Mannefrigjøring

Jenter, kvinner, damer, kall oss hva du vil, har det ikke så verst i Norge. Vi går med bukse, twitrer om mensen, er stolte av mensen, går uten behå, utdanner oss til elektrikere og bilmekanikere – kort sagt alt det som menn gjør, og mer til. Kvinnegrupper som Ottar smeller neven i bordet og langer ut offentlig når vi føler oss urettferdig behandla, noe som fører til beklagelser og for noen sikkert også erstatninger.

Hvis en mann bestemmer seg for å gå i skjørt en dag, er det ingen mannegruppe som kan si ifra at det ikke nødvendigvis gjør ham verken homofil eller transseksuell. Hvis en mann twitrer om ejakulasjonen sin og er stolt av den, er han en gris, og hvis han legger ut en video av seg sjøl på YouTube der han banker opp damer og smiler mens han gjør det, er han en voldelig mannssjåvinistisk psykopat, mens ei kvinne som hadde gjort det samme bare med menn, bare hadde vært en flink feminist.

Det er jo ikke til å komme unna at menneskene har levd i et samfunn styrt av menn omtrent nittini prosent av den tida vi har bodd på jorda. Kvinner fikk ikke engang lov til å si hva de mente før i 1893 på New Zealand, jf. stemmerett. Men gir det oss rett til å ”ta igjen” ved å fortsette å dyrke synet vårt på mannen, som ikke har forandra seg stort siden middelalderen? På Ottar sin hjemmeside, under ”Program”, og videre under ”Seksualitet”, kan vi lese at ”Det er en etablert sannhet i vårt samfunn at menn har en spesielt sterk seksualdrift som de har krav på å få tilfredsstilt, koste hva det koste vil.” Det Ottar faktisk sier, er at menn generelt er voldtektsmenn, noe jeg vil gå ut fra at de aller fleste er enige om at er veldig fjernt fra sannheten.

Ta Vi Menn, for eksempel. De har reklamer på radioen der slagordet deres er ”la menn være menn”, der de påstår at det å like ting som tradisjonelt sett har blitt sett på som feminine, sånn som strikking, rett og slett ikke egner seg for ekte mannfolk. Jeg har ikke sett så mange reaksjoner på disse reklamene, og det eneste jeg fant da jeg søkte rundt på internett, var ei kvinne som fortalte om hvor provosert hun hadde blitt av dem i et forum, og som blei svart av både menn og kvinner som blåste henne av og fortalte henne at reklamene jo var kjempemorsomme. Et av de verste svara lød som følger: ”Man kan finne feil og mangler ved alt, vi kan jo snu litt på det og si at de ikke bare gjør narr av de homofile, men kvinner generellt, i dagens samfunn hvor vi skal være likestillt. (jada...skjer ikke) Det er like tullette. Det vil alltid være noen som finner noe å ta seg nær ut av, men det er ikke alltid like nødvendig å lete etter det..” Er likestilling mellom kjønna tullete? Hadde jeg vært gutt og fan av strikking, kanskje til og med følt meg bittelitt utafor og attpåtil blitt litt småmobba på skolen av de tøffe gutta i klassen, veit jeg ikke hvor innmari glad jeg hadde blitt for en reklame som forteller meg at jeg ikke er en mann. Hvorfor må menn ”være menn” når de kan være seg sjøl isteden?

Man kan kanskje si at siden jeg er jente, aner jeg ingenting om åssen det er å være mann, og har dermed ikke rett til å uttale meg om saken overhodet, men jeg veit åssen det er å være jente, og det er ikke alltid så innmari gøy å ikke ha mulighet til å leve opp til forventningene samfunnet har til deg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal være likedan for menn og gutter. Kanskje til og med verre, fordi mannerollen fra gammalt av har hatt en sterkere posisjon enn kvinnerollen, og dermed er det ikke like lett å se at en mann er undertrykt som det er med ei kvinne. Man vil ikke like lett kunne se at en mann som oppfyller de klassiske krava til mannsrollen, med gevær på veggen, TV med alle sportskanalene og jobb som anleggsarbeider, er underkua. Likevel har jeg en hypotese om at det er vanskeligere for en mannemann å innrømme at han egentlig syns det er litt stas med musikaler enn det er for ei jentejente å innrømme at hun digger førstepersonsskytespill til X-box. Dette er rett og slett fordi vi ikke ser at mannen også har et behov for å bryte ut av kjønnsrollemønsteret sitt, som på ingen måte er fordelaktig på ham. Ved første øyekast kan det se bra ut med gode penger og mer makt, mens tabuet som er knytta opp mot å ha en eneste interesse som ikke faller innunder stereotypien, er desto sterkere.

Jeg syns på ingen måte at feministene skal slakke ned på frigjøringsarbeidet sitt, men at de også kan hjelpe sine mannlige motparter på veien, hadde vært å foretrekke.

---

(Vi skal ha om essay på skolen til uka, så jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg blogger jo ikke så ofte lenger likevel.)