onsdag 20. juli 2011

FremtidenfremtidenAAAAAAAAAA--

Så. Hei.

Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.

Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.

Listene, ja.

Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?

Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.

Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.

Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.

13 kommentarer:

  1. Om du ikke vil studere så studerer du ikke. Du venter syv år, før du ser at alle rundt deg har råd til tre sydenturer i året og har opptil flere veldig store TV-er med brilleløs 3D og hjemmekinoanlegg. Så får du en kjæreste og treffer foreldrene hans/hennes og sier at "Nei, jeg gjør ingenting, jeg. Godt at han tjener penger. Jeg har ikke skrevet noe på lenge for jeg bor hjemme hos mamma og pappa og kan ikke dra ut i verden og tilegne meg nye erfaringer". Eller du kan bli gravid og få en unge og bli hjemme med den, for så å begynne å studere når du er 35 år gammel. Samtidig må du telle alle årene du ikke studerer som år hvor du kunne hatt inntekt, men ikke har det - dette er penger du ikke får en sjanse til å tjene inn igjen fordi det er en nedtelling (altså, antall år i jobb som ferdigutdannet).

    Nå er ikke dette nødvendigvis noe som kommer til å skje, ei heller vil jeg at det skal skje deg, men det KAN skje. Og det er fullt mulig å være tilfreds med det. Grunnen til at du ikke vil ende opp med denne fremtiden er at du lever i et samfunn hvor det blir sett ned på å ikke eie stor TV. Du kommer til å ende opp på gamlehjem med damer på din egen alder som aldri kommer til å åpne seg opp for deg av denne grunn. Det blir særdeles utrivelig.

    Jeg har en million venner som skriver på Facebook at nå må de faen meg lide seg gjennom enda en dag på Shell, Kiwi, Rimi eller Narvesen. Eventuelt: "Bare fem dager til helg!". Det betyr at fem dager i uken er jævlige, én fredagskveld blir bra, en lørdagskveld blir gjerne bra, og en søndag går med på å grue seg til mandag. Fremfor å ha en jobb du trives med fem dager i uken, ha en fin helg og på'n igjen med fin jobb. Det er fem fine dager mer i uken enn alternativet.

    Men så skal det nevnes at du sa det samme i fjor. Tror du bare har valgt feil studium i år, ettersom du ikke ønsker å ha en jobb hvor det er et krav. Du kan fortsatt få plass på Noroff, sikkert Niss og NKF også. Privatskoler, men de tar deg hvert fall i en retning du har interesse for. Dessuten er det kun et år. Om du føkker opp i år, så kan du gjøre det godt igjen neste år.

    Om jeg var deg så hadde jeg aldri søkt på Spansk, men dersom jeg var gal i gjerningsøyeblikket hadde jeg i ettertid takket høflig nei til studieplassen, spart meg for studielånet og søkt meg inn på noe jeg ønsket å drive med - og gjerne skrevet en roman i mellomtiden. Du sier at du bare har to alternativer, men jeg tipper du har flere.

    Og forresten... må man ikke begynne å betale lånet etter seks måneder dersom man ikke studerer videre? Den er jo litt vond.

    Disclaimer: store deler av denne kommentaren er fiksjon og reflekterer ikke nødvendigvis undertegnedes holdninger.

    SvarSlett
  2. Jeg er en tilfeldig bloggleser som fant deg via moon.japani.no (samling av blogger), og tenkte jeg skulle slenge fra meg noen to cent:

    Jeg har selv gått ett år av et språkstudie ved universitetet, og oppfølgingen der var ulik noe annet. Selv om jeg i utgangspunktet er en ganske lat student, så hjalp de meg med å bli flinkere til å jobbe jevnt, og ha en realistisk idé om hvordan man ligger an FØR eksamensdagen.

    Når det gjelder spontanitet har jeg også slitt med det samme, men rådet er ganske kjedelig: "bare gjør ting". Prøv å huske at det er teite mentale sperrer som hindrer deg, og aksepter tilbud du får. Det er såklart et helt åpenbart råd, men det funket for min del, altså. Lykke til med fremtiden uansett!

    SvarSlett
  3. Takk og takk for kommentarer. Jeg setter mer pris på det enn dere aner, trur jeg.

    Per akkurat nå heller jeg mest for. Men det kan jo forandre seg i løpet av uka, det.

    SvarSlett
  4. Akkurat det der med spontaniteten føltes litt som å lese om meg selv egentlig. Jeg kjenner meg en hel del igjen egentlig for jeg kan være spontan, men det er med småting, med større ting er jeg mye mer avhengig av at ting blir som jeg har planlagt. I tillegg takler jeg forandringer veldig dårlig.

    Og når jeg nå har lest gjennom hele innlegget noen ganger så ser jeg at det er en vanskelig beslutning og jeg tenkte å svare med noen lister selv.

    HVORFOR DU BØR SI "JA" TIL STUDIEPLASSEN

    - Du får studielån og stipend og du har noe å fylle dagene med uansett

    Dette ser jeg på som hovedgrunnen til å si ja om du sier ja for det vil være til nytte og siden det er et årsstudium så tror jeg ikke det vil være så tungt at det blir helt uholdbart. I tillegg er det fint å vite noe sikkert fremfor å være i usikkerhetsland. Og det vil hjelpe deg kanskje når det gjelder å få tak i sted å bo.

    - Du blir enda bedre i spansk

    Nei, du har kanskje ikke noen spesielle planer for å bruke det, men det er nok uansett praktisk å kunne et fremmedspråk som ikke er engelsk og det kan jo hende du plutselig får lyst til å oversette ting likevel (eller at du blir regissør etter hvert og har skuespillere som bare snakker spansk =D).

    HVORFOR DU BØR SI "NEI" TIL STUDIEPLASSEN

    - Fordi du ikke har lyst nok

    Siden du ikke har tenkt å jobbe med noe der du får bruk for studiet og du generelt sett ikke virker så gira så er det kanskje rett og slett ingen vits. Man trenger ikke å brenne for alt man gjør, men om man er ganske lunken så er ikke det et godt utgangspunkt og når det ikke er noe du teknisk sett regner med å få bruk for i en arbeidssituasjon så er det antakelig litt bortkastet.

    - Det du skrev om hva slags student du er

    Jeg har aldri hatt så bra karakterer selv, men startet på et bachelorstudiet bare fordi jeg elsket bøker og tenkte at bibliotekar var drømmejobben. Der strøk jeg og jeg tror egentlig du har for god hukommelse og er for smart til å stryke, men det er virkelig mye vanskeligere på høyskolenivå enn på videregående. Og siden det på universiteter og høyskoler ikke nødvendigvis er pliktig oppmøte til alle foredrag, men heller ansvar for egen læring så kan det komplisere ting siden jeg mistenker at du er litt som meg og trenger mer faste rammer. I tillegg tror jeg også at er litt som meg på den måten at når noe interesserer deg så gjør du det utmerket, men hvis du syns noe er kjedelig så drømmer du deg bort. Og da tenker jeg at det kanskje er bedre for deg med et studie som har med film eller bøker eller noe som du virkelig vil jobbe med enn språk og kanskje også noe som fører deg nærmere en jobb.

    - Studielån

    Å få et større studielån tror jeg ikke er så farlig, men det er kanskje ikke så mye vits når det er et studie du ikke får bruk for så mye. Og det er noe annet med skrivestudier og sånt for det får du bruk for uansett, men det er kanskje ikke helt sånn med spansk.
    ***
    Så ved senere ettertanke er det nok flest grunner til å la det være og jeg tror personlig at du ville taklet et spanskstudium helt fint, men jeg skjønner samtidig skepsisen og jeg føler man bør være mer positiv til det man bestemmer seg for å bruke tida til uansett. Og om du sier nei til studiet vil det sikkert dukke opp noe annet du kan gjøre, en eller annen jobb må jo være tilgjengelig.

    SvarSlett
  5. Problemet sånn jeg ser det er vel at du egentlig ikke har spesielt lyst til hverken å jobbe eller studere, egentlig har du mest lyst til å skrive og nyte livet og der kjenner jeg meg veldig igjen. Dessverre er man nødt til å fylle dagene med noe, men da ville jeg foreslått og se etter en jobb i for eksempel en butikk eller noe sånt. Bare husk at du ikke kan være for kravstor med en gang, du trenger ikke si ja til hvilken som helst drittjobb, men du kan ikke regne med drømmejobben med en gang heller. Og en jobb i en matbutikk eller noe annet er kanskje kjedelig, men man tjener penger og du har fortsatt en hel del fritid som du kan bruke til for eksempel skriving.

    Og jeg er ikke sikker på om denne kommentaren er så veldig behjelpelig, jeg bare har en hel del tanker og ville prøve å hjelpe.

    Lykke til uansett!

    SvarSlett
  6. Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive en så lang og gjennomtenkt kommentar! Ja, jeg vakler fortsatt en hel del, men nå har søstera mi kommet inn på årsstudium i psykologi og, så vi står på en måte foran akkurat det samme. Og det hjelper litt å ta en avgjørelse sammen med noen, liksom. Og jeg veit ikke om jeg blei sikrere på noe som helst av å lese det du skriver, egentlig, men jeg føler at det hjelper litt å reflektere rundt det uansett. Så takk, nok en gang!

    SvarSlett
  7. jeg har nok ingen gode råd å komme med, men jeg ville nok tenkt på alle fordelene ved å være student i byen. med muligheter for ekstrajobb/skrivetid utenom osv. studielån er jo tidenes lån, og om du ombestemmer deg i løpet av noen måneder, så er det ikke verdas undergang.

    SvarSlett
  8. Å - saman med folk som du ikkje vil studera med - studera noko du ikkje vil studera, er ein særs dårleg idé. All motivasjonen tekst vekk, dagane vert lange og vekene vert lengre og månadene vert evige.

    Det var iallfall slik eg opplevde det. Det bør verkeleg vera noko du er oppriktig interessert i og som du toler å få pressa opp i andletet.

    SvarSlett
  9. Du høres ut som om du ikke har lyst til å si ja, men den fornuftige Kristine sier at du egentlig må. Spørsmålet er om du kommer til å mistrives mest på spanskstudiet eller på en jobb i kassa på Rema 1000. Velg det stedet du mistrives minst.

    Grunn for: Hvis ikke må du begynne å betale tilbake studielån.

    Sant at du ikke kommer til å få bruk for det til noe som helst nyttig, da. Men kanskje du får bruk for å kunne masse spansk til noe unyttig en gang. Hvis du har RIKTIG flaks, treffer du verdens kjekkeste spanjol - og han kan tilfeldigvis ikke norsk, så blant alle de smellvakre norske jentene er det bare du som har sjans.

    Det hadde vært litt morsomt.

    SvarSlett
  10. Takk for flere synspunkter. Livsmottoet mitt er nå en gang "det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort", så vi får se.

    SvarSlett
  11. Det er jo ikke gitt at det er kassajobb som er motstykket da. Kanskje du kan finne en jobb du trives med? Jeg trivdes godt med barnehagejobben som jeg var så heldig å få, og har hatt tid til å trene nok til at jeg har kommet inn på skolen jeg virkelig vil gå. Problemet er jo hvis du strander med det du holder på med, som du egentlig ikke har lyst til for evig, fordi du tror at mulighetene er tatt fra deg. DET er farlig det. Spansk er ett alternativ, av MANGE utallige alternativer (hvis man er villig til å flytte litt på seg), men det er jo det mest safe alternativet du har nå. For du har vel ikke egentlig funnet en jobb enda, og det kan jo også være litt "skummelt" å bare finne en jobb som ikke du tror du kan trives i. Jeg vet ikke hva du valgte til slutt jeg, for fristen har jo vært. Men jeg håper du får til å gjøre det beste ut av det! Toppe spanskstudiet med en reise rundt i spansktalende land etter året er over kan jo være en fin motivasjon/belønning dersom du gikk for spansken. Så kan du gjøre research og bruke året som et slags "planleggingsår" for en tur, eller noe.

    Natta :P

    -Marta, som ikke er logga på mailen og trøtt

    SvarSlett
  12. Endte med å si ja, men er fortsatt skeptisk. Har ikke veldig lyst på en kassajobb, nei, og jeg håper jo på å finne en jobb jeg trives i. Men jeg veit ikke, jeg er liksom ikke så veldig kvalifisert til noen ting, føler jeg.

    SvarSlett
  13. Hei alle sammen. Jeg så kommentarer fra folk som allerede fikk lånet fra rene hjertelån, og da bestemte jeg meg for å søke under deres anbefalinger, og for bare noen timer siden bekreftet jeg på min egen personlige bankkonto et samlet beløp på 35 000 euro som jeg ba om. Dette er virkelig en god nyhet, og jeg råder alle som trenger ekte lån å søke via e-posten sin (Mrfrankpoterloanoffer@gmail.com). Jeg er glad nå som jeg har fått lånet jeg ba om

    SvarSlett