Tidligere kapitler? Klikk her.
”Opp og stå!” sang Tobias idet han skrudde på lyset på rommet vårt. Han så nesten lys våken ut.
Kylie mumlet noe uforståelig og vred på seg og trakk dyna over hodet, men Tobias bare gikk bort til henne og snappet dyna. Hun kavet etter den og Tobias kastet den på henne så hun lå i senga si med ei dyne på hodet. Tobias lo og sa at det var på tide å stå opp.
Jeg slo dyna mi til side og satte meg opp før jeg med trøtte skritt trasket i vei mot badet. Der kledde jeg på meg, gredde håret, pusset tennene og gjorde slike ting før jeg gikk inn i stua og møtte Sid som stirret intenst på brødristeren som stod på bordet. I neste øyeblikk ploppet to mørkebrune og stekte brødskiver opp og han stakk den ene i munnen uten noe som helst pålegg. Deretter snudde han seg med brødskiva halvveis stikkende ut av munnen og bablet noe som hørtes ut som et spørsmål om jeg ville ha den andre. Jeg sa ”ja, takk” mens jeg av alle krefter prøvde å holde latteren tilbake, noe som slettes ikke var enkelt.
Jeg fikk brødskiva av Sid og gikk bort til kjøleskapet hvor det var fint lite pålegg. Ikkeno’, faktisk. Jeg snudde meg mot Sid med et spørrende blikk og jeg tror han sa noe om at det var derfor han spiste brødskiva som den var, men det var jo ikke lett å høre for han hadde fortsatt brødskiva stikkende ut av kjeften.
Jeg fulgte Sids eksempel og ga meg til å spise brødskiva selv om det ikke var noen verdens ting på den. Jeg ga den derfor fort opp og tok fram en banan fra minibaren som jeg kuttet opp i skiver og la oppå brødet.
”Ap jæi ikke penkpe på det før!” mumlet Sid med munnen full av mat og kom bort til meg, fortsatt med brødskiva halvveis ute av munnen. Deretter tok han den ut og fant fram en banan han også.
Nå kom Tobias og Kylie også inn i stua og Sid sendte dem et strålende smil, noe som så en blanding av komisk og sjarmerende ut, mye på grunn av håret hans som fortsatt var stort og uregjerlig, selv om det nå var rødt. Han hadde ennå ikke rukket å sause det inn med hårgelé og annet dilldall, vet du, derfor så det litt… eh… merkelig ut.
”Er det dere spiser a’?” spurte Tobias og fikk et rart uttrykk i ansiktet jeg ikke greier å beskrive, jeg vil ikke prøve engang.
”Rista brød med banan”, sa jeg og holdt opp brødskiva mi som bevis.
”Ja, så sannelig. Tror jeg tar meg litt jeg også, gitt”, sa Tobias og spurte Kylie om hun også skulle ha og det sa hun ja til.
Etter at alle hadde spist og Sid hadde fikset håret, gikk vi ut på gangen hvor vi hadde avtalt å møte resten av klikken, Giovanni også. De kom heldigvis snart, så vi behøvde ikke å vente lenge.
Da Giovanni dukket opp, sendte han Kylie et skeptisk blikk.
”Hvem er du?” spurte Giovanni.
”Kjæresten til Tobias”, svarte hun og la til: ”og søsteren til selveste bandmaskoten.”
”Ja, men du trenger strengt tatt ikke å være med”, sa Giovanni.
”Nei, men jeg blir med for det, jeg!” sa Kylie blidt.
”Beklager, unge dame, men siden du ikke har noen viktig tilknytning til bandet, kan du ikke det, gitt”, sa Giovanni og klødde seg i hodet. Kylie ble fornærmet og utbrøt: ”Men er en bandmaskot viktig, da?”
”Nei!” sa Giovanni og ristet nærmest bestyrtet på hodet, ”men hun har alltid vært med dem og når vi nå straks skal gjøre henne til offentlig bandmaskot, kommer hun til å være med bandet overalt, bortsett fra på scenen under konserter og sånn, hun dukker nok opp i musikkvideoer også selv om hun ikke er med i selve bandet.”
Tro meg, dette med bandmaskot var noe Giovanni hadde funnet på, jeg hadde ikke hatt noen idé da han først begynte å snakke om det i studio.
For første gang la jeg merke til et surt drag over ansiktet til Kylie idet hun snudde på hælene og marsjerte inn på rommet vårt igjen mens hun sa sint: ”Nei vel, da!”
Tilbake stod vi, da. Alle så nesten skyldbevisste på hverandre, bortsett fra Giovanni, han så stivt rett framfor seg. Så sukket han og sa: ”Da gikk vi, da.” Og ganske riktig, vi gikk.
”Det er jo den svarte vanen, jo!” utbrøt Roger og stormet ut og ga den en klem der den stod parkert utenfor hotellet.
”Hvordan har du fått med den?” spurte jeg Giovanni og han forklarte at noen hadde kjørt i forveien med den, den var jo uunnværlig. Imens hadde den stått parkert i en skjult garasje bak selve hotellet. Eksklusive saker, skulle jeg tro Giovanni.
Alle hoppet inn i den.
Sid begynte å se seg rundt inni den som om han aldri hadde vært der før.
”Jeg syns den er kjedelig, jeg”, sa han etter en stund.
”Kjedelig? Nei, nå må du gi deg! Det er jo selveste grombilen, jo!” protesterte Roger.
Det virket ikke som om Sid hørte etter. Han satt bare i sin egen lille verden og stirret rundt i vanen mens Giovanni kjørte. Deretter pekte han på forskjellige steder der inne mens han sa: ”Der hadde det passet med en Sex Pistols-plakat” og ”Kanskje vi kunne hengt et maleri der” og ”Hva med gardiner i vinduet?” Giovanni hadde hørt ham og lo mens han sa: ”Burde nesten bygge om hele vanen til et hus, mener du altså?”
”Ja, noe sånt”, svarte Sid.
Plutselig satte Tobias i et rop: ”Der er Disneyland! Se, alle sammen, der er Disneyland!” Han sveivet opp vinduet i vill fart og lente seg så langt ut at jeg var overrasket over at han ikke datt ut og pekte og ropte enda mer mens han nærmest siklet. Til slutt ble Sid lei og dro broren sin i t-skjorta og inn i bilen igjen mens han sa: ”Jeg lover deg, i morgen eller noe sånt kan vi sikkert ta oss en tur til Disneyland.”
”Mener du det?” spurte Tobias opprømt.
”Ja”, nikket Sid.
”Ååå, du er verdens beste bror!” sa Tobias og ga ham en klem. Du skulle nesten tro at det var 10 års aldersforskjell på dem i stedet for fem minutter.
Plutselig svingte Giovanni inn på en liten sidegate og snart stoppet han bilen. Vi hoppet ut en etter en og deretter gikk vi inn ei dør. Jeg forstod at dette var bakdøren siden det ikke hang noe skilt der eller noe sånt.
Giovanni så nervøst rundt seg der inne til han fikk øye på en fyr med t-skjorte med logoen til butikken på som satt henslengt i en stol.
”Hei!” ropte Giovanni til ham og fyren skvatt opp som om noen hadde skutt med en pistol.
”Hei igjen!” sa han forfjamset og rettet på capsen sin som stod passe på skeive. Han sjanglet bort til oss og tok et overblikk over gjengen bak ham, som altså var oss, nikket, smilte og sa med sløv stemme: ”Det er dere, ja.”
Herregud, fyren virket jo dopet, jo! Hvis han var butikksjef her, var nok dette det siste stedet jeg ville få meg jobb.
”Hva skal vi gjøre?” spurte Sid når ingen sa noe.
”Jo, det er altså meninga at dere skal gå inn i butikken og lansere cd’en deres, da”, sa fyren og virket passe borte.
”Ja, det skjønte jo jeg og, men hvordan skal vi gjøre det?” spurte Sid irritert.
”Vent litt, skal gå og snakke med sjefen”, sa fyren og svinset av gårde. Takk og pris var ikke han sjef, nei.
Sjefen kom til syne etter litt. Han så ut som en barsk type uten et hårstrå på hodet, men med rødt skjegg, ølmage og en imponerende mengde tatoveringer. Til tross for utseendet, virket han hyggelig, smilte og spurte om det var oss som var bandet. Jeg trakk meg litt unna for at han ikke skulle tro at jeg var en del av dem. Tobias svarte for dem og sa at det var dem, ja. Sjefen smilte igjen og sa at de bare skulle følge ham. Jeg kom litt bak og sjefen spurte hvem jeg var siden jeg diltet så etter.
”Jo, jeg er bandmaskot”, svarte jeg, noe som fikk ham til å le. Jeg trakk på smilebåndet selv også. Det å ha status som bandmaskot var en ganske komisk greie.
”Her, skjønner dere, her er lageret”, sa fyren og viste oss inn i et rom med pappesker fra gulv til tak. Dette var tydeligvis en ganske stor butikk.
Han tok fram en pappeske og rev opp den sterke tapen. Oppi der lå en bunke med nybestilte cd’er – nybestilte Onyx-cd’er. Jeg ble stolt på vennene mines vegne da jeg så dem.
Fyren smilte han også da han holdt opp en av dem.
”Dere er kjendiser nå, folkens”, sa han og flere av guttene rettet seg opp i ryggen idet han sa det.
”Ok”, sa fyren, så mot døra ut til bakrommet og ropte: ”Ted! Kom hit!” Ted, det vil si, den tilsynelatende dopa fyren dukket opp og sjefen spurte han om han kunne regne med hjelp fra han.
”Jo da”, sa Ted, men om det hørtes særlig overbevisende ut, nei, det var en annen sak.
”Ålreit, folkens, her er planen: Jeg går ut der og får oppmerksomheten til de folkene som har møtt opp og ikke vil gå glipp av verdenslanseringen av en cd med selve bandet til stede og presenterer dere, dere er Onyx, ikke sant?” Tobias nikket og fyren fortsatte: ”Da kommer altså dere ut med denne bunken med cd’er…” Han tok en pause og pekte på pappesken med cd’er, ”… og forklarer at dette er debutalbumet deres og forteller litt om hvor dere skal ha konserter, om flere singler blir sluppet, dere vet, sånne ting, og så overrekker dere cd’ene til meg som plasserer dem i hyllene. Høres greit ut?”
”Jepp!” Alle nikket.
”Fint! Ted kommer til å si ifra når dere skal ut. Ikke sant, Ted?” spurte fyren for å forsikre seg om den sløve ansatte hadde forstått.
”Mm”, nikket Ted fraværende og jeg hadde mine tvil om akkurat det, ja.
Sjefen gikk ut mens vi holdt pusten av spenning.
Plutselig slo en tanke meg: Skulle jeg bli med bandet ut? Oi, shit, her var det ingen å spørre heller, bortsett fra Ted, men noe fornuftig svar fra han, kunne jeg nok ikke regne med.
”Se!” hvisket Gabriel opphisset og pekte ut døra som stod på gløtt. Alle samlet seg foran der og slåss om å få se best.
Det var utrolig mange der ute. I midten stod sjefen og klappet i hendene for å få oppmerksomheten til hele gjengen. Til slutt så de på ham, de fleste smilte stort.
”De fleste av dere har nok hørt om stjerneskuddene Onyx og vi har vært så heldige å få dem hit i dag for å lansere deres egen cd!” annonserte sjefen. Applaus.
”Så her er de”, fortsatte sjefen, ”Onyx!” Tobias fikk en dytt i ryggen av Ted og gikk ut med de andre bak seg. Jeg ble igjen. Det var best det, tenkte jeg, hvis de absolutt måtte ha meg med, kunne jeg vel komme senere.
Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut. Jeg så at de alle gliste der de spankulerte fram mot sjefen mens folkene der ute hylte.
Plutselig kom Giovanni fram bak meg og gikk ut døra han også, men så seg over skulderen og sa til meg: ”Kom ut på mitt signal”. Jeg nikket.
Da de der ute hadde fått hylt fra seg litt, begynte Tobias å prate: ”Hei, jeg er Tobias og vokalist i bandet og jeg er glad så mange har møtt opp for å overvære lanseringen av vårt debutalbum Indigo. Håper dere kommer til å like det!” Mens han sa det, rakte han pappesken med cd’ene til sjefen som avtalt som fornøyd gikk og plasserte dem i hyllene bak dem.
”Snart slipper vi en ny singel som også er på albumet og vi håper dere liker den like mye som de forrige singlene vi har sluppet!” sa Tobias og applausen brøt løs.
Plutselig snappet Giovanni mikrofonen fra ham og sa inn i den: ”Dere har kanskje lagt merke til ei jente som har fulgt dem helt siden starten?” Jeg ble knallrød i toppen idet han sa det enda jeg var helt alene her i lageret. Jo, altså, Ted var her, men han var vel bare fysisk til stede, vel. Den psykiske delen av ham, nei, den hadde jeg ikke sett. Hvor har den blitt av?
”Jeg vil gjerne presentere henne som den offentlige bandmaskoten fra nå av”, fortsatte Giovanni og jeg følte at hjertet mitt banket fortere, ”her er hun, Stan!” Giovanni snudde seg og blunket og sjenert gikk jeg ut. Det vil si, jeg var sjenert, men aldri i verden om omverdenen skulle få se det, derfor gikk jeg med lange, selvsikre skritt mot midten av ringen hvor klikken og Giovanni stod og med et digert glis.
Jeg tror det klikket for meg. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, i allefall fikk jeg den fikse ideen av at jeg ville si noen ord derfor tok jeg mikrofonen fra Giovanni og sa noen ord som bare datt ut av meg: ”Jeg er altså bandmaskoten deres Stan, eller altså, jeg hetter jo egentlig ikke Stan, men siden det fenger litt mer enn det virkelige navnet mitt, later vi som jeg hetter det”. Noen lo og resten smilte. Jeg fortsatte: ”Jeg kommer til å følge disse smurfene på konserter og andre offentlige opptredener, men aldri opp på scenen og sånn. Så hvis dere legger merke til ei jente som nærmest forfølger dem, så er det bare meg, maskoten deres!”
Folk lo da jeg sa ”smurfene”. Jeg selv ble overrasket. Jeg var nok litt sånn småpåvirket av Sid her, ja. Apropos han, så bare smilte han når jeg sa det. ”Smurfene”, altså.
Plutselig gikk sjefen litt tilbake og folk strømmet på for å få autografer, cd’er overrukket av dem, klemmer og sånne ting. Herregud, de gikk helt amok, man skulle tro det var Jesus som stod der og ventet på å gi dem velsignelse, jo! De var ikke sjenerte heller. Et par fjortisjenter spurte Tobias om de kunne få et kyss på kinnet, men Tobias unnskyldte seg med at han hadde kjæreste, noe som førte til at jentene begynte å gråte og gikk ut av hele butikken.
”Jeg mente ikke å såre dere!” ropte Tobias etter dem, men de hørte ikke etter.
Mange spurte om de kunne få et bilde med dem selv og en, noen eller alle fra klikken. Noen spurte til og med om min autograf og et par fans ville ha et bilde hvor jeg var med på også. Fett.
Etter at det verste rushet hadde gitt seg, ble vi eskortert ut på lageret igjen av sjefen som straks roste dem opp i skyene idet vi kom inn: ”Dere burde være et forbilde for alle band, artister og grupper som kommer for å lansere cd’en deres, dere var nemlig fantastiske!” Tobias ble litt brydd over å bli skrytt så mye av, men Sid smilte og takket og sa at vi bare var glade for å kunne gjøre sjappa fornøyd.
”Er dere klare til å dra?” spurte Giovanni og hadde allerede lagt hånden på dørklinken ut til bakrommet.
”Jepp”, sa Arne (Wow, Arne, faktisk. Han pratet jo omtrent like mye som ei potteplante).
Alle satte seg inn i vanen. På vei tilbake hang Tobias ut av vinduet igjen for å prøve å få øye på Disneyland og da vi kjørt forbi det, ropte han opp igjen: ”Der er det! Der er Disneyland!”
Underholdende avsnitt og jeg likte virkelig setningen: "Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut". Må innrømme at det jeg liker likte best her var at du refererte til Book of Mormon før utdraget, musikalreferanser, we love to see it ;)
SvarSlettDet jeg likte best. Vet ikke hvorfor det ble liker likte. Ja ja, sånn kan det gå :)
SlettHaha, ja, det er ikke så ofte jeg refererer til musikaler, men akkurat denne gangen føltes det som det eneste riktige, haha.
SvarSlett