Usannsynlig hippe besteforeldre og usannsynlig innvikla drama. Det er tid for Aloha verden. Klikk her for tidligere kapitler.
”Nå skal vi av!” sa Pernille, like blid og glad som jeg kunne huske henne.
Vi tok koffertene våre og steg av toget.
Det var ikke vanskelig å legge merke til bestemoren og bestefaren til Pernille. Det var i allefall tydelig at det gode humøret lå til slekta, for både de og Pernille var hyggelige og alltid å se med et smil om munnen og det smittet over på klesstilen. Nå stod bestemoren og vinket til oss med lilla kjole og en merkelig, men glad, kreasjon av en lilla hatt.
”Pernille! Hei!” ropte hun og da hun fikk øye på meg, sa hun: ”Hei, Victoria! Så koselig at du også ble med! Jeg hørte at du har flyttet, hvordan liker du deg på det nye stedet?”
”Det er vel ok”, sa jeg og trakk på skuldrene da vi kom helt bort til dem.
”Noen kjekke gutter der, eller?” spurte bestemoren til Pernille og dultet meg i siden.
”Nei, dem er det heller dårlig med”, sa jeg. Men ikke her, la jeg til inni meg.
”Kom igjen! Vi har nettopp pusset opp huset, dere er vel spent på hvordan det ser ut?” spurte bestefaren hennes og vi fulgte etter ham ut av togstasjonen og inn i hans store stolthet, nemlig den gamle veteranbilen hans.
”Så god som ny!” sa han da vi satte oss inn og han tok plass bak rattet.
Det var omtrent en times kjøring fra togstasjonen og inn til besteforeldrenes hus.
Jeg har aldri vært i huset deres i Ålesund før, har bare hilst på dem når de har vært hjemme hos Pernille, men jeg var sikker på at huset deres ikke så sånn ut før i det hele tatt. I allefall fikk jeg helt sjokk når jeg kom inn.
Det var det stiligste huset jeg noen gang hadde sett! Ikke et sånn typisk besteforelderhus, akkurat.
Pernille ble også helt sjokkert.
”Å, gubbanoa!” utbrøt hun og jeg lo litt fordi hun hadde sin helt egne spesielle måte å si det på.
Huset var topp moderne og helt hvitt. Minnet litt om den bygningen vi var i når vi møtte Wendy, stylisten, og Sid fikk rosa hår og Roger fikk blondt, bortsett fra at i tilegg til å være stilig, var det også hjemmekoselig her. Jeg følte meg velkommen i motsetning til hva jeg hadde gjort den dagen i D.C.
”Liker dere det?” spurte bestemoren, og alt Pernille og jeg greide å gjøre, var å nikke. Bestemoren smilte stolt da hun så det.
”Er dere sultne? Vi kan sikkert varme en pizza eller noe”, sa bestefaren.
”Ok”, fikk jeg så vidt fram. Jeg var fortsatt nærmest forhekset av huset.
Bestemoren og bestefaren til Pernille har alltid vært moderne og ungdommelige, men noe sånt? Nei, det hadde jeg ikke engang ventet av dem.
”Wow!” ropte plutselig Pernille. Jeg fulgte blikket hennes og så at øynene hennes hvilte på en gigantisk plasma-tv, enda større enn den som Giovanni hadde hatt og jeg lover deg, den som Giovanni hadde hatt, den var stor, den.
”Biljardbord!” utbrøt jeg idet jeg fikk øye på et stilig biljardbord i blått og stålgrått.
”He, he, he!” lo bestefaren og kom til syne i døråpningen, ”det gamle huset vårt ble så kjedelig så vi tenkte at dette ville gjøre susen. Dere vet, vi er ikke som alle andre oldinger!”
”Kan vi prøve biljardbordet?” lurte Pernille på.
”Prøv i vei! Det er der for å brukes!” lo bestefaren.
Jeg ble med Pernille for å spille biljard, men vi kom ikke så veldig langt, for bestemoren ropte innenfra kjøkkenet: ”Maten er klar!”
Pernille og jeg stormet inn på kjøkkenet hvor vi så en stor, deilig pizza stå klar på kjøkkenbordet til oss. Det var en pizza med skinke og sjampinjong.
Vi satte oss til bords og bestemoren skar pizzaen i biter som Pernille hev seg grådig over med en gang. Deretter slukte hun pizzaen med iver og lyst som om hun ikke hadde smakt mat på flere dager.
Jeg tok et pizzastykke jeg også og jeg pelte av skinkestykkene. Jeg hadde ikke glemt løftet mitt på McDonald’s-restauranten den dagen.
”Eh… Stan? Var det ikke du som elsket skinke og sjampinjongpizzaer før?” spurte Pernille en smule forvirret. Hun hadde pizza i hele ansiktet.
”Før, ja. Før er ikke nå”, svarte jeg og spiste pizzaen min uten skinke.
”Ikke snakk sånn, a’. Hvorfor tar du av skinka?” spurte Pernille.
”Fordi jeg har tatt til fornuft”, svarte jeg og smilte inni meg.
”Åssen da?” ville Pernille vite. Jeg smilte og sa: ”Jeg har blitt vegetarianer!”
”Hæ?” utbrøt Pernille og satte en pizzabit i halsen. Hun hostet og hostet og etter hvert sa hun: ”Men du trenger jo kjøtt! Tenk på alt det du ikke får i deg som kroppen trenger!”
”Ser jeg sjuk ut, kanskje?” sa jeg og Pernille ristet på hodet og sa: ”Nei, men du veit jo det at hvis du fortsetter sånn, kan du…”
”Pernille, da! Vil jenta leve i new age-stil, så la henne gjøre det, da! Det er hennes liv!” avbrøt bestefaren hennes og smilte oppmuntrende til meg.
”Ja, ja, men jeg skjønner allikevel ikke hvorfor du gjør det”, sa Pernille surt og spiste mer pizza.
Da vi var ferdige med å spise, foreslo bestemoren at vi gikk opp på rommet vårt for å pakke ut. Pernille og jeg gjorde det.
Vi skulle dele rom, men det gjorde ingen verdens ting, jeg likte å dele rom med Pernille, jeg. Mens alle de andre hadde lagt seg, kunne vi ligge og skravle til langt på natt.
Besteforeldrene til Pernille visste jo ikke at jeg også kom, så de hadde ikke satt fram noen ekstra seng. Jeg visste jo det, derfor hadde jeg på forhånd tatt med madrass, dyne og pute så jeg kunne sove på gulvet.
”Oi, dette kan ta sin tid å rydde bort!” sa Pernille da hun åpnet kofferten sin. Jeg tenkte at det var ganske utrolig at hun hadde fått med seg så utrolig mye klær.
Pernille tok noen gensere og bukser og hang dem på plass i skapet som allerede hadde kleshengere.
”Ok, da tar jeg høyre halvdel av skapet og så tar du venstre, greit?” spurte Pernille.
”Ja, jøss, greit for meg!” sa jeg.
Da jeg åpnet min egen koffert og så at den bare inneholdt de fineste klærne mine, tenkte jeg på grunnen til at jeg i det hele tatt hadde blitt med. Hm. Tobias hadde sagt at Ole var naboen til tanten hans, men hvem var tanten til Tobias? Kanskje Pernille visste det. Hun hadde tross alt vært her en del ganger før.
”Pernille, kjenner du ei som har en nevø som heter Tobias?” lurte jeg på.
”Ja, da. Hun bor i sentrum”, svarte Pernille og jeg ble lettet. Heldigvis kjente hun henne!
”Hvordan det?” lurte Pernille på.
”Jo, Tobias går i klassen min, jeg mener, gikk i klassen min, han har flyttet nå, og han fortalte om tanta si…”
”Tobias? Gikk i klassen din? Tror ikke det, nei! Han Tobias jeg kjenner er to år!” sa Pernille.
”Å. Ok”, sa jeg og greide ikke la være å høres skuffet ut. Pernille merket det, kom bort til meg og sa: ”Er dette veldig viktig for deg?” Jeg nikket og Pernille sa: ”Greit, jeg kan godt hjelpe deg å finne henne. Det er nok bare å spørre rundt.”
”Vil du det? Takk skal du ha!” sa jeg og mente det oppriktig.
Da vi hadde ryddet på plass alt som var, var vi så slitne at vi likeså godt gikk og la oss.
Vi sov helt til ettermiddagen dagen etter. Da vi våknet, var vi alene. Først lurte jeg på hvorfor, men da vi gikk ned i etasjen under, så vi en lapp hvor det lå noen penger og på lappen stod det: ”Hei! Bestefar og jeg er en tur i byen i dag! Kom etter om dere vil, ta pengene og stikk en tur til sentrum og kos dere litt! – Bestemor”
”Kult!” sa jeg og tok pengene, men Pernille så litt lei seg ut. Jeg spurte hvorfor og hun svarte: ”Du må ikke tro at det bare er gøy å ha såpass unge og kule besteforeldre, for det er det ikke. De er jo som tenåringer, jo, skal bare ha det gøy hele tida og bryr seg ikke om meg, det er derfor jeg ikke liker å være her, jeg er bestandig aleine”.
Jeg hadde ikke tenkt på det sånn før. Det eneste jeg hadde tenkt, var at Pernille var heldig som hadde så ungdommelige og sporty besteforeldre.
”Skal vi stikke til sentrum eller vil du heller være her?” spurte Pernille. Jeg så ut. Været var perfekt. Ikke en sky på himmelen og det så ganske varmt ut til å være 10. oktober, så jeg besluttet at jeg ville ta turen ut.
”Jeg vil til byen, jeg!” sa jeg. Pernille smilte og sa: ”Ok!” og så gikk vi for å ta på oss skoene.
”Har du de der fortsatt? Skjønner ikke at du gidder!” lo Pernille da hun så at jeg fortsatt gikk med de velbrukte basketskoene mine.
”De er yndlingsskoa mine!” protesterte jeg og Pernille smilte og sa: ”Du burde bli litt mer trendy, kjøpe moteriktige klær, for ikke å nevne sko, for en gangs skyld! Dette er det vi gjør: I dag ser vi oss om etter sko av nyeste mote til deg!”
”Nei!” utbrøt jeg forferdet.
”Jo!” sa Pernille og lo. Hun skjønte ikke at jeg faktisk elsket skoene mine som om de var av gull, derfor fortsatte hun: ”Du kan ikke gå rundt med de der, de er jo fra 80-tallet eller noe sånt, jeg mener…”
”Nei!” avbrøt jeg, ”jeg vil virkelig ikke ha nye sko! De kan være så 80-talls de bare vil, det er disse jeg vil ha!”
”Hallo! Det fins ikke noe mer harry enn å gå med basketsko!” flirte Pernille.
”Samma det! Jeg vil ikke ha nye!” sa jeg og det var først da at Pernille oppdaget at jeg faktisk var sint, så hun satte opp en sur mine og sa: ”Ja vel, da!”
Pernilles sure humør var som forduftet idet vi trådde over dørterskelen. Det er kanskje det jeg liker aller best ved henne, humøret hennes. Jeg tror ikke hun klarer å være sur i mer enn to sekunder av gangen.
Hele den dagen trasket jeg rundt og rundt i Ålesund og håpet å få se Ole, men uten hell. Ålesund var jo dessuten en stor by og det var temmelig naivt å gå rundt og bare håpe på å se mine drømmers gutt.
Da vi dro hjem til besteforeldrene sitt hus, kom jeg på noe. Hvis Pernille virkelig hadde tegnet Ole, måtte hun jo ha sett etter ham, hun kunne vel ikke ha tegnet ham uten å ha sett ham? Og hvis Ole hadde stått modell for mesterverket hennes, måtte det jo bety at hun kjente Ole, i allefall visste hvem han var, derfor, mens vi slanget oss i den digre sofaen i jukseskinn i stua til besteforeldrene, nevnte jeg tilfeldigvis Ole.
”Kjenner du noen som heter Ole, Pernille?” spurte jeg.
”Ole? Neeei”. Hun dro litt på det.
”Sikker på det, a’? For det er vel temmelig vanskelig å tegne noen uten å kjenne personen…”, sa jeg. Dette fikk Pernille til å stirre storøyd på meg og utbryte: ”Hvem har fortalt deg at han på tegningen het Ole?”
”Tobias, han jeg fortalte deg om i stad, han som gikk i klassen min”, svarte jeg. Da Pernille bare stirret tilbake, tok jeg ordet: ”Hvor har du ham fra? Hvordan kjenner du ham? Og hvorfor i alle dager løy du da du sa at du ikke kjente ham?”
”Løy? Du snakker om lyving? Ikke si at du ikke løy for meg da du i virkeligheten var i USA! Da sa du at du hadde drømt om tidsforskjeller!” ropte Pernille bestyrtet.
”Jeg hadde en grunn, og vil du vite den? Jeg tenkte at du ville tro jeg var en dårlig venninne som ikke hadde fortalt deg noe så viktig som at jeg hadde dratt til USA! Så, det var min grunn, hva er din?” spurte jeg utfordrende. Pernille prøvde å vinne tid og sa: ”Dårlig venninne for ikke å ha fortalt meg noe sånt? Og er det å lyve bedre, altså, da?”
”Hva er din grunn?” gjentok jeg.
”Svar meg!” freste Pernille.
”Hvis du svarer meg først, så”, sa jeg. Pernille sukket og sa: ”Da jeg tegna Ole til deg, var vi sammen, men jeg ville ikke si det til deg, for jeg visste at du ville bli sjalu hvis du fikk vite at han hadde kjæreste og siden den kjæresten altså var meg, var jeg redd det ville ødelegge vennskapet vårt! Men jeg sverger, vi er ikke sammen nå mer!”
Jeg var helt paff. Noe sånt hadde jeg aldri ventet.
Pernille måtte ha sett hvordan jeg reagerte og la til: ”Æresord!”
”Ja, ja, det er ikke det at jeg ikke tror at det er slutt, men hvorfor i alle dager fortalte du meg det bare ikke som det var? Da ville jeg på forhånd visst at han var opptatt og jeg hadde sluppet å bli forelsket i ham også! Dessuten, hadde jeg blitt forelsket i ham for det, hadde jeg i allefall hatt et håp fordi jeg visste han var ekte i stedet for å gå rundt og være helt fortapt i en tegning!” ropte jeg.
”U-unnskyld…” stammet Pernille.
”Håper du mener det også!” sa jeg og gikk opp på rommet mitt.
Ok, jeg var kanskje litt vel hard mot Pernille, men det var tross alt ganske dårlig gjort. Tenk så lenge jeg faktisk hadde gått rundt og trodd at jeg var håpløst forelsket i en tegning! Det hadde faktisk gjort meg veldig ille til mote, det, fordi å gå rundt og være forelsket i en det ikke er håp om å få uansett, det er fælt, det, det er jeg den første til å skrive under på!
Pernille lot meg være i fred resten av ettermiddagen og mens hun bedrev tiden nede i stuen, tok jeg fram boka jeg leste på og fortapte meg i den en liten stund, før jeg kom på noe glupt: Ringe til klikken! Sid og Tobias visste om Ole og hvis jeg fortalte dette til dem, kom de sikkert til å syntes det var interessant!
Oppspilt grep jeg mobilen min som lå på gulvet ved siden av madrassen min og begynte å lete nedover telefonlista mi etter nummeret til en av dem eller helst begge. Hjertet mitt sank mens jeg bladde og da jeg var på toppen av lista igjen uten å ha funnet nummeret dems, bannet jeg høyt. Veldig høyt, så jeg håper besteforeldrene til Pernille ikke hadde kommet hjem da.
Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke i det minste ha fått nummeret deres? Jeg løp rundt og rundt på rommet vårt fordi jeg var så sint og prøvde av alle krefter å la være å skrike høyt.
Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke i det minste ha fått nummeret deres? Jeg løp rundt og rundt på rommet vårt fordi jeg var så sint og prøvde av alle krefter å la være å skrike høyt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar