Jeg skriver, jeg skriver

Herregud, jeg tok helt av i går. Åssen kunne jeg glemme at jeg aldri skriver noe jeg er fornøyd med ved høylys dag uansett. Hovedgrunnen til at jeg skreiv bra i Bø, var ikke at jeg fikk konstant oppfølging, men at jeg ikke sov.

Og så skreiv jeg i underkant av tjue mobilnotater etter at jeg hadde lagt meg, på et helt annet og nytt prosjekt, vel å merke, men det viktigste er at jeg skriver. Jeg sovna litt over seks. Satan, så godt det føltes.

Rastløs

Jeg klarer ikke å skrive noe lenger. Ikke bare blir jeg ikke fornøyd med det, men det jeg skriver engasjerer meg ikke. Jeg har lyst til å gå på Strykejernet Kunstskole, men bare fordi det virker så koselig, for jeg kan jo ikke noe som helst kunstrelatert. Jeg vil vekk, tror jeg, men jeg veit ikke. Vil noe nytt, samtidig som jeg ikke orker. Kjeder meg sjøl og de rundt meg, jobber ikke, får ikke jobbe, vil kanskje flytte, vil ha et prosjekt som klarer å holde på interessen min, er utålmodig, men veit ikke hva jeg trenger, og hadde jeg visst, hadde jeg ikke hatt overskudd til det uansett. Jo lenger jeg blir, dess mer gror jeg fast og syns det er vanskeligere å komme seg unna. Det må skje et mirakel. Det bare må.

Julestemning

Det er jul i butikkene, jul i avisene. Jeg har de siste ukene lidd av akutt julestemning. Det eneste som er trist, er at dette sannsynligvis tilsier at jeg er lei av jula når desember faktisk kommer. Vel, det er samfunnet og mediene sin feil, akkurat som alt annet her i livet.

Men det er mulig å jukse litt. Jeg har lovt meg sjøl å ikke kjøpe julesnop eller julebrus eller høre på julesanger før det faktisk er desember. Men jeg hører på Tom Waits, som alltid gir meg julestemning sjøl om det sikkert ikke er tilsikta. Og jeg jobber med et aldri så lite førjulsprosjekt.

I går var jeg glad, i dag er jeg trist. Jeg kryper nærmere varmeovnen og savner kjæresten min og framtida.

Kanskje

Jeg er lykkelig når jeg kan ligge på en sofa med teppe over meg og Jørgen ved siden av meg og spise kjeks.

Jeg har forresten klipt meg:

 

Jeg har også sett Beasts of the Southern Wild. Den anbefales. Veldig.

Remember, remember...

Er det femte november i dag? På ingen måte. Hva gjorde jeg den femte november i år? Jeg jobba, snakka med Jørgen i telefonen og sov. Hva gjorde jeg den femte november i fjor? Jeg kyssa Jørgen. For første gang.

Jeg har tilbrakt så mye tid med bitre kvinner at jeg har blitt oppdratt til at det er teit å være forelska og i væffal patetisk å vise det, men det skal jeg gi en lang faen i akkurat nå.

Det høres så totalt klisjé ut å si dette til noen andre enn mitt eget hode, men jeg tør faktisk ikke å tenke på hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Jørgen. Det hender noen ganger, i perioder bekymringsverdig ofte, at jeg føler at jeg ikke har lyst til å leve et sekund lenger. Og før bare... var det sånn. Jeg kunne tilbringe flere dager i strekk i senga mi uten å gå ut av rommet eller spise eller noen ting og bare sove, stirre apatisk i taket eller grine i timevis fordi jeg ikke skjønte åssen noen ting noen gang skulle bli bra. Og jeg skal ikke ljuge, det er ikke sånn at etter at jeg blei sammen med Jørgen, har livet mitt vært fantastisk og problemfritt. Men i steden for å tenke at hvis jeg bare hadde blitt borte nå, hadde ingen savna meg, tenker jeg at hvis jeg hadde blitt borte nå, hadde jeg ikke kunnet være sammen med Jørgen. Og hvis jeg har hatt en dårligere dag enn ellers, trenger jeg bare å ringe ham og alt blir ørlite grann bedre. Og jeg veit at uansett er det bare snakk om noen dager før neste gang jeg skal se ham.

For når jeg er sammen med ham, er alt så bra. De dagene jeg er hos ham, eller han hos meg, eksisterer ikke det vonde. Og da er jeg tilfreds med alt. Plutselig er alt overkommelig på en måte det liksom aldri er ellers. Og riktignok blir denne følelsen borte samtidig som han blir det, men nå veit jeg i det minste at den kommer tilbake neste gang vi er sammen. Og når alt hangler som verst, trøster jeg meg med at en gang i framtida kommer vi til å bo sammen. En vakker dag kommer vi faktisk til å være sammen hele tida, og den tanken kan få meg til å holde ut hva som helst.

Jeg ser i kjent stil ganske mongo ut her, men det kan ikke dekke over det faktum at vi faktisk er innmari søte sammen.

Gratulerer med ettårsjubileet, du min aller vakreste.

Allehelgensdag

Hei dere. I dag er det faktisk første søndag i november!

I går hadde jeg besøk av en liten gjeng folk. På forhånd hadde Jørgen og jeg skåret ut gresskar, bakt kake av innvollene og pynta med døde kvister. Og egentlig skal dere få se bedre bilder av dette en gang i fjern, fjern framtid som jeg får fremkalt bildene mine, for jeg er jo ikke så mainstream av meg at jeg har instagram med tilhørende iPhone eller SmartPhone eller hva det nå er de heter, alle sammen. Men! Det har jo Kristine! Instagram, altså. Og sikkert en iPhone.

Så, altså:

Dette er meg, da.

Og dette er Jørgen. Han er tøff:

 

Og så til slutt et bilde av Jørgen og meg. Vi har jo tross alt ettårsjubileum i morra:

Håper ikke Kristine blir sur for at jeg stjal bildene hennes. Jeg spurte jo ikke engang om lov først.

November

Det er endelig minusgrader, endelig tussmørke, endelig trær uten blader. Det er igjen tid for å høre på Current 93 og Salem, ta på seg den mørkegrønne blondekjolen og det svarte korsettet, lese Stig Sæterbakken og drikke rødvin (om enn alkoholfri, tatt i betrakning at jeg for øyeblikket går på medisiner). Og i helga blir hjemmet mitt inntatt av onde ånder, eller mer nøyaktig av gode mennesker utkledd som det. Det er allehelgensaften, i væffal i følge enkeltes utregninger.