Trettipunktersbloggutfordring #19: ei oppskrift på noe godt

Det er lenge siden sist, jeg er klar over det. Dyrepasserbusinessen min går over all forventning, noe som jo er vel og bra, problemet er jo at jeg er en sånn person som det skal veldig lite til å overvelde. Jeg innser at det er en av de chilleste jobbene det er mulig å ha, og så er ikke heller sjølve jobben den mest krevende biten, men all planlegginga og logistikken i forkant og rundt. Dessuten elsker jeg luftakrobatikk så mye at det innimellom kan være vanskelig å tenke på noe annet, men det gjør meg også såpass sliten at de dagene jeg trener, er dét stort sett det eneste jeg får gjort den dagen.

Nå som jeg er ferdig med å poste Aloha verden, har jeg tenkt å erstatte mine månedlige visitter i memory lane med månedlige svar på tredvepunktersutfordringa jeg begynte på for bokstavelig talt år og dag siden. I dag skal jeg visstnok dele ei oppskrift på noe godt, og jeg elsker å lage mat, men er ikke så veldig flink til å følge oppskrifter. Skal likevel gjøre så godt jeg kan, så velger å dele med dere en av mine signaturretter, som jeg praktisk nok har tenkt å spise til middag seinere i dag, og som jeg ofte lager for å imponere middagsgjester de få gangene jeg har folk på besøk, nemlig shakshuka. Den består av billige og lett tilgjengelige ingredienser, er temmelig sunn og metter godt, og er forholdsvis enkel og kjapp å lage. Husk at alle mål er omtrentlige fordi jeg måler så godt som alt på øyemål. Det er fritt fram å for eksempel opp- eller nedjustere mengden chili og hvitløk for mildere eller hottere smak, og eksperimentere med andre ingredienser (har hørt rykter om at det funker bra å bytte ut paprika med spinat). Min versjon faller nok i en god, gammaldags medium-kategori på spicy-skalaen, og metter to sultne voksne. 

Du trenger:

1 løk

4 – 6 fedd hvitløk

ca. 1 teskje pul biber (tyrkiske tørka chiliflak), eventuelt vanlige tørka chiliflak, eventuelt 1 finhakka fersk chilipepper

ca. 2 teskjeer hele spiskummenfrø, eventuelt knust spisskummen

ca. 1 teskje røkt paprikapulver

1 aubergine

1 paprika

1 boks hakka tomater

1 pakke fetaost

1 skvis sitron

4 egg (ja, jeg har brukt 3 på bildet, tag hva du haver, men 4 egg passer best til to personer)

1 håndfull hakka fersk bladpersille

1 klunk rapsolje 

2 pitabrød

Du gjør:

Aller først må du forsikre deg om at du bruker ei steikepanne som tåler å stå inne i ovnen. Håndtak i plast kan smelte! Sjøl bruker jeg min trofaste steikepanne i støpejern med avtagbart håndtak i tre. Den var dyr, men den er til gjengjeld den eneste panna jeg bruker, og sannsynligvis den eneste panna jeg noen gang kommer til å trenge i mitt liv. 

Aller først setter du steikeovnen på 200 grader over- og undervarme. Sett panna på ei steikeplate, hell i rapsolje, og skru plata på medium varme. Mens olja varmer opp, begynner du å kutte grønnsakene.

Når det gjelder aubergine, er den giftig i rå tilstand. Mange anbefaler å salte den før bruk for å trekke ut bitterstoffer. Sjøl pleier jeg å droppe det, fordi jeg er lat og utålmodig, men til gjengjeld får jeg noen ganger litt magetrøbbel etter å ha spist aubergine. Så hvis du vil gjøre det ordentlig: skjær auberginen i terninger, legg terningene i et dørslag og salt dem godt. Sett dørslaget til avrenning over vasken. Etter omkring tjue minutter skyller du aubergineterningene godt sånn at alt saltet renner vekk, og klapper dem tørre med litt tørkepapir etterpå.

Skjær løken smått og ha den i den varme olja i steikepanna. Den skal steike i en fem minutters tid, du kan finkutte hvitløken i mellomtida. Når løken har blitt blank, har du hvitløken i panna sammen med den. Når hvitløken har blitt gyllen (ikke brun) har du i de tørre krydderne. De skal få steike sammen i noen minutter til det begynner å lukte aromatisk på kjøkkenet ditt. Deretter går auberginen i terninger i panna. Kutt paprika i små biter, ha dem i panna sammen med resten. Dette skal steike sammen mens du rører rundt innimellom til auberginen har blitt mjuk og mørk i fargen. Hvis du vil tilsette ekstra salt kan du gjøre dette nå, men personlig syns jeg fetaosten er salt nok til at jeg ikke trenger noe mer. Hell over boksen med hakka tomater og rør rundt så alle ingrediensene er jevnt fordelt i panna. Vent til det begynner å boble i tomatene, skru deretter varmen på plata ned til lavt. Mens den putrer legger du fetaosten på ei fjøl, skviser litt sitron over den, og moser den med en gaffel. Deretter klatter du fetaosten jevnt over ingrediensene. Rett etterpå klekker du fire egg over fetaosten igjen.

