Når man er drita full og det er en fantastisk følelse

(...)   
   Jeg tar med meg lakenet, vinflaska og vinglassa før Irene og jeg trekker oss så langt unna scena vi kommer. Helt i utkanten av hagen, der myggen romsterer i buskene bak oss, setter vi oss ned, vi skjenker hver vår vin i hvert vår glass. Her blir vi sittende, det er fortsatt for høyt til at det egentlig går an å prate sammen, men jeg nyter å tilbringe stillheten, som ikke er en stillhet, sammen med henne på denne måten, for er ikke også det en form for kommunikasjon, å sitte i ro og nippe til hvert sitt vinglass, observere de andre som tar del i det sosiale på en måte vi ikke gjør, den særegne stillheten som oppstår av et bråk som drukner alle andre lyder, jo høyere musikk, dess sterkere stillhet. Den lave sola hyller hagen inn i gyllent lys og lange skygger, jeg fryser så vidt på de bare armene, men blir varmere jo flere slurker vin jeg drikker.
   Metalbandet går av scena, vinflaska er tom. Skumringa er i ferd med å ta over dagen når et annet band går på, og i lyset fra lanternene i trærne som nå har blitt tent, ser jeg Irene smile mot scena idet tonene fra banjoer og gitarer når oss helt her borte.
   ”Blir du med nærmere?” spør hun og ser på meg, jeg nikker, vi går inn mellom menneskene, varmen fra de dansende kroppene gjør meg enda litt fullere, og der kommer Silje mot oss, i den ene handa har hun en tamburin som hun slår mot hofta i takt med musikken. Med den andre handa tar hun tak i handa mi, gliser mot meg idet hun drar meg inn i en slags dans, vi virvler rundt hverandre og jeg ler, snubler litt, men Silje drar meg opp igjen, raslinga fra tamburinen, den raske banjoplukkinga, Siljes oransje hår, ansiktet hennes, smilet hennes, jeg virvles i ring og klarer ikke slutte å le. Når sangen tar slutt og Silje slipper taket i meg for å løfte armene i været og rasle med tamburinen, faller jeg leende sammen til en klump på bakken. 
   ”Går det bra med deg?” Det er Irene som spør, men jeg klarer bare å le og nikke, før jeg langsomt stabler meg på beina igjen tidsnok til neste låt begynner. Plutselig har jeg fått en ølboks i handa, jeg ser meg rundt, Silje snurrer rundt sin egen akse med tamburinen høyt hevet over hodet, jeg åpner ølboksen, drikker en stor slurk, det renner ned langs munnvikene mine, men jeg fortsetter å drikke.
   ”Skål!” er det noen som roper bak meg.
   ”Skål!” roper jeg tilbake og klinker ølboksen mot ølboksen til gutten som står der, han har mørk hud og rastafletter. Så hekter vi armene inn i hverandre og hopper rundt i ring, ølen skvulper nedover handa mi, likevel hopper vi fortere rundt i ring, helt til jeg slipper taket, spinner noen ganger rundt før jeg detter baklengs inn i en folkemengde, søler enda mer øl, de ler inn i øra mine mens de dytter meg på beina igjen.
   Mennesker som danser, mennesker som ler og synger, øl som drikkes og søles, Irene som duver inn og ut av synsfeltet mitt, Silje med tamburinen, hun tar tak rundt skuldrene mine, instrumentene på scena som vever sammen en melodi, en tung lukt av marihuana, lanternene, stjernene på himmelen. Jeg kaster opp i en busk, segner sammen.