tirsdag 15. desember 2015

Fra skisseboka: pre-Mjuke, svarte stjerner

Utpå nyåret 2013 begynte jeg å notere ned noen løsrevne tekstbrokker jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med - de bare kom, nesten av seg sjøl, påtrengende. Et halvt år seinere begynte jeg å skrive det som etter hvert skulle få arbeidstittelen Mjuke, svarte stjerner. Det du kan lese under, er med andre ord utdrag fra forløperen til prosjektet jeg jobber med nå, utsprunget fra det samme materialet, med de samme karakterene. Dette blei skrevet ned ukronologisk og hulter til bulter, lenge før jeg ramma det inn i en narrativ struktur, men for dere som har lest litt fra Mjuke, svarte stjerner, er det sikkert ikke umulig å se likhetene. Kanskje jeg til og med ender opp med å bruke noe fra disse notatene videre i prosjektet mitt.



Jeg skjønner ikke om det er en baby eller en katt som griner på den andre sida av vinduet mitt. Klokka er tolv over fire og jeg må sove, men jeg klarer ikke i euforien over at jeg har funnet igjen det som gjør at jeg kan skrive. Det gjelder å holde seg søvnløs. Dette visste jeg jo egentlig. Jeg som aldri har skrevet noe jeg har blitt fornøyd med ved høylys dag. Det er bare det at nå må jeg virkelig sove.

Jeg hadde så mange flere tvangstanker da jeg var liten. Hvis det for eksempel var noe jeg håpa skulle skje, måtte jeg hviske ”håper at” og så det jeg håpa på. For hver gang jeg sa det, økte sannsynligheten for at det skulle skje med én prosent. Jeg har stort sett de samme tvangstankene nå og, men jeg har et litt mer avslappa forhold til dem, kan tillate meg å slurve litt mer. Men da jeg var liten, klarte jeg så mye mer enn jeg gjør nå. Snakke i telefonen, åpne døra når noen ringte på, spise uten å tenke over det, skrive, løpe rundt, finne på ting, engasjere meg. Det eneste jeg klarer nå, er å glane på ingenting, ligge stille, pirke i stykker huden min og sove.

Ingen veit hvor mange regler jeg forholder meg til i løpet av en dag, ikke engang jeg. Det er håpløst å telle. Jeg har regler for når jeg kan vaske klær, hva slags mat jeg kan kjøpe i butikken, når jeg kan barbere meg. Jeg tenker ikke over at de er regler engang, og at jeg har lagd dem sjøl. De eneste gangene jeg tenker over det, er når noen foreslår noe som innebærer at jeg blir nødt til å bryte reglene. Det blir helt kaos, og jeg må finne på massevis av tåpelige unnskyldninger. Bryter jeg reglene, rakner alt. Da går det ikke lenger. Jeg trenger dem. Og jeg er så redd for at hvis jeg forteller noen om dem, kommer de til å tru at reglene er ødeleggende for meg, noe jeg bør kvitte meg med. Det hadde jeg ikke klart uansett om jeg hadde villet. Reglene danner seg nesten sjøl, fordi uten dem veit jeg ikke åssen jeg kan leve.

Jeg lurer på om jeg hadde slutta å farge håret hvis jeg blei blind. Sannsynligvis hadde jeg vel det. Jeg kan ikke huske å ha sett en blind person med farga hår. Jeg hadde nok slutta å kle meg som jeg gjør og. Droppa de sterke fargene, droppa korsettene. Hva er vitsen med å se kul ut om man er blind.

En gang sov jeg i trettito timer. Det var ikke noe spesielt. Folk forventer alltid noe mer når jeg forteller dem det, at det skal komme noe mer etter setninga ”en gang sov jeg i trettito timer.” Men det var helt likt som å sove i ti timer. Jeg drømte blant annet at jeg var på ei øy. Da jeg våkna, stod jeg opp og lagde mat, dusja, gikk på do, rydda litt. Gikk og la meg igjen etter fem timer. Sov i tolv timer til.

Jeg tenker på kjendiser som kaster skoa sine etter å ha brukt dem én gang. Bare fordi de har penger til det. Ønsker meg et småbruk i skogen med frukttrær og frittgående høns.

Jeg tør ikke å gå til psykolog. Tenk om de finner ut at jeg er sjuk på ordentlig.

De bråker så fælt. Alltid så mye bråk. Alltid skal pappa ha noen på besøk, som snakker, ler og tramper like høyt som han sjøl. Lyden bærer overalt. Jeg er på rommet mitt og får ikke lese, får ikke sove. Får ikke gjort noen ting. De kommer tidlig på morgenen med bråket sitt. Pappa er alltid tidlig oppe. Han blir sint hvis jeg lager lyder etter at han har lagt seg, som er i åttetida, men sjøl skal han alltid invitere bråkete venner tidlig på besøk. Jeg som ikke får sove om nettene, når skal jeg sove da? Og mamma, da. Som ljuger og klager og har så mye sjølmedlidenhet at det holder for hele huset. Jeg klager og er sjølmedlidende, jeg og, men ikke på den samme usle måten som mamma. Jeg husker hvorfor jeg rømte. En dag skal jeg rømme for godt.

”Du må slutte å tru at jeg fungerer som jeg skal, for det gjør jeg ikke”, sier jeg til Jardar på telefonen. ”Du fungerer som du skal”, sier han.

Er det fem? Er det bare fem glass vin? Da så.

Gata virker jævla lang. Jeg nynner på en depressiv sang. Der nede venter nok en dør. Før jeg når den, tenker jeg, er jeg sikker på jeg dør.

2 kommentarer:

  1. Syns dette er fine utdrag selv om det er fragmentert og tror sikkert det er mye her som kan brukes senere i prosjektet og om ikke der så kan det kanskje bli del av senere prosjekter, alt kan skje. Uansett liker jeg skrivestilen din, det er noe med den som gjør at den nesten alltid føles naturlig og genuint og mens du er flink til å skrive føles det ikke for flinkt heller, noe som er ment positivt.

    Var det forresten meningen at det siste utdraget skulle rime (det om den lange gaten) for da har du rimet dør med dør og jeg får veldig lyst til å forandre det til:
    "Gata virker jævla lang. Jeg nynner på en deppa sang.
    Der nede venter nok en dør. Jeg kan nå den, men jeg dør nok før"

    - voíla og vips har du samme tekst basically,
    men mer poesiaktig og mer rytmisk ;)

    SvarSlett
  2. Tusen takk for en fin kommentar, Karoline! Utdraget du snakker om er ei omskriving av en liten del av teksten til Bare Egil Bands sang "Arne", du kan jo google den hvis du vil.

    SvarSlett