens som en summende dur gjennom huden. 

   «Uten bagasje eller noen ting», sier Luca.

   «Alt jeg trenger er her allerede», sier feen.

   Vi klatrer tilbake ned i setene våre, Luca manøvrer kabrioleten ut på motorveien igjen, skyskraperne som på avstand ligna en taggete, demonisk tanngard åpner seg i flere detaljer jo nærmere vi kommer, byen er en fraktal, skyskraperne splittes opp i etasjer, etasjene splittes opp i leiligheter, og i en av disse leilighetene bor Charlie, Luca parkerer foran supermarkedet på den andre sida av gata for blokka hans, Charlie kryper ut av baksetet på motsatt side av meg, går rundt til baksida av bilen, åpner bagasjerommet og finner sekken sin der den er skvist et sted inntil den sammenkrølla kalesjen. 

   «Takk for turen», sier han, det er sommer og hverdag og kveld og Charlie ser uendelig liten ut med sekken hengende skeivt ned fra den ene skuldra, bak og over ham svirrer en sverm insekter omkring en glødende lyktestolpe, enda lenger bak skuler de gullysende butikkvinduene ut i det stadig tettere mørket som plirende dyreøyne. 

   Luca kjører ut igjen fra parkeringsplassen, i sidespeilet ser jeg Charlie krysse veien, fortsatt med sekken på halv tolv, og så låse opp porten til blokka han bor i, vi runder et hjørne før vi får sett ham forsvinne inn. 

   Luca blinker seg vekk fra hovedveien og over i ei sidegate, senker farta og cruiser forbi en barneskole, et byggevarehus og ei lita hjørnesjappe som selger krystaller, tarotkort og drømmefangere, så opp en liten bakketopp før vi triller inn i oppkjørselen til tomannsboligen Tommy leier halvparten av. Tommy åpner bildøra på sin side, strekker seg med én gang han har asfalt under føttene, gjesper mens han går rundt bilen for å hente sekken sin fra bagasjerommet. 

   «Dett var dett», sier han, nabohunden begynner å gjø når den hører stemmen hans, men vi ser den ikke. 

   «Takk for skyss», sier han til Luca, «vi ses vel sikkert snart», sier han til meg, «jeg veit ikke hva jeg skal si til deg», sier han til feen, så snur han seg og går opp trammen til inngangsdøra, etter at han har trådd inn over terskelen skrus utelykta ved siden av døra på, et mjukt oransje bluss som blir mindre i takt med at Luca kjører videre utover, østover og nordover, jeg snur på meg der jeg sitter, lener ryggen inn mot vinduskanten og legger beina på tvers over setene, føttene mine der hvor Charlie satt, feen krøller seg inntil og delvis oppå meg som en katt, så vidt ei vekt i det hele tatt, bare et mildt og kjølig trykk, ikke ulikt et kaldt håndkle over ei febersvett panne. Krøllene til Luca i førersetet blafrer foran oss, han skrur på radioen, noe som kan være ei oppstykka poplåt famler seg fram til øregangene våre gjennom et lag av flimrende støy, hjernen min pusler den sammen til en slags helhet, litt som når man på morgenkvisten prøver å forstå seg på nattas drøm, bruddstykke for bruddstykke etter hvert som de dukker opp. 

   Kabrioleten seiler inn og stopper foran garasjen, kveldsbrisen skyller den søte og svimlende lukta av månevindel over oss, rankene strekker seg opp og over gjerdet, de hvite blomstene nikker i vinden, enten som en velkomst til meg, eller i en hilsen til månen de er oppkalt etter, den fjerne, kalde navnebroren som henger i ei smal sigd over fjella i øst. Jeg dytter lett på feen, den klamrer seg opp og møter blikket mitt.

   «Vi er hjemme», sier jeg.

(…)

Trettipunktersbloggutfordring #21: ei bok som har betydd mye for deg

Jeg liker tittelen på dette punktet, fordi det ikke er snakk om yndlingsboka di eller den beste boka du veit om, fordi i likhet med så mange andre lesere, er det cirka umulig for meg å svare på det. Å snakke om ei bok som har betydd mye for meg, derimot, betyr at man ikke trenger å måle vidt forskjellige bøker opp mot hverandre, for det er sjeldent rettferdig å sammenligne epler og appelsiner, for å vri litt på et anglifisert uttrykk. 

De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.

Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag. 

Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing. 

Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda. 

Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.