onsdag 29. oktober 2008

Dead Poets Society (1989)

Vi er i USA en gang på femtitallet, på en konservativ internatskole for pubertale slamper som skal bli leger, advokater og annet rask. Vi følger en guttegjeng gjennom beskjedne Todds øyne, og opplever på den måten både smertene ved forelskelse og en dominerende farsfigur. Men vi opplever òg hvor demotiverende det kan være å ha messende, uengasjerte lærere som kun er opptatt av å pugge, pugge, pugge. Og desto sterkere merker vi forskjellen idet både vi og våre venner på Hellton blir introdusert for engelsklæreren Keatings, som faktisk vil at elevene skal tenke sine egne tanker, og ikke imprente sine egne i deres hoder.

Det var ikke rare handlingsreferatet, og det er jeg klar over, men det er liksom på en måte ikke så mye mer som skjer heller. På en annen måte er det akkurat dét det gjør, men det dreier liksom rundt de punkta jeg trakk fram. Kan liksom ikke si noe mer før det blir spoiling heller. Men til tross for at det for så vidt skjer mye, så foregår handlinga her først og fremst på det psykologiske planet. Sterke rolleprestasjoner, ikke minst fra Robin Williams, men òg fra en purung Ethan Hawke, og igrunn fra veldig mange andre og. Dessuten funker manuset som bare dusan. Intelligente og som oftest ikke for klisjéiske replikker gjør at det faktisk føles naturlig, det de sier, samtidig som det innehar ei viss mening.

Når jeg sier "som oftest", så gjelder ikke det bare replikkene. Altså, for all del, dette er en knallfilm, men den har en tendens til å kjøre safe når det gjelder enkelte ting. For å unngå å skuffe noen, virker det som om de av og til kjører filmen i den retninga som alle forventer at det skal gå, og det er ganske dumt. Noen ganger er det bare detaljer, for eksempel en sjukt irriterende filolinmusikk som har vært tilstede i så mange filmer allerede. Hvorfor fioliner? Hvorfor ikke gå for akustisk gitar som i Brokeback Mountain? Sluttscena er vakker og rørende, men også den kan ta litt av. Det samme gjelder herr Keating. Selvfølgelig er han filmens desidert mest sympatiske karakter, men han er så... typisk sympatisk, hvis du skjønner hva jeg mener. Det var egentlig akkurat det samme jeg tenkte om Robin Williams i Good Will Hunting. Et sammentreff at det er samme fyren?

Men som nevnt; dette er en utrolig bra film. Den er sterk og bevegende og inneholder masse av det vi liker. Det er flere sidehistorier her, men takk og lov er det akkurat det de fortsetter å være. Det er enkelte ting vi aldri får svar på, men det er fordi det er irrelevant. Sjøl om vi får innblikk i andre ting og, holder historia hele veien et klart fokus. Og pssst...! Karakteren er sterk.

Dommeren har talt: 5

4 kommentarer:

  1. Å, Dead Poet Society, elsker den filmen (har den blant mine fem aller største filmfavoritter).
    Nå er også Robin Williams min desiderte yndlingsskuespiller og det hjelper selvsagt, men jeg har vært fan av denne filmen i flere år selv og det flotte budskapet jeg fikk ut av den og alt sammen og er ellers ganske så enig i anmeldelsen din.

    Ellers så føler jeg det som relevant å nevne denne nettsida: http://www.antiromantic.com/ fordi den er veldig interessant å titte på når man har filmen friskt i minne, siden den gir en slags dypere tolkning av karakterene og historien som er ganske så fascinerende.

    Og Ethan Hawke skulle bare forblitt som han så ut i Dead Poet Society, han var mye søtere der enn han er nå :O)

    SvarSlett
  2. Husker vi så "Dead Poets Society" i engelsktimen en gang på videregående. Enig med deg der, Børt. Filmen er bra på mange måter, men plumper ned i en litt klisjefylt dam og holder seg der en stund før den skjønner at det er kaldt og vått og trekker foten opp igjen. Det er lenge siden jeg så den, men jeg sitter igjen med et generelt godt inntrykk, og jeg husker at jeg likte den veldig godt.

    SvarSlett
  3. Jeg så den her filmen i engelskklassen i USA, og syntes det var en bra film, nettopp på grunn av det du nevnte her. Likevel ville jeg egentlig trukket litt ned for slutten, for den var så frustrerende på en måte. Jeg mener, selv om faren var litt dominerende, så syns jeg alt bare... skjedde, som for at det skulle skje. Altså, at grunnen til at det skjedde ikke var helt troverdig (litt vanskelig å forklare siden jeg ikke kan røpe slutten, det ville jo vært dumt...x)) Men ja, fordi han gjorde det han gjorde, bare fordi faren hans var sånn, så følte jeg at han bare gjorde det for at slutten skulle bli "uforutsigbar" på en måte. Haha, det her hørtes bare dumt ut, men ja, jeg syns bare noen amerikanske film prøver litt for hardt å være "uforutsigbare"..x)

    SvarSlett
  4. Skjønner hva dere mener, Vibeke og Nikoline. Var for så vidt på skolen jeg så den og. Har på følelsen av at det er en typisk skolefilm :]

    SvarSlett