fredag 14. desember 2007

Den som gir liv...

... eller Eva, som hun også er kjent som. Hvem det er snakk om? Venninna mi. Som egentlig ikke har så mye med saken å gjøre, annet enn at hun har et pent navn med ei pen betydning. For hvis det er noe jeg er skikkelig sucker for, er det et pent navn. Eller et spesielt navn. Kombinasjonen er dynamitt. Og det er ikke bare det at jeg liker det, men jeg er skikkelig opptatt av det. Når jeg skriver, legger jeg alltid mye tanke i navnet til karakterene mine, enten det er ei realistisk fortelling med norske navn, eller ei fantasyfortelling med navn som i beste fall ville ha blitt sett på som tvilstilfeller av Navneregisteret. Det er derfor jeg også er oppriktig interessert når jeg spør folk hva de heter. Ikke fordi jeg trur navnet deres egentlig sier så mye om dem som personer, for det er tross alt i de fleste tilfeller valgt av foreldra, og jeg nekter å tru at det faktum at foreldra mine har valgt det aller mest grisekjedelige, anonyme og ordinære navnet som fins til meg vitner om at jeg er en grisekjedelig, anonym og ordinær person. Eller kanskje det er nettopp det jeg gjør, ganske ubevisst. Kanskje jeg leser for mye. I bøker og noveller er jo ingen navn tilfeldig valgt, i væffal ikke i mine, så jeg har vel blitt desillusjonert nok til å tru at det er sånn i virkeligheten og. Sjøl om det logisk sett ikke burde være så innmari positivt for mitt vedkommende, liker jeg av en eller annen grunn likevel tanken på at det er sånn.

Jeg tar meg i å lure på hva folk heter idet jeg går forbi dem på gata. Jeg veit at det ikke nødvendigvis er sånn, men jeg tenker ofte at vakre mennesker har vakre navn, spesielle mennesker har spesielle navn, osv. Hvis jeg går forbi en jeg syns ser ut som engel, tenker jeg at "han hetter sikkert Tobias, eller Gabriel, eller Benjamin, eller Nathaniel, eller Fabian, eller...". Jeg tenker også at folk som ser skikkelig kjedelige ut har skikkelig kjedelige navn. Men det er også ofte sånn at hvis det er en person jeg liker spesielt godt, begynner jeg å tenke på navnet til denne personen som vakkert og spesielt, sjøl om det kanskje er et av de vanligste i Norge.

Sånn er det forresten akkurat for øyeblikket. Personen jeg kalte Ole i et tidligere innlegg, har i virkeligheten et navn som er båret av veldig mange andre, og som slettes ikke verken er nytt eller revolusjonerende. Det er ganske vanlig. Veldige mange gutter, særlig på min alder, heter nettopp det. Før han kom inn i bildet, tenkte jeg ikke over navnet overhodet. Nå har plutselig navnet fått en helt annen klang i hodet mitt, og jeg tenker på det som om det var i samme klasse med nevnte Tobias, Gabriel, Benjamin, Nathaniel, Fabian eller noe annet. Det til tross for at navnet hans sånn sett ikke burde si så mye om ham som person, for sjøl om han er et unikt og nydelig menneske, er jo egentlig ikke navnet hans det.

Men igjen, hvem vet? Han røpte for meg her om dagen at det navnet han har nå, egentlig ikke var det navnet som var planlagt til ham. Han skulle egentlig hete noe annet. Og det andre han egentlig skulle hete, er et av mine desidert favorittnavn. Så kanskje ligger det noe i det likevel?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar