Innkjøp: Ingenting.
TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.
Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.
Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.
Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.
Fin oppsummering. Syns du har veldig kult hår alltid og syns det er fint at du har fått vært på teater igjen for man får så mye igjen for det. Er litt nervøs på vegne av Poor Things kun fordi jeg har lest at den har et par sexscener, men den skal visstnok komme på Disney + snart (vet ikke når, men har sett markedsføring for at det skal skje væffal), så jeg tenkte å se den da for den høres veldig fascinerende ut. Og det du sier om like mye like hverandre som ulike hverandre gir faktisk mening for meg, lytta til litt av hver av sangene og for meg så er det litt som med musikaloppsetninger på ulike teatre.
SvarSlettFor Det Norske Teatret satte jo opp Frost i fjor og jeg syns det var veldig bra, men anmeldelser var litt mer lunkne og jeg har fått inntrykk av at enkelte ville likt oppsetningen bedre om den hadde blitt satt opp på Folketeateret der de ville hatt enda mer fokus på staffasje og storslagenhet og Disney-følelsen, der Det Norske Teatret fokuserte på søskenforholdet og å gi historien noe mer dybde enn bare å være en Disney-musikal. Og det er egentlig ikke noen tilnærminger som er mest riktig, det er jo smak og behag, men jeg syns det illustrerer veldig godt akkurat det du nevner med hvordan de to versjonene av sangen du delte er like mye like som ulike fordi det handler om hvor man legger fokus og hvordan akkurat hvor man legger fokuset kan utgjøre en stor forskjell samtidig som essensen fortsatt er den samme og derfor gjenkjennelig liksom.
Takk! Jeg er også glad for at det har blitt noen teaterturer på meg igjen, det er noe jeg dessverre altfor sjeldent får muligheten til.
SlettDette er selvfølgelig ikke opp til meg å avgjøre, men personlig trur jeg ikke egentlig du vil syns at sexscenene i Poor Things er et stort problem. Det er forholdsvis mange av dem, men de fleste av dem er temmelig usexy og nesten kynisk framstilt, helt forskjellig fra sexscenene i for eksempel "Blå er den varmeste fargen." Sexscenene er utført med samme nysgjerrige, men avmålte observatørblikk som resten av filmen, som om de likeså godt hadde bestått av noen som satte i sammen Ikea-møbler.
Og jeg syns det du sier i det siste avsnittet der er veldig kult! Noen ganger skulle jeg ønske filmmanus på samme måten som teatermanus var litt mindre eksklusivt. Jeg syns jo Dune til Denis Villeneuve funker fryktelig bra, men skulle ønske det ikke utelukka at også helt andre regissører med vilt annerledes uttrykk også stod fritt til å lage sine versjoner av den samme historien. Jeg hadde vært enormt interessert i å se Dune-versjoner av for eksempel Tim Burton, Wes Anderson eller, for den saks skyld, Yorgos Lanthimos.