På tide å reise seg for Angel Sanctuary

Det er egentlig litt rart at jeg aldri har skrevet om Angel Sanctuary i bloggen min før. Eller, jeg har vel strengt tatt gjort det i bisetninger og sånn, men ikke noe alvorlige greier. Akkurat som Karoline a.k.a. Akima mener jeg at karakterer er noe av det som får ei fortelling til å eksplodere (høhø, sjekk mitt heftige vokabular), så jeg har tenkt å konsentrere innlegget om dem. For som med alle gode fortellinger, har Kaori Yuki (forfatteren, om du ikke skjønte det) utvikla ei hel huskestue av sinnssvakt fengende karakterer, og det er nettopp dem, utviklinga deres, forholdet mellom de forskjellige, personlighetene deres, replikkene deres og reaksjonene deres som gjør serien så genial som den er. Altså, plottet og sjølve historia er bra nok, med mange overraskelser i sjangertypisk stil, men det er altså folka som gjør dette til noe hinsides gromt. Og for dere som ikke visste det: dette er min favorittmanga, som jeg har lest på i all evighet, til tross for at det bare er tjue bøker. Men hallo, 99 kroner per bok, det blir fort mye penger, det. Så jeg foreslår ro i salen og andekt i blikket elns.

Historia først. Den er egentlig litt vanskelig å ta for seg, i og med at det skjer MASSE, og ting er i forandring, og ikke noe er som det ser ut til, og hele den regla. Men vi tar basisen, shall we?

Setsuna Mudo is a troubled teen in love with his beautiful sister Sara. Jada, om du ikke allerede har gjennomskua meg, så var det faksa direkte inn fra baksida av alle bøkene. Nei, jeg sitter ikke og leser fra dem, men jeg kan den åpningslinja utenat. Høhø. Ænivæis, duden er altså forelska i si søster, noe som ikke i det heeele tatt inspirerte meg til forholdet mellom Mio og Arielle, for dere som leser/leste/har lest Lunisand. Plutselig en dag møter han en gjeng ekstremt sære folk som bare prater tull. Dessuten har en jævligomgheit bestevenn som har et navn som er forvirrende hvis du har lest/sett Death Note først, noe jeg ikke hadde. Jeg syntes det derimot var desto morsommere da jeg begynte å se Death Note. Men ja, hvor var vi? Jo. Mange rare ting fører etter hvert til at han får vite at han er en reinkarnasjon av teh organic angel Alexiel ("organisk engel" på norsk høres liksom ikke like kult ut), og må redde verden og sånn.

Dessuten er serien full av yaoi-referanser. Som sagt i et tidligere innlegg, er den selvfølgelig omtalt på boysonboysonfilm.com.

Og før du tenker snuskete tanker: animeen er ræva.

Så! Karakterene! Det vil si, mine favoritter blant dem. Og med så mange godbiter å velge mellom, er det neiggu ikke mange som er utelatt. Rekkefølga er forøvrig alfabetisk. Wøhø. Er liksom ikke noe annet som duger. Ooog, fordi jeg har prøvd i så stor grad som mulig å velge bilder som matcher personligheta deres, med replikker og det hele, så er det kanskje greit å få med seg at det, som all manga som ikke er voldtatt av bæsjete oversettere (jada, jeg er glad i store ord), leses fra høyre til venstre.

Belial
Han/hun teller på tysk! Hvor sexy er ikke dét!? Herr/frøken Mad Hatter er forøvrig grunnen til at jeg gikk rundt og telte absolutt alt jeg kom over på tysk da jeg var i London for to år sia. Og hvis du lurer på den han/hun, herr/frøken-greia, så er det fordi jeg faktisk ikke er sikker på hvilket kjønn det er. Ehm... det er noe sånt med at, i følge Angel Sanctuary, engler er født uten kjønn, men Belial her ville bli dame, så han/hun satte i gang en slags jeg-vil-bli-dame-prosess (ikke at jeg veit åssen det foregikk), og blei fordømt av de andre og sendt til helvete, halvveis i prosessen eller noe. Så, ja. For ikke å fornærme noen, holder vi oss til å omtale ham/henne som nettopp han/hun. Uansett! Han/hun har en slange (ikke misforstå...) som han/hun liker å nusse på, og er forhenværende hore med et egentlig ganske tragisk kjærlighetsliv. Uten å spoile noe, kan jeg nevne at det av den grunn ligger en slags melankoli over Belial, samtidig som han/hun har en ekstremt sensuell væremåte, og jeg innbiller meg at han/hun har en lav (som i lydnivåmessig), lys stemme, litt som Kitten i Breakfast on Pluto. Fyren/dama er rett og slett stilig.



Kato & Kira
(Dobbeltbilde fordi dette bare er TEH PICTURE av dem, og det virkelig ikke er noe annet som summerer opp hele dem bedre i form av bare ett bilde. For ordens skyld: Kato til høyre, Kira til venstre.)

Kato mislikte jeg egentlig ganske sterkt helt i begynnelsen, men det er fordi han absolutt insisterer på å være så sinnssykt drittsekk da, det. Han blir ikke skikkelig tøff før lenger uti, men da er det til gjengjeld i så stor grad at du sitter og gliser bare han er med i ei rute. Hva er det å si om ham? Uten at det på noen måte er et ord jeg i noen sammenheng overhodet liker å bruke, så er det første som slår meg ved ham "cool". Både av utseende og væremåte. Han har desidert noen av seriens mest kickass replikker, og han friker aldri ut, men tar alt med knusende ro. Ikke av typen "uh, jeg er tøff og mystisk og veit å holde hodet kaldt i enhver situasjon", men av typen "jeez... dere er i trøbbel IGJEN!? Seriøst...", hvis du skjønner hva jeg mener. Eventuelt "quit farting around, let's get outta here!" som han presterer å si i et kapittel. Vel, er strengt tatt litt usikker på den siste biten, men det er noe sånt. Den første biten husker jeg væffal klokkeklart. Slutt å fise rundt, liksom. Hihi.
Fun fact: for dere som har kikka innom I dypet av en ruin-serien min, og som husker den perverse duden som dopa Lupus sønder og sammen i kapittel ti og elleve... vel, han er inspirert av Kato. Både av utseende og oppførsel.

Kira! Min første mangacrush ever! Bør forøvrig ikke forveksles med Light "Kami-sama" Yagami, til tross for at jeg veit at navnet væffal har frika Ingrid ut noen ganger tidligere. Han er litt av den samme "cool" (jesuskristus, som jeg hater det ordet, og som jeg hater at det passer som en beskrivelse av disse to jævlene) som Kato er, men ikke i like sarkastisk grad, hvis du skjønner hva jeg mener. Kira er liksom hakket mer sympatisk, og er aldri redd for å vise leserne at han er oppriktig glad i Setsuna (og takk og lov for at han ikke er redd for det! *sikle*), i motsetning til sin blonde partner-in-crime, mener jeg. Han er kjølig og avbalansert, og veit liksom alltid hva han skal si. Han er nesten alltid å se med et skjeivt smil om munnen, og er der til å filleriste Setsuna hvis han har gjort noe dumt igjen. Og så har han et sverd som er nesten like sexy som hva han sjøl er.



Michael
Michael kom på tiende plass da jeg kåra badguyer. Det meste som er å si om ham, blei vel egentlig sagt der og da, men jeg elsker å gjenta meg sjøl når det dreier seg om ting jeg liker, så forbered deg på reprise hvis du har lest den lista.
Ja, Michael! Han er så herlig! Naiv, lav (omkring 1.50), ekstremt temperamentsfull, innbilsk og høylydt. Hva er det å ikke elske? Jeg har på følelsen av at alle manga- og animefigurer som er lave, går ca. fra forstanden hvis du nevner det for dem (Ed*host*Elric), og guardian angel of fire er intet unntak. Han liker å hyle ut veldig pompøse skremmereplikker, og liker alt som skaper drama og kaos. Jo mer bråk og ståk, jo bedre. Dessuten har han klesstil som en j-rocker. Og som dere som kjenner meg veit, er det egentlig ikke mer som skal til før jeg har falt pladask for en karakter.



Riuet
Egentlig er han bare en bikarakter, men ikke desto mindre et helvetes fyrverkeri. Han er obsessed med kroppen til Kato (til og med forfatteren av serien har tenkt koffert på det der opptil flere ganger...) nesten like mye som han er obsessed med alt som tikker og går og har motor. Som sagt er han bare en bikarakter, og det er sånn sett ikke mange bøkene man får til å stifte bekjentskap med ham, men den lille tida han er der, er det underholdende som bare en viss bokstav.



Rosiel
DETTE ER EN MANN! Jada, jeg veit at det ikke er direkte innlysende, men etter at du har blitt kjent med ham, går det opp for deg at han kunne aldri ha vært dame. Uansett. Kanskje burde ikke teh inorganic angel himself ha vært med på lista mi over favorittkarakterer i det hele tatt, for han er utvilsomt seriens ultimate badass, og han har gjort sinnssykt mye dritt opp gjennom, men jeg trur jeg liker ham av litt av samme grunn som Sephiroth - rett og slett at han faktisk er jævlig ond. Men i motsetning til Sephy (haha, Sephy, Sevy...) er han ikke en sadistisk, kaldhjerta psykopat. OK, så har han kanskje noen psykotiske tendenser, og når jeg tenker meg om, har han ganske sikkert noen sadistiske og, men kaldhjerta er han på ingen måte. Han er en slags kjempeforskrudd kjærleikshippie som bare vil kose og kysse og drepe. Og i ei scene kler han seg i politiuniform uten noen tilstedeværende grunn. Man må jo bare digge ham.



Setsuna
("Yu Yu" er forresten tidenes lameste kallenavn på Kato, som for ordens skyld heter Yue til etternavn. Han blei for så vidt ikke så glad for det heller, noe seinere ruter viser.) Das hovedperson! Joda, så er han litt småemo, teatralsk og drama queen til tider, men han har da sine mer sympatiske sider og. Blant annet har han faktisk sinnssykt god humor, og jeg elsker de små, slightly homoerotiske øyeblikka som friker Kato og Kira ut. Noen ganger er det faktisk Kira som friker Setsuna ut, men det får så være. Dessuten liker jeg det at han er litt direkte, og in your face, liksom. Som i den fabelaktige scena der Zaphikel vil ha ham til å framstå som en supersaviour for hele englegjengen, i kjortel, parykk og ferdigskrevet manus og det hele, og han ruinerer det hele med "oh crap...", river av seg all finstasen og tar det på Setsuna-måten. Og da kan man sikkert tilgi ham "I will overcome this inner pain, no matter what!"-øyeblikka hans, som det sikkert er obligatorisk for ham å ha siden han tross alt er hovedpersonen.



Uriel
(Du får heller bare prøve å overse Kato med fårete ansiktsuttrykk i bakgrunnen der.) Uriel må vel være seriens svar på Vincent Valentine. Great angel of death, liksom, som har søkt eksil i helvete der han prøver å tilgi seg sjøl for sine synder. Jeg mener, former Turks-medlem som legger seg sjøl i superlang dvale i ei kiste i Shinra Manor for å, ehm, brood, har ikke noe godt norsk ord for det, anyone? "OH, LUCRECIA!" Kremt. Vel, nå skal jeg ikke gjøre narr av Vincent her. Han er tross alt den heiteste animerte figuren til dags dato (ja, han slår faktisk L, til tross for at den engelske stemmen hans høres ut som om den tilhører Günther). Men likhetene til Uriel er umulige å overse. Også når det gjelder utseende, bortsett fra at Uriel ser ut som om han har vært litt mer i sola enn hva Vinnie har, da, men det gjør uansett de fleste. Menhvorvarvi! Ja, Uriel! Han er kanskje litt stereotypisk, men skitt au. Du veit, mystisk, sier bare noe når det er høyst nødvendig, går utelukkende i svarte klær... du skjønner tegninga. Men den stereotypen ender alltid opp med å bli omfavna av yours truly og, da. Forresten kom jeg på enda en han har likhetstrekk med. Min egen Aliquid fra ruintingen, men det er vel strengt tatt heller Aliquid som har likhetstrekk med Uriel og Vincent, og ikke omvendt.
Og siden vi først har avspora og har nevnt Final Fantasy VII og Turks, så kan jeg jo også nevne at Reno ligner på Michael, både når det gjelder hår og oppførsel. Det aner meg at Yuki-san har tilbrakt noen kosestunder med sin Playstation, ja. Hun har væffal spilt FFVIII, det veit jeg, for det har hun nevnt i et sidenotat. Oh, well.

Men det var karakterene, dere, i væffal de tøffese av dem! Jeg hadde litt lyst til å skrive om Af og, men siden han er en bikarakter som er enda mindre med enn Riuet, lot jeg være. Han minner meg skikkelig om Fi fra Dempet sang fra Tipris. Fi er forresten min Edward Cullen, det vil si litterær hottie som jeg sååå hadde gifta meg med, hadde de bare vært ekte.

Jeg nevnte yaoi-referanser. Her har dere noen, men fordi det tar lang tid å skanne, og yaoi-referansene er maaange, er det et ynkelig utvalg. Les serien sjøl. Dere vil garantert ikke angre. Noen er opplagte fra vår kjære Yukis side, andre er ubevisste.

YAOISM!

(Involverte dudes og dudettes: Raziel, Kato, Setsuna og Kurai.)

(Litt vanskelig å se, men teksten til høyre er selvfølgelig "... have my way with your body?" Involverte dudes: Riuet og Kato.)

(Dette her er mest som jeg liker det. Du veit, ømt og hintende. For å gjøre meninga tydeligere, er Zaphikel blind. Og det vakreste her, er at Raziel tenker seinere tilbake på dette øyeblikket og tenker noe lignende "I felt something back then... what is this feeling? His hands... so warm..." Vel, jeg husker ikke ordrett, men du skjønner hvor jeg vil hen. Og sjøl om jeg allerede har sagt det, så; involverte dudes: Zaphikel og Raziel.)

(Involverte dudes: Setsuna og Uriel.)

(Omg. Kato biter i skjorta til Kira! Involverte dudes: Kira, Kato og Setsuna.)

(Involverte dudes: Kira og Setsuna.)

Og helt til sist: random bilde av Kira fordi han er teh sexyness:

Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:

10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.