Posen min er bare sååå "land ohoy!" - jeg mangler liksom bare den speiderhanda over øya.
Folk blei litt glade for at jeg tok Halloween på alvor, da. De blei det. Og det er jo bare Halloween én gang i året.
For å få deg i stemning, har jeg plukka ut noen musikalske gotherier til deg, der sistnevnte er sånn cirka kontinuerlig på repeat i både iTunes og på iPoden min og i topplokket mitt. Og så kom jeg til å tenke på det spørsmålet Ingrid Marie stilte som en del av utfordringsprossessen, nemlig om, hvis det hadde vært fysisk mulig, så klart, hvilken sang jeg ville ha hatt sex med. Det er fryktelig godt mulig at jeg hadde landa på Happy Birthday, altså.
Jack Off Jill - Strawberry Gashes
Marilyn Manson - This Is Halloween
The Birthday Massacre - Happy Birthday
Så helt til slutt tenkte jeg å, av alle ting, dele ei sjølskreven novelle med dere. Den er faktisk ikke så aller verst, tatt i betraktning at grøsserne jeg skriver er mer rævva enn de til R.L. Stine. Dog er den prega av overtrøtthet og, som nevnt, ihjelspilling av schlägeren til The Birthday Massacre. Hva skal jeg si? Unjoy!
Nattens engler
Men da Edit hadde gått inn på rommet sitt i nattkjole, slukket lyset og kysset moren god natt, hadde hun ikke lagt seg innunder dynen. I stedet hadde hun åpnet vinduet, satt de bare føttene ute i det duggkalde gresset utenfor, og løpt hvinende ut av hagen, ekstatisk over å bryte reglene.
Samtidig satt Gabriel og jeg i baksetet i mammas stasjonsvogn. Jeg hadde sløyfe i håret og hvit kjole på meg. Jeg hadde sittet hele den siste timen og fått håret krøllet av den varme krølltangen. En gang hadde jeg brent meg, så jeg hadde et plaster på det ene kinnet. Gabriel så ukomfortabel ut i slips, og prøvde hele tiden å løsne det. Samtidig klødde han seg i det finkjemmede håret, men det så mamma i sladrespeilet, og fortalte ham strengt at moren hans hadde brukt lang tid på å gjøre ham fin, så nå måtte han ikke ødelegge.
Selvfølgelig hadde vi sagt til mamma at hun ikke trengte å kjøre opp hele den lange bakken opp til huset til Edit. Hun trodde at vi bare skulle feire bursdagen hennes og overnatte hos henne. Riktignok hadde hun stilt spørsmål ved at det var så sent, men da hadde jeg benyttet det velkjente trikset å begynne å gråte. Da sluttet hun å stille spørsmål.
Da bilen omsider stoppet ved enden av bakken, spurte hun en siste gang om hun ikke skulle følge Gabriel og meg opp. Det var tross alt mørkt, sa hun. Hun likte dårlig at vi to skulle gå alene de femti meterne opp til huset til Edit. Til dette himlet jeg med øynene og sa at alle de andre i klassen min fikk lov til å gå så langt alene. Enda en gang ga mamma seg, og kjørte vekk så Gabriel og jeg stod alene.
Månen var allerede oppe, og det kalde lyset fra stjernene fikk de bladløse grenene på trærne til å ligne mangefingrede monstre. Selv hadde jeg aldri vært mørkredd. Ikke Gabriel heller. Edit, derimot, hadde alltid vært en skikkelig pyse. En gang hadde Gabriel og jeg låst henne inne i et hus vi fortalte var hjemsøkt. Selvfølgelig var det bare tull, men Edit hadde begynt å gråte. Gabriel og jeg hadde ledd oss skakke, og stått utenfor og laget ulende spøkelseslyder. Da Edit begynte å skrike, lo vi enda mer, og sa med uhyggelige, mørke stemmer at hvis vi ikke fikk godteriet hennes, skulle vi komme og ta henne. Først da hun med et komisk høyt hvin hadde slengt godteposen fra seg, låste vi opp. Hun enset knapt at Gabriel og jeg stod der, og løp hele veien hjem. Da dro Gabriel og jeg hjem til ham og delte alt snopet mens vi så på film etter at de voksne hadde lagt seg.
Vi hadde avtalt å møte Edit ved det store eiketreet nesten oppe ved skogbrynet. Det var et stykke fra huset hennes, og selv om vi lo veldig høyt, kom ingen til å høre noe.
Da Gabriel og jeg nærmet oss møteplassen, så vi tidlig at hun allerede var der. De bare armene og bena hennes så sykelige ut i det bleke lyset, og ved siden av de mørke konturene til treet, syntes hun ekstra tydelig.
Vi hilste begge på henne da vi omsider var fremme. Hun hilste tilbake, men stemmen hennes var så vidt et pust. Dessuten ble ordene opphakkede som følge av tennene hennes, som klapret mot hverandre i raskt tempo.
Med seg hadde hun tre poser fulle av godteri. Hun sa hun hadde rappet dem fra skuffen inne på kjøkkenet. Storesøsteren hennes sa nemlig at man alltid spiste masse snop på Halloween.
”Hva skal vi gjøre først?” spurte Gabriel. Han hadde aldri før vært med da de store feiret Halloween, for han var enebarn. Både Edit og jeg, derimot, hadde storesøsken, og visste at alt dreide seg om å gjøre det så skummelt som mulig. Jeg så, til tross for mørket, at Edits blikk flakket bare ved tanken på at vi skulle skremme hverandre i hele natt. Men hun visste like godt som jeg gjorde at hun aldri våget å feige ut. Hun ville hevde seg for Gabriel og meg, og vise at hun ikke var den reddharen vi alle innerst inne visste at hun var.
”K-k-kan vi i-ik-ke he-he-nte dynen min f-f-først?” stotret Edit. Ånden hennes var en spøkelseshvit sky rundt det blonde hodet hennes.
”Dumma! Og vekke foreldrene dine?” skjente Gabriel, og Edit nevnte det ikke en gang til.
Jeg, derimot, var for en gangs skyld enig med Edit. Den ujevne hakkelyden som kontinuerlig lød fra henne, irriterte meg.
”De vil ikke merke det hvis vi er raske”, argumenterte jeg, og så var det avgjort. For å lage så lite lyd som mulig, gikk bare Edit og hentet dynen, mens Gabriel og jeg la planer så lenge om hvordan vi skulle skremme henne best mulig.
Men det varte og det rakk, og Edit kom ikke. Et øyeblikk utvekslet Gabriel og jeg blikk, og jeg kunne merke at han tenkte det samme som meg. Hadde hun likevel trukket seg? Hadde hun lagt seg i sengen igjen og latt som om hun aldri hadde møtt oss, som den prektige korpiken hun hadde blitt oppdratt til å være?
Likevel, da Gabriel og jeg skulle til å se til henne, kom hun likevel stavrende med blondedynen slynget om de magre skuldrene. Gangen hennes var langsom, nølende. Innvendig godtet jeg meg. Dette kom til å bli enda morsommere, og Edit kom til å skrike enda høyere enn vi først hadde planlagt.
Da hun var borte ved oss, tok Edit på seg en tøff maske, løftet haken noen centimeter, og spurte freidig: ”Så, hvor skal vi begynne?”
Gabriel og jeg hadde allerede forberedt et knippe spøkelseshistorier. Vi satte oss under eiken og fortalte med imponerende innlevelse og voldsomme gestikulasjoner. Edit gyste hver gang vi kom til klimakset, og skjelvningene som synlig ridde fyrstikkroppen fikk meg til å sitre av begeistring.
Etter en stund begynte derimot Gabriel og jeg å gå tomme for fantasi. Dessuten merket jeg at den stadig mer krypende natteluften fikk huden min til å nuppe seg under kniplingene.
Med ett hoppet Gabriel opp på to ben. Han snappet dynen fra Edit, som straks dekket til den nakne huden sin mens hun klynket: ”Få den tilbake!”
”Kom og ta den, da!” ertet Gabriel, tok meg i armen, og løp av gårde over jordene, opp mot skogen. Både han og jeg visste at vi løp mye fortere enn Edit, og ingenting ville gjøre henne mer livredd enn å bli etterlatt alene ute i mørket på selveste Halloween. Ikke kom hun til å tørre å gå tilbake heller. Gjorde hun det, visste hun hvordan Gabriel og jeg ville komme til å erte henne.
Da vi var ute av syne for henne, gjemte vi oss bak noen trestammer.
Det var Gabriels idé å feste snirklete grener til kroppen så vi ville ligne bisarre uhyrer idet vi vendte tilbake igjen. Jeg var straks med på planen, og brakk av knusktørre kvister for så å feste dem i halslinningen. Dessuten tok jeg så mange jeg kunne i armene. Når Edit ville se oss fra langt unna, ville hun komme til å illskrike, kanskje til og med tisse på seg. Jeg gledet meg til synet som ventet.
På langsomme, faste steg beveget Gabriel og jeg oss tilbake til eiketreet.
Akkurat som vi hadde forutsett, hadde Edit gitt opp jakten. Nå satt hun lent inntil stammen med knærne tett oppunder haken. Allerede fra lang avstand kunne vi høre de halvkvalte hulkene fra henne og se de ristende skuldrene. Vi kunne til og med høre henne si: ”Og jeg som bare ville ha det som storesøster!”
Da hun fikk øye på oss, var reaksjonen akkurat som vi hadde håpet på. Hun kunne knapt ha hvint verre om vi så hadde holdt en brølende motorsag centimeter fra strupen hennes. Deretter klatret hun med en smidighet jeg aldri ville ha tiltenkt henne opp i eiken, og der knuget hun øynene sammen. Nå som vi var relativt nærme, kunne vi også se hvordan det begynte å dryppe fra grenen. Hun hadde tisset på seg.
Jeg greide ikke å holde latteren tilbake lenger, kastet fra meg grenene og ropte ut: ”Det er jo bare oss! Er du redd for oss, nå? Og du har tisset på deg!” Latterbrølet som fulgte, var om mulig enda høyere enn angstskriket hun tidligere hadde utstøtt.
Edit så opp, og øynene var allerede hovne.
”Skulle du gjerne ønske du var som storesøster, hva? Som er med på ekte Halloween-fester? Du vet vel hva de gjør på Halloween-fester, hm? De skremmer hverandre! Så nå får du kjenne hvordan det er!” hånet Gabriel, som syntes en forgrått, dødfrossen, livredd Edit som hadde tisset på seg var like morsomt som meg.
”Skulle du ikke ønske du var mer som Gabriel, hm?” fortsatte jeg, ”du skulle ønske du var tøff som oss, hva?” Og dermed tok jeg tak i henne og rev henne ned fra treet. Hun gjorde ikke motstand. Kroppen hennes fulgte bare slapt armbevegelsen min som en filledukke. Hun landet stygt, og fikk et sår på det nå blåhvite kneet. Følgelig begynte hun å gråte enda mer.
”Hun vil være som deg”, sa jeg høyt til Gabriel, men setningen var ment for Edit.
”Men jeg kler meg ikke i kjole”, sa Gabriel, og så lo vi begge igjen idet vi dro av henne det eneste hun hadde på seg, nattkjolen. Nå lå hun der i truse og forsøkte å dekke seg til med armene. Hun lignet et stort, blått foster i stillingen hun lå sammenkrøpet i.
Gabriel gjorde noe han hadde lengtet etter i hele kveld. Han knøt opp slipset sitt og slynget det som en pisk mot den usle, forfryste skikkelsen som lå sammenkrøllet som et dødt dyr på bakken. Jeg hjalp til ved å sparke henne. Ikke en eneste gang prøvde hun å reise seg. Ikke en eneste gang ba hun oss holde opp. Ikke en eneste gang forsøkte hun så mye som å kravle unna.
Etter en stund hadde piskingen og sparkingen mistet underholdningsverdien sin. Edit hadde nå fått blodige sår, men de skyldtes først og fremst at hun i løpet av hele seansen hadde kylt fingerneglene sine inn i huden av smerte.
Jeg løftet hodet hennes etter håret, og øynene hennes var sperret vidt opp. Hun skalv ikke lenger, men ristet, og hun var like kald å ta på som om hun alt var død.
Uten å tenke meg om, stakk jeg en finger i det ene øyet hennes. Ny gråtsalve, pluss en blodstripe som så sort ut i natten som rant nedover kinnet. Den landet omsider på leppene, og fordelte seg ganske jevnt i alle furene.
”Endelig ligner du på søsteren din!” utbrøt Gabriel.
”Men det er deg hun aller helst vil ligne på. Hun vil være modig som deg”, sa jeg og tok slipset fra ham. Jeg bandt det rundt nakken hennes i stedet.
Plutselig ble jeg grepet av et stikk av dårlig samvittighet. Skjønt, ”stikk” var en overdrivelse. Det var mer som en forsiktig kribling, spennende og ny for meg, nesten eksotisk.
”Unnskyld”, sa jeg brått, og et øyeblikk sluttet Edit å gråte. I stedet stirret hun på meg med det ene øyet sitt. Det andre var bare en guffen smørje av mørkt blod.
”Skal vi leke?” spurte jeg i stedet innbydende, og Edit, desperat som hun var, greide ikke annet enn å nikke. Bevegelsen var like hakkete som lyden av tennene hennes tidligere hadde vært.
Gabriel hadde hørt spørsmålet mitt og sett bevegelsen hennes. Dermed grep han dynen han tidligere hadde tatt fra henne og slo den hardt mot henne. Den skrøpelige kroppen falt over på siden.
”Putekrig!” hylte han, og dengte det tykke stoffet flere ganger mot henne så fjærene føk.
Men det var måte på hvor gøy i lengden dette var også.
”Skal vi leke noe annet?” spurte Gabriel med påtatt vennlig stemme. Edit rørte seg ikke, men vi hadde begge hørt de voksne si at den som tier, samtykker, så vi tok henne mellom oss og halvveis lempet, halvveis løftet henne opp i de sterke grenene nederst på treet. Det var vanskelig å klatre i det med en ekstra person mellom oss, men det gikk.
Om sommeren hadde vi lekt mye i dette treet. En av de artigste lekene vi visste om, også den av typen som gjorde Edit engstelig, men som hun ble med på likevel, var at vi hele tiden klatret høyere i treet og hoppet ned fra det. Det var om å gjøre å tørre å hoppe fra høyest mulig gren.
”Skal vi leke den leken, Edit?” spurte Gabriel.
Hun svarte ikke, så jeg gjentok: ”Skal vi leke den leken, Edit?”
Fortsatt ingen respons. Den som tier, samtykker.
Dermed strammet vi slipset rundt halsen til Edit, og så hoppet vi alle tre. Fire føtter smalt i bakken så det gjorde vondt, men jeg greide ikke annet enn å le. Hele situasjonen var så absurd latterlig.
Godteriet lå fortsatt i tre plastposer under treet. Vi grep alle posene, og løp kaklende av latter som hekser over jordet og mot huset til Gabriel. Månelyset fikk den røde kjolen min til å skinne. Og omkring den store eiken, dalte fortsatt fjærene fra dynen som englefjær.
