søndag 20. november 2022

Umuligheten av å skrive

Varmen føltes full av saltvann da jeg gikk ut fra flyplassen med kofferten rullende bak meg, solnedgangen lyste ultrafiolett mellom fjelltoppene og fikk tennene til Beatrice til å gløde der hun smilte mot meg foran bilen. Hun omfavna meg før jeg i det hele tatt hadde rukket å slippe taket i kofferten, og jeg tok imot, lente nesten hele kroppsvekta mi inn mot henne, hun lukta blomster, parfyme og svette i akkurat riktig porsjonerte mengder, og jeg la armene rundt henne, spredde fingrene, lot neglene synke inn mot ryggen hennes som en parasitt klar til å suge livskrafta ut av henne. 
   «Gikk det greit å fly?» spurte hun, jeg følte stemmen hennes mer enn jeg hørte den, vibrasjonene fra halsen hennes forplanta seg gjennom meg og videre ned i bakken vi stod på, utløste verdens minste jordskjelv under føttene mine, umerkelig for noen andre enn meg.
   «Jeg er litt jetlagga», sa jeg.
   «Du kan sove i bilen, hvis du vil», sa hun, men jeg var for oppglødd til å sove, hadde altfor oppspilte øyne der jeg stirra ut på de neonfarga tentaklene som bukta seg ut fra buskaset langs motorveien, de tallerkenstore sugekoppene som akkurat ikke nådde bilen, og på himmelen: tusenvis av stjerner i lilla, blått, grønt og rosa, jeg stakk hodet ut av det åpne bilvinduet for å se enda flere av dem, de sang ned mot meg fra fjerne verdener, falt over huden min i et glitrende støvlag.
   Beatrice bar kofferten min inn i huset sitt mens jeg segna om i en stol på verandaen hennes. Summinga fra motorveien nådde ikke ut hit, og lyden av gresshopper og den glassklare stjernesangen var i ferd med å bysse meg i søvn da telefonen min ringte.
   «Du er akkurat som mamma, må ringe bare for å forsikre deg om at jeg har kommet trygt fram», sa jeg til Tobias istedenfor «hei.»
   «Så veldig freudiansk av deg å sammenligne meg med mora di», sa han, jeg snøfta.
   «Så alt er bra? Du har ikke fått migrene av alle fargene ennå?» sa han.
   «Jeg liker fargene», sa jeg.
   «Og jeg regner med det var fint å se igjen Beatrice», sa han.
   «Det var det», sa jeg.
   Lysa fra sentrum kilometervis unna blinka om kapp med stjernene, verandadøra stod åpen og jeg fikk øye på Beatrice der inne på kjøkkenet, hun lata som at hun var opptatt med andre ting enn å lytte til samtalen her ute på verandaen, jeg skifta stilling i stolen min, hørte Tobias puste gjennom telefonen, en forvrengt og metallisk lyd som fikk meg til å tenke på å helle sand inn i ei vifte. 
   «Åssen er Oslo uten meg?» sa jeg.
   «Å, du veit. Steder som ikke endrer plass, tid som oppleves likt overalt, natur som har de fargene man forventer», sa han.
   «Men jeg må faktisk vise deg stranda en gang, Beatrice og jeg skal dra dit i morra», sa jeg.
   «Men ikke noe av det er ekte, du veit det, ikke sant», sa Tobias.
   «Det spørs vel hva som menes med ekte», sa jeg.
   «Egentlig ikke. Det fins en helt objektiv definisjon av ordet ekte», sa han.
   «Ikke i en by der all virkelighet er subjektiv», sa jeg.
   «Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffa», sa han.
   I utkanten av synsfeltet mitt så jeg Beatrice i ferd med å blande drinker på kjøkkenet, hun hadde ansiktet vendt mot benken og ryggen mot meg, muskuløse armer som bevegde seg under en hvit singlet, hun var så vakker at jeg ikke klarte å følge med på noe av det Tobias sa, samme kunne det være uansett, han fant bare nye måter å si det samme på likevel, kanskje han en dag etter tilstrekkelig med telefonsamtaler ville ha snakka seg ferdig og kunne gå videre med livet sitt.
   «Jeg må gå», sa jeg da Beatrice viste seg på dørkarmen, hun hadde én gin tonic i hver hand, da jeg la telefonen fra meg rakte hun meg den ene. Hun satte seg i stolen ved siden av seg, hun la armen nærmest meg på bordet mellom oss i en invitasjon, jeg strakk handa nærmest henne ut og begynte å stryke henne mellom håndleddet og albuen der hvor huden var aller mjukest.
   «Åssen ser himmelen ut for deg?» spurte jeg henne.



It's me. (Hi. I'm the problem, it's me.)

