Jeg kunne bare ha posta dagens sang – den siste i denne utfordringa jeg har lagd til meg sjøl – og så stukket av, men det er juni og det er Pride og i dag er det paraden, og jeg har aldri gått i den og jeg har så lyst til å gå i den, men jeg er altfor redd, og det burde ikke være noe problem i 2019 og jeg skammer meg over hvor redd jeg er, særlig fordi jeg er så flink til å heie fram andre, det er liksom et misforhold mellom hvor stolt jeg er av andre og hvor stolt jeg klarer å være på egne vegne, og jeg har så lyst til å være en person som er glad og stolt og modig, men så er jeg trist og skamfull og redd, og hver gang jeg prøver å forandre meg, føles det som om jeg bare later som, som om jeg ikke er meg sjøl lenger, som om trist og skamfull og redd er det eneste som føles riktig og naturlig, og kommer dette i så fall til å bety at jeg skal være trist og skamfull og redd hele livet fordi hvis jeg prøver noe som helst annet, føles det kunstig?
Jeg prøver å trøste meg sjøl med denne sangen – om regnbuer! – som var den første sangen jeg hørte av Sigur Rós, et band som forøvrig har en skeiv vokalist. Det er denne originalinnspillinga fra 1997-albumet deres Von som satte i gang et foreløpig livslangt kjærlighetsforhold, men den fins også i en nyere og veldig annerledes utgave, der blant annet teksten er mye tydeligere. En tekst jeg forresten har tatovert på ryggen.
Klem <3 Det er veldig dumt at du er trist og skamfull og redd, for jeg syns du har mange ting å være stolt av (hvor mange andre kan skryte av at det i overimorgen er tiårs-jubileum for innlegget der du først skrev om at Panthera ville gi ut boka di, du er ikke 30 år og har tiårs-jubileum som forfatter i år, det er jo faktisk veldig kult) og håper det bare vil bli lettere for deg å heie på deg selv fordi du er veldig kul.
SvarSlettTakk for at du deler sangen for øvrig. Generelt sett så er jeg jo glad i kortere sanger med mer fokus på teksten enn stemningen (en naturlig konsekvens av å ha lyttet så mye til musikalmusikk og Sara Bareilles tror jeg), men samtidig så liker jeg stemningen i denne sangen og jeg forstår appellen med Sigur Rós veldig godt. Jeg forstår generelt sett alltid veldig godt hva du liker med det aller meste av musikken du deler selv om vi har ganske forskjellig musikksmak, det er lett å se appellen nesten uansett og det er jo en fin ting :)
Takk! Jeg må ærlig innrømme at jeg egentlig ikke er så stolt av Panthera-bøkene mine. Man skal være forsiktig med å angre på erfaringer, for hvem veit hvor jeg hadde vært uten, men jeg ville nok ikke gjort det samme om jeg hadde fått tilbudet nå istedenfor da.
SvarSlettOg det er jo skikkelig fint at du ser greia med musikken jeg liker selv om det ikke er helt din smak, da har jeg gjort noe riktig :)