Nå skal hele panna inn i ovnen. Hvor lenge den skal steike, avhenger av hvor godt stekt du liker egga dine. Etter ti minutter har de litt fuktig plomme, etter femten minutter er de harde helt gjennom. Du kan pirke dem i toppen med en gaffel underveis, når den gula hinna er hard, er maten klar. Pitabrøda kan varmes i ovnen sammen med shakshukaen; hvis de er ferske, holder det at de varmes i et par minutter; om de er frosne, trenger de nok fem – sju minutter.

Når eggeplommene er stive og pitabrøde varme, er maten klar. Ta panna ut av ovnen og strø over fersk oppkutta bladpersille før servering.

August 2024

Opplevelser: Kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla. Lønsj på Sara og drikke på Brewgata med Renate, Mari og Martina. Skrivetreff med skrivevenner. 

(Foto: Renate)

Innkjøp: Mischelle Moy, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, har designa denne fleecegenseren, og siden jeg generelt er veldig fan av å kjøpe produkter fra kreative folk jeg liker, er jeg herved ekstra klar for kaldere tider.

TV-serie: Har endelig sett Fallout-serien, og den levde opp til forventingene. Syntes muligens den var hakket for lettbeint i forhold til spillserien, men jeg koste meg absolutt, og ikke minst er jeg veldig glad for at serieskaperne bestemte seg for å beholde det corny soundtracket. Veit ikke om jeg tør å anbefale den til folk som ikke allerede er kjent med spilluniverset, i og med at den ikke bruker noe særlig tid på world building, samtidig som det godt kan hende at det går helt fint å ikke sitte på masse bakgrunnskunnskap når man gir seg i kast med denne – jeg veit ikke, siden jeg jo gjør det. 

Film: Late Night with the Devil, All of Us Strangers, Last House on the Left, Saltburn, Tron og The Void. De filmene blant disse som jeg har tenkt mest på i ettertid, er Saltburn og The Void. Jeg visste veldig lite om Saltburn på forhånd, utover at jeg hadde sett den blitt nevnt i forbifarta i Incredibly Strange Films-gruppa på Facebook (som er stedet jeg sannsynligvis får mine fleste filmtips fra). Da jeg begynte å se den, trudde jeg at jeg hadde ei ganske klar formening om hva slags film jeg hadde med å gjøre, men den overraska meg bare mer og mer jo lenger den varte, og endte opp med å være en av de mest uforutsigbare og underholdende filmene jeg har sett på lenge. Jeg anbefaler å lese så lite som mulig av synopsiset på forhånd. Om det er en god eller dårlig film er jeg ikke sikker på, men det føles heller ikke så viktig. The Void har mange svakheter, men også den er ekstremt underholdende (vel å merke hvis man i utgangspunktet liker body horror), og jeg satte enormt pris på at spesialeffektene i all hovedsak var praktiske og ikke CGI. Antakelig den filmen jeg har sett som i størst grad har klart å gjenskape stemninga fra novellene til H.P. Lovecraft, og det inkluderer det jeg har sett av faktiske filmatiseringer av novellene til H.P. Lovecraft. Tullete, campy, ekkel, irriterende, kul, ambisiøs og sjølhøytidelig på én gang, med fryktelig høy popcorn-faktor.

Musikk: Føler det er min oppgave her i verden å ha ei offisiell mening om hver nye singel som TR/ST slipper, og dere som faktisk har fulgt med, veit hvilken skuffende oppgave det har vært så langt i år. Augustsingelen er Dark Day, ei låt jeg på én måte er takknemlig for at i det minste ikke fortsetter i det samme sporet som All At Once, Soon og Robrash, men så er det jo ikke til å komme ifra at heller ikke Dark Day gir meg noe spesielt. Jeg håper disse nye singlene bare er en glipp i en ellers plettfri diskografi, litt som Taiga av Zola Jesus, og at han kommer sterkere tilbake seinere, for jeg syns jo det er rart at en artist som har stått bak noen av mine viktigste musikalske opplevelser, plutselig ikke klarer å prestere noe bedre enn midt på treet. Men i likhet med julioppsummeringa, velger jeg også denne gangen å i tillegg slenge på månedens hyggeligste popoppdagelse. Jeg ser inn i spåkula mi og forutser at når alle har blitt lei av den ikke spesielt interessante musikken til Charli XCX (beklager, jeg har aldri klart å like henne), står Chloe Qisha klar til å ta over. Ærlige tekster som er lette å kjenne seg igjen i, kort nok til å klare å holde på oppmerksomheten til Gen Z og dansbare refrenger: dette er sånn popmusikk bør være.