Jeg har verken skrevet eller lest siden august. Innledningsteksten her er det siste jeg har skrevet. (Tobias er navnet jeg bruker på karakterer jeg ikke helt veit hva jeg skal kalle ennå.) Dette er ikke første gang det sier stopp for meg, men det er første gang jeg i all oppriktighet er redd for at det aldri skal komme noe mer igjen. Jeg veit, jeg veit, all empiri tilsier at alle skrivesperrer kommer til å gå over, de har alltid gjort det før eller siden så langt i livet mitt, men som sagt føles ikke dette som alle andre ganger. Skrivinga, og livet generelt (jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: de to tinga er så tett forbundet med hverandre at når én av dem går bra, gjør det andre også det og vice versa), har stått helt stille etter at jeg fikk verdens kjipeste nei fra Gyldendal. Jeg har selvfølgelig fått massevis av avslag før, men akkurat det jeg fikk i sommer plager meg fortsatt, fordi jeg faktisk hadde oppriktige forventninger om å i hvert fall få et ordentlig svar, og da jeg spurte dem hva i all verden som hadde skjedd, om jeg hadde misforstått eller hva det var, var det radiostille. Sjukepleieren min mener jeg må legge det bak meg og se framover, og det høres jo så lett ut når hun sier det sånn, som om det bare var noe jeg kunne velge å gjøre, og jeg hadde lett valgt dét om det føltes som om jeg hadde et valg, men for meg er det litt som å be noen som sitter fast i ei hengemyr om å bare klatre ut og gå videre. 

Allerede har jeg glemt hva som egentlig var planen med dette innlegget. 

Jeg har blitt henvist til en psykiater. Jeg håper det fører til at jeg kan få ADHD-medisiner og en generelt bedre forståelse av min egen hjerne.

Nav har gitt meg en karrieretest for å tvinge meg til å tenke i andre retninger enn bare forfatter. Etter å ha tatt den, satt jeg igjen med tre mulige jobbalternativer: forfatter, arkeolog og romforsker. Hva kan jeg si. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et breiere interessefelt, at jeg ikke var enten helt oppslukt eller fullstendig uinteressert, at jeg kunne være fornøyd med noe som bare var helt greit, men dessverre er det ikke sånn hjernen min funker. Og Nav som hele veien tilsynelatende har tenkt at forfatter var et for uoverkommelig mål for meg! Plutselig framstod forfatterplanen som tross alt ganske fornuftig og innen rekkevidde.

Jeg trener masse. Jeg gjør fortsatt yoga hver dag, og i november har jeg også vært på Sometimes to ganger per uke istedenfor bare én. Det fine med å ha en såpass intens treningsform, er at det ikke er plass i hjernen min til å tenke på andre ting enn på hva den fysiske kroppen min driver med. Det er en god sinnstilstand å være i. Og jeg blir stadig bedre! Det er gøy å se hvor langt jeg har kommet siden jeg begynte for et halvt års tid siden.


Selv om det ofte resulterer i blåmerker av en annen verden:


Og: dette har absolutt ingenting med noe annet i dette innlegget å gjøre, men jeg snubla over dette forleden dag, og blei veldig fascinert av den tilfeldige symmetrien i bildene av John Maus og Max Richter, og av Nick Cave og Trent Reznor:


Hilsen den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm.

2 kommentarer:

  1. Så utrolig dumt at skrivingen har stått så fast de siste månedene for og jeg håper at skrivesperren snart går over fordi det da sånn jeg forstår det også ville vært slik at du hadde hatt det bedre ellers og, siden det for deg henger så veldig sammen. Jeg håper psykiater hjelper og at det fører til ADHD-medisiner og alt du trenger av forståelse og innsikt og sånt. Syns utdraget ditt var veldig fint da og jeg kjenner igjen det med å bruke navnet Tobias, for jeg har et utvalg navn jeg bruker veldig mye selv, sånn i tillegg til at alt jeg skriver nå ender opp med å foregå i en småby jeg har funnet på kalt Waltherhavn og som jeg har blitt veldig glad i.

    Jeg har trent veldig lite denne høsten utover å gå tur til Liastua hver søndag, men jeg har jobbet en del og hatt veldig mange kreative prosjekter og fokusert på å balansere jobb og kreativitet i stedet, det har i grunnen vært nok. Syns det er veldig bra at du har funnet treningsformer du virkelig trives med og syns du ser veldig kul ut på alle bilder jeg har sett av deg der du driver med aerial hoops.

    Jeg tror ting vil løsne til slutt, men jeg skjønner at det er veldig slitsomt og frustrerende når man ikke vet når og når ting føles håpløst. Uansett heier jeg på deg og jeg kommer til å juble litt om du en dag sender meg en melding om at det har løsnet og at du har skrevet masse fordi jeg vil at du skal ha det så bra som mulig og jeg vet at du får til skikkelig flott skrevne ting når ting ER i flyt og i balanse.

    SvarSlett
    Svar
    1. De siste tekstene jeg har skrevet foregår også i den samme byen, som er en by som ikke fins i virkeligheten, men som har elementer fra byer fra mange forskjellige steder i verden :) Tusen takk for fin kommentar <3

      Slett