Jeg bor hjemme hos foreldra mine nå. Tar fem på sju-toget innover til Alna hver morgen før jeg jobber mellom åtte og tolv timer på min ensformige industrijobb. Kommer hjem med hodepine og søvnproblemer. Jeg føler på mange måter at jeg går tilbake i tid for hver dag som går, kryper baklengs, forvandles gradvis til den jeg var for noen år siden.
Forrige høsthalvår så mer eller mindre sånn ut. Det gjorde vel egentlig Bø-året mitt og. Og Skiringssal-året før der igjen. Det var på Skiringssal at jeg lærte meg å være sosial, og alt gikk plutselig veldig fort, og for omtrent et år siden, drakk jeg minst tre ganger i uka. Så sa det stopp. Jeg ville ikke mer. Rømte ofte fra mitt eget hjem for å slippe å se mennesker, for å slippe denne intense uroa som jeg bare ikke klarte å kvitte meg med. Slutta nesten helt å drikke. Ville ikke på fester. Avlyste avtaler. Og de eneste jeg egentlig ville møte, var søstera mi og kjæresten min.
Og sånn er det vel igrunn fortsatt. Jeg har fått en voldsom avsmak på mitt nye liv som kom så brått på meg for et par - tre år tilbake. Jeg har begynt å foretrekke ensomheten igjen, kanskje bare i selskap med nevnte søster og kjæreste. Jeg veit ikke om jeg liker det sånn eller ikke. Jeg gjør vel på en måte det, for jeg vil væffal ikke tilbake til hurra-meg-rundt-tilværelsen. I væffal ikke ennå. Kanskje seinere en gang. Ikke nå.
Så veit dere i det minste hvorfor jeg aldri gjør noe lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar