torsdag 13. juni 2019

Throwback Thursday #13: Aloha verden – sjette kapittel

Jeg kom plutselig på at dere som pleier å lese denne bloggen, veit jo greia med Aloha verden, men om det er sånn at noen plutselig ramler over dette ved en tilfeldighet, tenkte jeg bare å si ifra at hey, dette er en roman jeg skreiv da jeg var fjorten, og den er ekstremt cringeworthy. Jeg vil gjerne oppfordre dere til å peke og le. Faktisk vil det varme hjertet mitt om dere peker og ler.

Jeg veit forresten ikke på hvilken amerikansk dialekt det er vanlig å si "That's tops, mate." Kanskje det er tapt kunnskap som fjorten år gamle Kristine innehadde.

Del én og del to av første kapittel.
Andre kapittel.
Tredje kapittel.
Fjerde kapittel.
Femte kapittel.



Etter at Roger og Gabriel også hadde blitt sure på oss, vasket de sminkede guttene av seg all djevelskapen mens Sid og jeg fortsatt lo. Jeg rakk ikke å ta bilde av dem, men forhåpentligvis fikk jeg kopiere film av de andre og da kunne jeg ta det av Roger som Gabriel hadde tatt, da fikk jeg i hvertfall ham.
   Det var dagen de skulle i studio i dag og de ville at jeg skulle være med. Jeg skjønte ikke helt vitsen, jeg skulle jo ikke synge, så jeg forestilte meg at jeg bare kom til å sitte ute å vente. K-J-E-D-E-L-I-G. 
   Vi tok taxi til studio hvor særlig Roger og Sid var helt hyperaktive. Tobias kom med små utbrudd iblant han også. Rune og Gabriel var mer rolige og virket mer avbalanserte enn de tre andre, så de var helt som vanlig.
   Sid plystret lavt idet vi kom inn. Det var ikke på grunn av voldsom luksus, for det var det absolutt ikke, snarere langt ifra, men bare fordi at han faktisk holdt på å realisere en av sine største drømmer. 
   ”Nå må du ikke la deg rive altfor mye med”, sa Gabriel både titt og ofte til ham, ”selv om vi nå har platekontrakt, betyr ikke det at vi blir verdensstjerner og millionærer som du tror. Mest sannsynlig viser de kanskje musikkvideoen vår et par ganger på den minst kjente kanalen og når en eller annen frik spør om de har hørt sangen til Onyx, ser de bare dumt på ham”.
   Onyx, det var navnet deres, det. Det var Tobias som hadde kommet på det og det var han veldig stolt av.
   Selv om Gabriel prøvde å snakke til Sid, roet Sid seg ikke av den grunn. Han hoppet og spratt om mulig enda mer.
   Vi hørte et gisp idet vi gikk inn ei dør. Vi var jo ikke kjent, verken her eller i noe annet studio, så jeg regnet med at nå hadde vi ratt åpnet døra til doen som var opptatt eller noe, men så ille var det ikke. I stedet satt fem andre veldig overraskede gutter og stirret på oss i en sofa. Guttene kunne ikke være eldre enn oss selv og det virket som om det passet de andre utmerket. Jeg, på min side, derimot, kjente at det knøt seg i magen. Selv om jeg ofte latet som om jeg ikke var det, var jeg håpløst sjenert og hatet meg selv for det! Jeg kom aldri i livet til å greie å ikke sitte anspent mens de andre var i studio, i frykt for at de skulle prate til meg. 
   ”Hei, hva heter dere?” spurte Roger.  Hvem ellers. Roger var ikke akkurat sjenertheten selv.
   Vi var i USA, så det var lite sannsynlig at de faktisk forstod språket Roger snakket, men til alt (u)hell gjorde de altså det. De pekte på seg selv i tur og orden og sa navnet sitt; ”Bastian, Petter, Victor, Måns, Tom”. 
   ”Jeg heter Roger, og dette er Rune, Stan, Gabriel, Sid og Tobias”, sa Roger og pekte på oss i tur og orden han også. Disse guttene virket ikke halvparten så utadvendte som Roger, men det virket ikke som om han lot seg stoppe av det. Han ba dem gjøre plass i sofaen og slengte seg ned sammen med dem og begynte å legge ut om alt fra deres første konsert til platekontrakten. Han skulle til å fortelle om da vi reiste til USA og hva Rune sa på flyplassen før Sid, Tobias og jeg kom, men akkurat da var det visst deres tur og ansiktet til Roger ble straks litt anspent, men han tok med seg bassgitaren sin og fulgte etter de andre inn. 
   ”Skal du ikke være med?” spurte Måns med et tonefall jeg syntes var en smule surt, men nei, når jeg tenkte meg om, var det nok bare dialekten hans som var sånn. Jeg ristet på hodet og sa at jeg bare var en som skulle være med, noe jeg ikke kunne få dem til å skjønne.
   Det var to ting som var feil med at Måns sin dialekt var bare sur. Det ene var at det slettes ikke var en norsk dialekt, men svensk han pratet! De andre var også svenske. Hva de hadde i USA å gjøre, kan man jo lure på, grunnen til at vennene mine var her, var jo at faren til Sid og Tobias var amerikansk, men hva visste jeg? Det andre var ikke bare det at det bare var snakkemåten til Måns som var sur. Han var sur, hele han, og det var de andre også. Den eneste av dem som i det minste prøvde å være litt hyggelig, var han som het Victor, men han var også den mest sjenerte av dem som sa minst.
   ”Hvorfor heter du Stian?” spurte plutselig Petter spisst.
   Ærlig talt, det var uhøflig! For det første var det uhøflig å spørre om hvorfor en person hette som den het, for det andre var det ikke mitt virkelige navn og for det tredje var det slettes ikke Stian, men Stan!
   ”Jeg mener, Stian er et guttenavn i Norge også, er det ikke?” fortsatte Petter hovent. 
   ”Jo visst er Stian et guttenavn og jeg heter ikke Stian!” sa jeg, ”Ikke på noen måter!” tilføyde jeg når jeg innså at jeg hette heller ikke Stan. 
   ”For guds skyld, unnskyld da!” sa Petter giftig, himlet med øynene og slo ut med armene. 
   ”Petter, da!” sa Victor forsiktig og jeg var glad for at han ikke var positiv til det kameraten hans sa og gjorde. Ikke helt, i hvertfall. 
   Jeg ville prøve å være hyggelig. Vanligvis greier jeg ikke å være hyggelig mot personer som er direkte overlegne mot meg, men jeg syntes jeg skyldte i det minste Victor å prøve.
   ”Så, hva heter bandet deres, a’?” var det første jeg spurte om. 
   ”Bryr deg ikke!” sa Tom med en gang. 
   ”Vi har ikke kommet på noe bedre enn Fantastic 5, men det får duge så lenge”, svarte Victor som om ingen ting hadde hendt. Jeg var helt utrolig takknemmelig for at i det minste han prøvde å få lettet på stemningen litt. 
   ”Hvor gamle er dere?” spurte jeg videre. Victor fortalte videre, om enn ganske så forsiktig, at de var like gamle som meg. Det var da enda godt. 
   ”Har dere alt vært i studio?” spurte jeg, men denne spørringen min irriterte tydeligvis de andre og Måns glefset: ”Ser det ut som det, kanskje? Hadde vi allerede vært der, hadde vi ikke sittet her, pølsehue!” Dette fikk Petter til å begynne å le! 
   ”Pølsehue!” hikstet han mellom latterkulene, ”du sier nå mye dumt også da, Måns! Pølsehue! Det var dagens, dere! Har ikke hørt noe så patetisk og dumt i hele mitt liv!” Bastian og Tom begynte også å le og til og med Victor begynte å humre litt. Jeg trakk på smilebåndet jeg også, og snart lo alle fem som bare det. Den eneste som ikke lo, var Måns. Han så skikkelig sur ut og skulte på Petter.  
   Da de verste latteranfallene hadde gitt seg, ba faktisk Petter om unnskyldning. 
   ”Det var jo ikke din feil, men det var egentlig oss før de vennene dine og det gjorde oss automatisk sure på dere. Sorry, altså.” Bastian og Tom mumlet unnskyld de også, bare Måns og Victor sa ikke noe. Victor fordi han ikke hadde vært noe annet enn koselig og Måns fordi… tja, si det, du. Aner ikke hvorfor ikke han hadde bedt om unnskyldning, han hadde nesten vært verst av alle.
   Sakte med sikkert lettet stemningen. Guttene i Fantastic 5 var ikke så verst, bortsett fra Måns, han var rett og slett ufyselig, men allikevel gikk tiden sakte. Til slutt hadde vi ikke noe mer å prate om, selv om jeg syntes selv at jeg hadde hatt masse på hjertet. Jeg hadde fortalt om at jeg måtte flytte, gamleskolen, gamlebyen og om alt som jeg pleide å gjøre før med de gamle vennene mine og jeg krydret alt sammen med adjektiv som trist, sørgelig og synd, men så kom jeg på at alt igrunn ikke bare var ræva. Når jeg kom til den nye skolen, de nye vennene, konsertene og alt det andre, oppdaget jeg at også glad, morsomt og kult kom fram iblant og det var ikke verst. Jeg hadde gått rundt 1 uke på den nye skolen og jeg hadde allerede fått nye venner, gode venner.
   Jo, altså, vi hadde ikke noe å prate om. Guttene hadde også lesset av med historier, alt fra morsomme og søte barndomshistorier til hva de hadde hatt i prosjekt i forrige uke. Praten dreide seg med andre ord om mye rart, men et tema gikk igjen: Musikk. Guttene bablet konstant om synging, konserter, sanger og instrumenter, mens jeg, som er veldig umusikalsk, ikke kom på noe å si. Jeg forstod med andre ord ikke en skitt.
   Akkurat idet jeg trodde at praten var limt fast inni oss alle sammen, dukket plutselig Tobias opp i døra og sa at de trengte meg. 
   ”Trenger dere meg?” lurte jeg på, men Tobias blåste og sa: ”Trenger deg? For et spørsmål! Eier du ikke selvtillit, da, jente? Så klart trenger vi deg! Du må komme og synge på sangen vår!”
   Ordet ”synge” fikk det til å knyte seg i magen på meg. Det har aldri vært min sterke side, synging, altså. Det vil si, egentlig liker jeg godt å synge, men det er alene. Da kan ingen høre meg og ingen kan kommentere stemmen min. Med ingen mener jeg pappa. Han har alltid fortalt meg hvor grusomt det høres ut når jeg synger og sånne kommentarer gjør noe med en.
   ”Hva sier du?” spurte Tobias utålmodig. 
   ”Jeg… kan ikke. Jeg kan ikke synge”, sa jeg. 
   ”Kan ikke synge? La meg si deg en ting, Stan, ingen kan synge”, sa Tobias. 
   ”Særlig. Du synger jo som en gud!” sa jeg, men Tobias sa: ”Det er fordi jeg har øvd meg til det. I begynnelsen ville jeg bare starte et band fordi jeg så for meg berømmelse, avisoppslag og penger, men da var jeg ti år. Jeg trente opp stemmen min til å bli det den er nå og nå gjør det meg ingen verdens ting å synge foran store forsamlinger lenger. Tro meg, for jeg snakker av erfaring: Kanskje synes du ikke at stemmen din er noe spesielt nå, men, ikke ta det personlig, det er den sikkert ikke heller og kommer aldri til å bli spesiell. Ytterst få har spesielle stemmer. Noen, ja, som Christina Aguilera og Kurt Nilsen, men stort sett ingen flere heller. Men det er derimot mange, mange som har brukbar stemme. Faktisk har alle brukbar stemme hvis vi bare trener oss til det. Så det jeg vil, er at du kan komme inn til oss og synge i bakgrunnen, ikke så høyt, og så…”
   ”Ferdig med moralprekenen snart? Vi er utålmodige!” sa Sid, mer irritabel enn det han pleide, og stakk hodet ut av døra. 
   ”Vær så snill! For oss!” sa Tobias idet han fulgte etter Sid. Der og da trakk jeg en beslutning jeg ikke har angret på: Jeg fulgte etter de to. Jeg ville synge på cd’en deres. Jeg ville overvinne skrekken min for synging. Og som Tobias sa, jeg behøvde ikke å synge så høyt.
   ”Flaks at Tobias overtalte deg. Uten deg hadde vi vært lost!” sa Roger da jeg kom inn. Han satt på en liten stol som så utrolig ukomfortabel ut med en gitar på fanget. 
   ”Lost? Hva mener du, lost?” spurte jeg. 
   ”Han mener at hadde ikke du villet synge, måtte Gabriel gjøre det, og tro meg, det hadde ikke gått”, sa Rune spøkefullt. Han fikk en dytt i siden av Gabriel. 
   ”Kom, du skal inn og synge!” sa Sid og pekte på ei dør med noen vegger som var gjennomsiktige. Midt i det lille rommet stod en mikrofon på et stativ. Synet av den fikk meg nesten til å spy.
   Jeg gikk på skjelvende bein bort til døra og tok forsiktig i dørhåndtaket, men jeg presset ikke ned. Jeg snudde meg og så på vennene mine som straks slengte oppmuntrende ord etter meg og jeg kom inn i rommet. På andre sida av veggen satt en mann ved en datamaskin. Han snakket vel gjennom en mikrofon eller noe, uansett hørte jeg ham veldig godt.
   ”Du skal bare kore litt i bakgrunnen, derfor har du ikke fått noe tid til å øve deg”, sa mannen på amerikansk. Jeg nikket og han sa at jeg kunne få et lite ark med det lille jeg skulle synge på. Jeg kom bort for å hente arket og da jeg kom bort, sa han til meg at jeg ikke trengte å være redd. Synge høyt var ikke noe jeg trengte, faktisk var jeg nødt til å ikke synge høyt, jeg måtte jo ikke overdøve vokalisten, som var Tobias. Det Tobias sang hadde han nok allerede lagret på datamaskinen sin. Så skulle han ta det som jeg sang og mikse det så det passet til det som Tobias allerede hadde sunget. Ganske fett opplegg, ikke sant?
   Jeg gikk tilbake til mikrofonen igjen. Jeg hadde ikke anelse om når jeg skulle synge, mannen bare satte på sangen og jeg stod der som et spørsmålstegn til mannen ropte ”Syng, syng!” Ikke ante jeg hvilken melodi jeg skulle synge på heller, og pissredd som jeg var begynte jeg nervøst å tralle på en ganske så melodiløs sak jeg kom på i farta som sånn halvveis stemte overens med teksten jeg hadde fått og det Tobias hadde sunget.
   ”Stopp med det der!” brølte mannen og skrudde av musikken, ”du ødelegger jo hele sangen hvis du står sånn!”
   Det han sa, fikk meg til å føle meg enda verre enn det jeg allerede følte meg. Det gikk faktisk ikke lenge før jeg brøt ut i gråt. Patetisk, ikke sant? Også foran alle sammen. Dessuten stod jeg jo kliss inntil mikrofonen så jeg var sikker på at til og med Fantastic 5-gutta hørte meg.
   Mannen ved datamaskinen sukket oppgitt, men Roger, Sid og Tobias kom straks stormende inn døra og lurte på hva som var i veien. De oppriktig medfølende tonene deres fikk meg bare til å gråte enda mer. Jeg ville så gjerne fortelle dem om pappa, om alt han sa, for det om stemmen min var nemlig ikke det eneste, bare ikke her, så jeg sa så lavt jeg kunne uten at det på grunn av mikrofonen kunne høres til Kina og tilbake: ”Jeg skal si det etterpå”. Sid nikket og så gikk alle tre ut igjen mens jeg stod der som et naut og hulket ennå.  
   Til slutt tok jeg meg sammen og spurte forsiktig mannen ved datamaskinen: ”Tror du jeg kunne få hørt på sangen først sånn at jeg vet når jeg skal komme inn?” 
   Han sukket og sa: ”Du kan ikke få gjort det siden det ikke er sunget inn ennå. Det er jo liksom det som er din jobb!” Jeg stønnet, men så at Sid sa noe der ute. Det var nemlig på en eller annen merkelig måte bygd opp sånn at jeg bare kunne høre mannen ved datamaskinen, han hadde jo mikrofon. Sikkert fordi jeg ikke skulle bli distrahert av noen andre.
   Sid kom inn og sa til meg at han kunne synge det først, han hadde nemlig skrevet sangen og visste når jeg skulle komme inn. Hvis han sang det først, kunne jeg høre det noen ganger, synge det jeg også, og så slettet mannen ved datamaskinen stemmen til Sid så bare jeg hørtes. Smart. 
   Sid sang, og skal jeg være ærlig, hadde han enda finere stemme enn broren sin. Tobias hadde en kjempefin stemme, men stemmen til Sid var bare himmelsk. Da han var ferdig med å synge, spurte jeg ham om hvorfor ikke han var vokalisten. Dette er svaret jeg fikk: ”Jeg har ikke halvparten så fin stemme når jeg synger særlig høyere og raskere enn det jeg gjør nå, noe som jeg hater. Den blir lissom… Tja, hvordan skal jeg forklare det, a’? Ikke fin, hvertfall. Dessuten hadde jeg aldri i verden turt å være vokalisten.” Jeg nikket og så gikk han igjen. Nå var det altså opp til meg. Og jeg visste at jeg måtte gjøre mitt beste, for deres skyld. Jeg tenkte at hvis de ikke fikk solgt noen plater, var det på grunn av at koringen på en av sangene deres var fæl. Ok, dårlig grunn, kanskje, men det førte i allefall til at jeg gjorde mitt beste, selv om jeg skalv som et aspeløv gjennom hele greia. Da jeg var ferdig, var hvertfall mannen ved datamaskinen fornøyd med meg, og han sa at jeg gjorde det bra. Flere positive reaksjoner kom når jeg kom ut fra glasshuset, eller hva jeg skal kalle det. 
   ”That’s tops, mate!” hørte jeg på skikkelig bred amerikansk dialekt fra Sid og det var i grunnen litt rart for han snakket jo flytende norsk hjemme i Norge. Flere kommentarer førte fra Roger, Rune og Gabriel også: ”Flott!” ”Kjempebra!” ”Supert!” Tobias, på sin side, gjorde som sin bror og utbrøt: ”Great!” Jeg smilte og følte meg litt flau.
   Dette var den siste sangen deres for nå, men de var langt ifra ferdig. Jeg hadde trodd at de skulle lage en hel cd på en dag, men sånn var det ikke. Når jeg tenkte meg om, skjønte jeg jo hvor ulogisk det hørtes ut, men, men. 
   Vi møtte Fantastic 5-gjengen der ute. 
   ”Endelig ferdig”, brummet Bastian, men Petter sa: ”Husker dere hva vi sa? Det er ikke deres feil at de kom inn før oss. La oss prøve å være hyggelige, folkens!” Victor smilte til dem, forsiktig, forsiktig, men det var allikevel et smil. Han var visst like sjenert som meg. Stygg var han heller ikke.
   Plutselig stormet ei høy jente inn og ropte på Tobias. Tobias snudde seg og lyste opp da han så hvem det var. Jeg kjente henne ikke, men jeg gikk fort ut i fra at det måtte være kjæresten hans han hadde fortalt om, Kylie, for i neste øyeblikk ga de hverandre et lidenskapelig kyss. Da de greide å rive seg løs fra hverandre, bekreftet Tobias det jeg hadde trodd: ”Stan, dette er kjæresten min, Kylie.” 
   ”Hallo”, sa Kylie. 
   ”Heisann”, sa jeg, men Kylie stirret uforstående på meg. Da tenkte jeg nok at hun var amerikansk og at hun ikke hadde sagt ”Hallo”, men ”Hello” og jeg unnskyldte meg straks og sa ”Hi!” i stedet. Heldigvis begynte Kylie bare å le og sa at det ikke gjorde noe.  
   Nå skjedde det noe med Sid igjen. Jeg hadde trodd at han bare var sånn i selskap med Lill, men når Kylie kom inn, ble han sånn stille og rar igjen. Sank liksom sammen, på en måte. Han slo blikket ned og skuldrene hans lutet. Tobias så trist på ham og jeg så forståelse i blikket hans så det var åpenbart at Tobias visste grunnen til at han var sånn.
   Kylie ble med oss i tilbake til leiligheten. Hun var kjempekoselig! Jeg skjønner godt at Tobias falt for henne.
   Vi hadde playstation-turnering den kvelden. Tobias hadde nemlig playstation og hadde tatt med seg en haug med spill også. Jeg ble fortalt at jeg var rå og uovervinnelig på slåsspill, men det er også noe jeg elsker, så det var ikke rart i. Jeg vant alle gangene, men i bilspill tapte jeg alle gangene, så den var jo grei igrunn. 
   Kylie dro. Det var ganske synd, egentlig, hun og jeg hadde blitt kjempegode venner. Vi lovte hverandre at vi måtte snakkes utenom også. 
   I morgen skulle de ikke i studio, men bare se seg om i byen litt. Jeg skulle være med. Jeg har hørt at Washington D.C. (som du sikkert skjønte var det byen vi var i) er den eneste storbyen uten skyskrapere, så dette kunne bli interessant. 
   Vi fikk, kanskje ikke overraskende, ikke sove. Vi hadde altfor mye å tenke på og jeg, som sliter med søvnproblemer, var seint oppe igjen, men denne gangen var det Tobias som absolutt ikke fikk sove. Jeg kom over i senga hans for å prate litt med han.
   ”Hallo”, sa jeg og humpet ned ved fotenden, men han satte seg straks opp så jeg kunne sitte litt mer midt på.
   ”Aloha”, sa han og klødde seg litt på haka.
   Dette blir den tredje gangen jeg forklarer dette, men jeg er en person som alltid går rett på sak og denne gangen var intet unntak. Jeg spurte: ”Hvordan møtte du Kylie?” Tobias sukket og så ut i ingensteds i rommet. Eller noe sånt. Jeg var ikke 100 % sikker, siden det var mørkt, kunne han likeså godt studere en eller annen Picasso-kopi som hang på den andre siden av rommet. Så glapp noe ut av han som jeg kommer til å huske resten av livet: ”Standing in a crowded room, but I could see you”. (Oversettelse: ”Står i et folksomt rom, men jeg kunne bare se deg”. I allefall noe sånt) Jeg så på ham og han unnskyldte seg, men jeg sa det ikke gjorde noe, jeg sa bare at det var utrolig fint sagt av ham. Så sa jeg: ”Var det virkelig sånn?” 
   ”Ja”, var svaret jeg fikk, ”på en konsert, så jeg ei jente omtrent midt i rommet. Jeg greide ikke å ta øynene mine fra henne og hun greide ikke å ta øynene fra meg. Kjærlighet ved første blikk. Siden det har vi holdt sammen.” 
   ”Så romantisk”, sukket jeg, det hørtes ut som om den måten jeg ville bli forelsket på. Jeg syntes jeg var en veldig romantisk type som likte klisjeer, også når det gjaldt kjærlighet. Måten Tobias og Kylie fant hverandre på, var som tatt ut av drømmene mine. Bare jeg kunne finne drømmeprinsen på tegningen på samme måte.
   ”Er det noe?” spurte Tobias. Jeg må ha sett litt tenkende ut. Det var bare oss to og ingen andre kunne høre oss, så jeg åpnet meg rett og slett for ham og fortalte at jeg var håpløst forelsket i en fyr bestevenninna mi hadde tegnet til meg og at jeg ville møte ham omtrent på samme måte. Jeg la også til at jeg stadig var trist fordi jeg visste at jeg aldri ville møte ham. 
Tobias var stum. Til slutt sukket han og sa: ”Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, jeg. Jeg vil jo neppe ta motet fra deg, men jeg tror faktisk at sannsynligheten for å møte ham er lik null”. 
”Den er null, det er ikke en gang stor sannsynlighet for det, men den er null uansett åssen du vrir og vender på det. Hvordan kan en fyr fra en tegning som bestevenninna mi har tegnet plutselig hoppe ut av arket og bli sammen med meg?” undret jeg. ” 
”Tja, det er jo ikke sikkert at hun fant ham på, da. Kanskje hun så ham på gata, tenkte at han var din type og tegnet ham ut fra hukommelsen. Det kan ha skjedd sånn”, sa Tobias, men selv om han prøvde å få det til, hørtes det ikke oppmuntrende ut.
   ”Er du romantisk?” spurte jeg, for å ha noe annet å snakke om. Litt annet, i allefall. 
   ”Hm… Jeg er tilhenger av romantiske ting og synes det er kjempeflott, men jeg greier aldri å være romantisk selv. Ser jeg på en film noe jeg syns er romantisk, kan det hende jeg kopierer det, men ellers greier jeg ikke å komme på romantiske ting selv. Du da?” spurte han. 
   ”Ja, jeg regner meg selv som det, ja”, svarte jeg. 
   ”Hva slags fyr vil du ha da?” spurte han meg og jeg svarte: ”En pen en!” Tobias lo og sa at alle ville vel det, men hvordan skulle han være? Og hva definerte jeg med pen? 
   ”Romantisk, jeg liker romantiske gutter. Å komme med røde roser uten grunn og ta meg med i en båt på et stille vann en stjerneklar natt og gi meg en ting, et smykke, for eksempel, det hadde vært toppen. Og hva jeg mener med pen? Hm, ikke en sånn klassisk Brad Pitt-type, men sånn overnaturlig vakker fyr, omtrent som en gud, og da snakker jeg om så pen at du tror han kommer fra en annen verden, sånn omtrent…”
   ”Vent litt!” avbrøt Tobias, ”jeg fant en tegning på skrivepulten din av en fyr når jeg pakket. Jeg spurte moren din om hun trodde du ville ha med den på en USA-tur og hun svarte ja, så uten å se på den noe særlig, la jeg den i kofferten!” 
   ”Gjorde du? Takk, takk, takk!” ropte jeg og ga ham impulsivt en klem, men jeg som er en sjenert type, trakk meg tilbake, og Tobias gjorde også det og da unnskyldte jeg meg: ”Unnskyld. Det… det falt liksom så naturlig.”
   Jeg kunne ha sunket til jorda! Noe så flaut! Takk og lov var det mørkt og han kunne ikke se rødmen min som spredde seg i ansiktet mitt. Jeg hoppet fort ut av senga og lette i kofferten min etter tegningen. Jeg fant den med en gang og gikk tilbake til Tobias og prøvde å late som om ingenting hadde hendt og satte på lyset og rakte tegningen til Tobias som studerte den. Så sperret han øynene opp.
   ”Han her har jeg sett før! Det er Ole!” utbrøt han. 
   ”Ole? Mener du at du kjenner ham?” spurte jeg og hjertet mitt hoppet over flere hopp. 
   ”Ja! Jeg er bombesikker på at det er han! Han er naboen til tanta mi som bor i Ålesund!” ropte han opprømt. Han la merke til at Sid rørte på seg i senga ved siden av og krympet seg litt.
   ”Ålesund? Det er jo der besteforeldrene til Pernille kommer fra! Hun har sikkert sett ham der! Ole, sa du? Hva for noe mer enn Ole?” Tobias ga meg etternavnet hans og jeg noterte det ivrig. Kanskje jeg greide å spore opp gutten fra drømmene mine!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar