Tidligere kapitler finner du her.
Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.
”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.
”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.
Da vi hadde spist, skulle vi dra.
Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste.
”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham.
”Og da var vi klare?” spurte Sid.
”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.
”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang.
Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid.
”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken.
”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.
Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.
Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.
Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.
”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den.
”Oi”, utbrøt hun.
”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen.
”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den.
Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen.
”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.
”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet.
”Aldri i verden”, sa hun.
”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias.
”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…”
”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.
Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg.
”Heisann”, sa han.
”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!”
”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke.
”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.
Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.
Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.
”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet.
”Tror jeg må spy”, stønnet hun.
”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.
”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte.
”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!”
”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det.
Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.
Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.
Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.
Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten.
”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet.
”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.
Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.
Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.
Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.
Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn.
”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.
”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier.
”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.
”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende.
”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.
Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.
”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren.
”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene.
”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss.
Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.
”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun.
Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen.
”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer.
”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet.
”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!”
”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen.
”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin.
”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg.
”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet.
”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.
”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin.
”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre.
Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra.
”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen.
Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut.
”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig.
”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar.
”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger.
”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig.
”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland.
”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss.
”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert.
”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter.
”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk.
”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias.
”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.
Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt.
Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.
Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.
”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.
Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake.
”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.”
”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg.
”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt.
”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha.
”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar