onsdag 6. februar 2013

Om å ikke strekke til

Hadde jeg blogga oftere, hadde jeg bare gjentatt meg sjøl i hvert bidige innlegg. Jeg sier vel dette i en eller annen form hver gang jeg skriver noe her, men her er det igjen:

jeg skulle så veldig gjerne vært annerledes. Og det aller mest frustrerende ved nettopp dét, er de overdrevent positive folka som strutter av bollekinn og livsglede og sier at det er opp til meg å gjøre noe med det. Bare jeg kan forandre den jeg er til den jeg vil være. Eller, enda verre, de overdrevent negative folka som er grusomt tilfredse med måten de sjøl lever på, men som ikke har annet til overs enn avsky over mine egne patetiske, krampaktige etterligninger av et liv. Som sier at jeg ikke kan sitte på ræva og klage over hvor fælt jeg har det når jeg ikke engang går ut døra på eget initativ. Når all denne elendigheta strengt tatt er min egen feil.

Vel, folkens, jeg klarer ikke å forandre på det. Det er tydeligvis helt umulig for andre å forstå, men vær så snill,  kan dere ikke i det minste respektere det. Hvis dere trur dere gjør at jeg får mer energi og livsglød av å gjentatte ganger bli fortalt hvor latterlig jeg er, tar dere faen meg feil. Jeg har ikke lyst til å høre deres sympati eller analyse, bare at dere slutter med - ja, jeg bruker m-ordet - mobbinga. For det er sånn det føles.

Og nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg er så feig at jeg poster det på bloggen min, i stedet for å ta det ansikt til ansikt. Vel, av overnevnte grunner, virkelig. Jeg er så lei av å bli kalt lat og svak når jeg prøver å få andre til å forstå hvorfor jeg faktisk ikke klarer å være det flinke, oppegående mennesket så mange andre klarer, at jeg gir opp. Igjen. Og igjen og igjen.

Jeg lover, det var faktisk ikke dette jeg opprinnelig hadde tenkt å blogge om. Egentlig hadde jeg bare tenkt å anbefale Minismartinis, som igrunn er akkurat en sånn blogg jeg har lyst til å skrive - men som ikke går, fordi i stedet for å lage mat, gå turer og ta bilder, ligger jeg på sofaen og drikker lettbrus. Og det var idet jeg innså hvor uendelig stor avstand det er mellom livet mitt og sånn jeg helst vil leve, at dette innlegget blei som det blei.

Herregud, nå trur dere vel at jeg kommer til å hive meg foran første og beste tog. Men slapp av, jeg har Jørgen. Og de cirka to gangene i måneden jeg får sett ham, gjør alt verdt det, tross alt.

3 kommentarer:

  1. Bra innlegg. Kan ikke si at jeg forstår alt 100%, men jeg kjenner meg igjen i en del av det. Det er veldig lett å si til andre hva de "burde gjøre", desverre. Men ikke fullt så lett å gjøre det selv. Når jeg har mine nedturer, så vet jeg på en måte selv at det hadde hjulpet meg å gå ut, være sosial, trene, få sol etc.. men klarer liksom ikke ta det skrittet. Og da er det sykt irriterende med know it alls som liksom har alle svarene :/ så føler med deg (håper ikke jeg er en av dem)

    SvarSlett
  2. Veldig viktig og interessant innlegg og klem til deg. Selv er jeg litt den typen som er blid og full av energi og jeg innrømmer at jeg av og til tenker at det burde være lett for alle andre å ha det fint når det er så lett for meg. Samtidig så håper jeg at jeg ikke har vært som de plagsomme personene du nevner i begynnelsen av dette innlegget for det er ikke meningen og jeg skjønner at det ikke er så enkelt. Har man ikke overskudd kan man ikke bare få det, å forandre seg er vanskelig og folk burde ha forståelse for at folk er forskjellige og at noe som er lett for noen kan være sabla vanskelig for mange andre. Og du er ikke lat eller svak og jeg ser jo på deg som en inspirasjon siden du har gitt ut bøker allerede, du er kreativ og følsom og et veldig fint menneske og jeg håper livet ditt etter hvert enten blir mer som livet du ønsker å leve eller at livet du ønsker å leve blir mer lik livet du lever nå. Uansett vil jeg at du skal ha det fint og jeg beklager hvis jeg noen gang har vært for ufølsom og for "jammen, det er jo bare å ta seg sammen", for slik vil jeg ikke være. Du har rett, det er en form for mobbing og sånt vil jeg ikke være en del av.

    Beklager at denne kommentaren ble så lang, håper du får noe ut av den.

    SvarSlett
  3. Slapp av, ingen av dere har noen gang vært i nærheten av sånn jeg beskriver i innlegget :) Tusen takk for de fine orda deres.

    SvarSlett