Faen

OK. Jeg kommer sikkert til å slette dette innlegget etter hvert fordi jeg er pysete. Og jeg vil ikke at hun skal se det. Samtidig vil jeg at hun skal se det for alt i verden. Akk.

Men åååh, hvorfor er jeg dum, og hvorfor sa jeg ikke noe da mens jeg hadde sjansen, og hvorfor nevnte jeg ikke noe, protesterte, sa jeg hadde funnet ut ting om meg sjøl, fortalte hvor mye jeg har tenkt på henne i det siste, og ikke minst hvordan jeg har tenkt på henne, og hvorfor er jeg så feig, og hvorfor er jeg så dum, og hvorfor er jeg så forvirra, og hvorfor kan jeg ikke være litt mer frampå, og herreguuuud! Jeg er dustdustdustdustdust. En forvirra dust, attpåtil. Jeg har jo flere sjanser, men jeg blir ikke modigere etter hvert, det veit jeg jo. Vinterferien? Egentlig håper jeg bare at hun skal merke noe av seg sjøl, men jeg veit ikke hvor tydelig det er. Jeg trur ikke hun veit. Og på en måte er det like greit, men på en annen måte så er det ikke det i det hele tatt.

Jeg er et rot.

Framtid

Hvem skulle tru at jeg hadde ei? Men mot all forventning sitter jeg i dette øyeblikk og søker etter ei. Nærmere bestemt i form av Skiringssal folkehøgskole. Med film som linjefag, og filosofi, filmkunnskap, foto, band, filmens ikoner, radio, store regissører, fra myter til magi og låtskriving som valgfag. Haha. Jeg bare kryssa av på alle jeg syntes virka spennende. Og "skriv litt om deg selv" blei aldeles elendig. Akk, ja.

Gjetthvagjetthvagjetthva!

"'What did he do to you, Diddy?' Aunt Petunia said in a quavering voice, now sponging sick from the front of Dudley's leather jacket. 'Was it - was it you-know-what, darling? Did he use - his thing?'"

Nå er jeg litt sikker på at Ingrid, Eva, Vibeke, Ingrid Marie, Karen, Håkon og hele resten av gjengen, som involverer de aller fleste jeg kjenner, faktisk, blir litt glade. Jeg har vært sjuk ganske lenge nå, og borte fra skolen siden tirsdag. Og hva gjør man da? Jo, man leser. Og siden jeg tenkte at now's as good a time as any, tusla jeg inn på rommet til Vibeke, fant noen bøker (fordi hun sa det var greit, så!) og leste litt. Og plutselig leste jeg veldig mye. Og veldig fort. Og jeg er direkte kjempestolt av meg sjøl. Jeg mener, jeg leser utilgivelig sakte. Jeg er sikker på at folk for eksempel ikke engang ser på meg som ekte fan av Ringenes Herre, fordi jeg brukte tre måneder på den, og ikke to uker, som jeg kjenner noen andre som har. Og det var på norsk, til og med. Men her gikk det unna tre - firehundre sider om dagen, altså. Og nå er jeg på Order of the Phoenix. Og Karen hadde helt rett: jeg har blitt veldig glad i tvillingene. Og jeg ser forhold overalt. Men det kan vi alltids spare til et seinere innlegg.

Hot Fuzz (2007)

Seargant Nicholas Angel (hva i all verden er egentlig "seargant" på norsk? Jeg kan ikke sånne polititerms) er rett og slett for god for London, og de andre politibetjentene der frykter at han vil gjøre jobben så bra at det ikke vil være behov for noen andre lenger. Løsninga? Jo, han blir flytta til den søvnige landsbyen Sandford for å sparke kriminell ræv der i stedet. Men Sandford er ikke som storbyen han er vant til, og det som ved første øyekast ser ut til å være et kulturkræsj av god, gammaldags, klisjéisk "hahaha, se på de rare hottentottene fra landet som har rar dialekt og kjører traktor"-sorten, viser seg å være ei kruttønne av absurd, engelsk humor og ekstremt randomme situasjoner á lá Douglas Adams.

Hva er det å si? Dette er rett og slett jævlig moro. Skuespillet er aldeles glimrende, replikkene sitter som skudd i sikringsboksen, og satiren er alltid tilstedeværende. Filmen er full av momenter som øyeblikkelig slår deg som klassikere, og det hele er imponerende oppfinnsomt. Likevel blir det aldri innholdsløse gags spolt etter hverandre for å fylle et ellers svart tomrom. Her ligger et intelligent plott som grunnpilar for hele dritten, som fyres opp i et nesten poengløst og hylende morsomt klimaks.

Likevel er det samspillet mellom Simon Pegg, som spiller herr Angel, og Nick Frost, som spiller partneren hans Danny, som kanskje er filmens aller sterkeste punkt. Gutta har en glimrende kjemi på settet, noe som kanskje ikke er så rart i, i og med at de er bestevenner i virkeligheten (takk, IMDb). Til tross for at filmskaperne bruker forholdet deres til å parodiere alt som parodieres kan, komplett med fioliner og det hele, er det liksom ikke til å unngå å la seg rive med av det ganske usannsynlige vennskapet mellom to veldig forskjellige karer.

Så veldig mye mer er det ganske enkelt ikke å si. Hadde jeg kommet på noe negativt, hadde jeg nevnt det. Så klart kan man peke på at den er litt lang, og at det er negativt i den forstand at det gjør vondt å le så lenge av gangen. Samtidig er det direkte risikabelt å spise snacks mens du ser den, fordi du risikerer å sette det i halsen av latter. Og så kan kanskje enkelte sekvenser være vel søkte for noen. Men filmanmeldelser er nå en gang subjektive som bare faen, så akkurat dét driter jeg en vakker ballade i. Dette er den morsomste filmen jeg har sett på veldig, veldig lenge.

Dommeren har talt: 6

Twilight-obsessions

Jada, per akkurat nå har jeg fem hele blogginnlegg i januar, og tre av dem er filmanmeldelser, liksom. Men jeg lever ennå! Ikke i beste velgående lenger, bare. Det er derfor jeg ikke har blogga noe særlig. Det er ikke så mye å si. Jeg mister fotfestet og er redd. Og ting skjer ikke.

Men åååh, lad os ej være emo, og heller kose oss! For jeeeg så Twilight i stad (i seineste laget, og jeg er klar over det, så ikke mobb), og jeg overgir meg, Kristina: Robert Pattinson er faktisk veldig, veldig pen i den filmen. Ikke i profil, dog. Nesa hans er rar og flat og har merkelig form. Og han kler bedre å ikke smile enn å smile. Men rett forfra! Dang it! Fyren ser bra ut som likbleik, ass! Og Carlisle, mmmm! Og jeg som ikke pleier å like blondiner engang! Og Alice! Folk er sånn generelt bare heite. Og James! Men ikke Emmett. Æsj.

Jeg tenkte ganske mye, som jeg alltid gjør, da jeg så filmen. Jeg tenkte forferdelig koffert i rommet til Bella-scena, og jeg kan egentlig bare si med én gang nå at det er mulig innlegget her kommer til å innholde noen småspoilere. Ikke noe alvorlig, altså. Men noe småtteri blir det nok. Men uansett, rommet til Bella-scena. Der tenkte jeg koffert. Men det var egentlig ikke morsomt engang, bare hormonelt og teit, så jeg veit ikke hvorfor jeg nevnte det i det hele tatt.

Men herreguuuud, scena der Carlisle biter Eddie! Og jeg som aldri har vært noen særlig fan av CarlisleXEdward engang tradisjonelt! Seriøst, den scena justifies at filmen egentlig ikke var all verden, altså. Men jeg følte likevel ikke at jeg kunne nevne den i min veldig objektive og saklige anmeldelse. Wøhø.


Hallo, liksom! Og hva skjer forresten med at Eddie ligner på Brian Molko bittelitt der (særlig i første bilde)? Hva skjer egentlig med at alle ligner på Brian Molko i det hele tatt? Jeg syns jeg ser folk som er klin lik ham overalt. Kanskje jeg må skrive et blogginnlegg om ham snart.

Og det er ikke bare Carlie og Eddie som har noe på gang. Neida, den hora har så totally noe på gang med James og. Sjekk blikka de utveksler i baseballscena, da, herregud:

Jeg er ikke dum, liksom.

Og nå bør jeg gå og legge meg.

Twilight (2008)

Jah, jeg er treig, men jeg lover at jeg egentlig er fan for det, altså. Og ja, det er til tross for at jeg ikke så førpremieren engang. Men herregud, jeg leser da ikke aviser, så åssen i perkele skulle jeg ha visst det? Hm? Jeg er da ikke helt Edward heller! (dagens bløteste.)

Men jah. I tilfelle du av en eller annen grunn ikke skulle ha fått det med deg (noe jeg antar at du har, for jeg mistenker en stor del av leserne mine til å like Twilight litt. I væffal vite hva det handler om), så er altså dette den fiffige lille historien om Bella Swan som egentlig er fra Arizona, men som flytter til Washington på grunn av noen familieissues. Det suger, mildt sagt. Det regner, og folk er sære på skolen. Men så kommer Edward Cullen, da. Som er sånn dritdeilig, stalker og vampyr på én gang. Major trøbbel i sikte, altså. Men Bella krøsser ikke, og forelsker seg veldig, veldig inderlig, og det gjør han og. I Bella, altså, hvis du skulle lure. Men Edward kan lukte blod (among other most peculiar gifts), og Bella sitt lukter herlig. Altså må han prøve å la være å drepe henne mens han er sammen med henne. *insert skjebnesymfonien her*

Joda. Jeg fikk det jeg forventa og ikke så mye annet. Kanskje fikk jeg til og med litt mindre enn det jeg forventa. Det skjer stort sett det samme som i boka, og de som har lest boka, veit at det egentlig ikke er den helt konkrete handlinga som er det fine her, men alle de små følelsene og tankene og beskrivelsene og sånt. Og det kreves dyktige filmfolk for å overføre det til lerretet på en tilfredsstillende måte. Folka bak Mannen som elsket Yngve greide seg utmerket. Folka bak Twilight gjør ikke det. Ikke alle skuespillerne engang. Og med "ikke alle skuespillerne" mener jeg Eddie sjøl - teh infamous Robert Pattinson! For seriøst, greit nok at Edward er personifiseringa av PMS og ganske så dramaqueen i boka, men den er likevel skrevet på en sånn måte at det virker troverdig. Det er ikke så veldig troverdig med massevis av slowmotion når han kommer inn i scena, close-ups av trynet hans og en sånn morsk måte å skule på (han senker ansiktet og ser på Bella på den klassiske skumle måten) hver gang han sier noe veldig teatralsk. Som ikke er så reint sjelden heller. Selvfølgelig med mørkere stemme enn vanlig og fioliner som bakgrunnsmusikk. Filmen kunne ha spart seg for klisjeene.

Og det er ikke bare sjølve framtoninga til Edward som funker bedre i bok enn i film. Jeg mener, én ting er å skrive at vampyrer glitrer i sollys, mens det tydeligvis er en helt annen ting å filme det. Som Isabel sa, "det så ut som'n svetta!"

Og ting går fort her. Det er liksom "I want to know the truth!" i løpet av de første tjue minuttene. Greit nok, de kan ikke drøye den ut i all evighet heller, men hallo, liksom. Den fryktelig nervepirrende *SEMI-SPOILER* nesten-voldtektsscena er liksom over i løpet av hva, halvannet minutt? Som varer i et helt kapittel, liksom? Nei, veit du hva.

Men jeg føler at jeg på en måte er litt urettferdig her. Det er jo litt slemt å sammenligne bok og film, for det som er greia er jo at jeg skal prøve å se på filmen som ett individ, ikke sant? Likevel er det litt uunngåelig og. Men hvis vi glemmer at dette noen gang har vært ei bok, så kan vi jo trekke inn filmatiske finurligheter, og baseballscena er jo faktisk kjempefengende. Hadde det ikke vært for den litt teite sangen (jeg mener, skal du først bruke noe av Muse, så bruker du jo faen ikke Supermassive Black Hole! Gad!), hadde denne scena vært ganske perfekt. Og Alice er bare nydelig. Carlisle og, til tross for at jeg fortsatt holder en knapp på legescenene med ham. Og nå veit jeg til og med åssen navnet hans uttales!

Men så ja. Filmen følger boka ganske tett, bortsett fra at den så klart er litt komprimert. Filmen makter ikke å tilføre den noe nytt. Dette er liksom det som skjedde med Eragon og, og som jeg har hørt skjedde med Da Vinci-koden; at så fort ei bok har blitt en suksess, kniver filmbransjen om rettighetene sånn at de kan lage en film om det så fort som mulig før bølgen har lagt seg. Hastverkpreg, altså. Den kunne ha blitt gjort mye, mye bedre, så det er litt synd å se. For trass i alt anti-Twilight relatert som er å finne på verdensveven, så er det faktisk ei bra bok. Syns undertegnede, vel å merke. Filmen greier aldri å bli særlig mye mer enn middelmådig. Du får liksom boka om igjen i en litt uttynna utgave.

Dommeren har talt: 3

Noe som er litt kult

Lars skal holde noe sånt kursgreier en eller annen gang for noen folk, og han vil bruke meg som modell. Yay!

Max Manus (2008)

Jeg er ikke fan av Aksel Hennie. Og ikke Nicolai Cleve Broch. Det er ikke fordi de er dårlige skuespillere, for det er de jo egentlig ikke i det hele tatt, men det er liksom samme grunn som at jeg ikke er direkte glad i My Chemical Romance: jeg er lei dem. Det lages bare et fåtall norske filmer uten dem, og har de først ikke herr Hennie og herr Cleve Broch i seg, har de den like mislikte duoen Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp i seg. Og egentlig hadde ikke det så mye med saken å gjøre, bare at det var en av fordommene mine idet jeg gikk inn i kinosalen. Men det er igrunn ikke noe reellt problem.

Så ja. På begynnelsen av 1940-tallet er Norge okkupert av Tyskland under andre verdenskrig. Vår venn Max Manus er lederen av ei terroristgruppe som til å begynne med saboterer litt og stikker noen kjepper i hjula for tyskerne i ny og ne. Etter hvert blir ting alvorligere. Tyskerne blir flere, oppdraga blir farlige, og Max Manus blir et mer kjent navn. Og snart er det skummelt hvor alvorlig det hele har blitt.

Det første jeg la merke til, var (åpenbart nok) sjølve introen i filmen. På elegant og svært effektivt vis blir vi tatt med til det som på filmen er nutiden gjennom en utradisjonell kortversjon av åssen krigen for Norge utarta seg. Mens navna på de medvirkende kommer opp på skjermen, vises avisklipp som begynner med at nazistene tar makta i Tyskland, og slutter med de fire bokstavene K, R, I og G etter hverandre i den rekkefølgen. Stilig.

IMDb skal ha det til at det er action, og det er jo ikke en så gæli sjangerbeskrivelse. Her får du eksplosjoner, krutt, sniking og lusking og gjemming og generelt hele pakka som følger med krig, rop og skumle ansikter. Det er fullt kjør hele veien, og det er ikke plass til dødpunkt. Litt rørende er den òg, og hele greia er rett og slett intelligent lagt opp. Dette er ikke en film som er lagd for å tilfredsstille ti år gamle bombegærne smågutter. Dette har stil. Dette er kunst. Og den varierer fint med å ha litt rørende scener innimellom òg.

Men sjøl om det er veldig, veldig mye som er bra med Max Manus, så er det liksom noe med den skikkelig kriblende følelsen som du kjenner ut til tåspissene som er bittelitt fraværende. Jeg savner å bli skikkelig sinna. Det merkes litt i magen i torturscena, men det er også det hele. Jeg savner den virkelig suggererende følelsen som jeg fikk av V for Vendetta eller Pans labyrint. Jeg savner å kunne gå ut fra kinosalen med et ønske om å kutte opp en slemming og glise mens jeg gjør det. Nøyaktig hvorfor den deilig levende følelsen melder sitt avbud i Max Manus, veit jeg ikke riktig, for den er jo ikke noe i veien med den. Jeg hadde helt ærlig nemlig gleda meg til nettopp den, men merka fort hvor borte vekk den var. Kanskje er det mangelen på sterke scener (for det er faktisk måte på hvor nært det føles å betrakte en eksploderende båt med anonyme figurer du ikke kjenner), eller kanskje det er at Aksel Hennie slettes ikke er så karismatisk som Max Manus som han kunne ha vært. Både V og Mercedes i de to tidligere nevnte filmene var jo made of win.

Slutten er bra. Men sjøl om jeg gjerne skulle ha snakka om den, er det litt trist for folk som har mer lyst til å se den og finne ut av åssen den slutter sjøl hvis jeg gjør det. Så nei. Men den er bra og gjort på en intenst troverdig og usentimental måte.

Og bare for å åpne for en liten digresjon helt på slutten, så må det jo nevnes at alles kjære Rolf Kristian Larsen jaggu dukker opp her òg, og han er selvfølgelig alltid et velkomment syn. I en nesten fullstendig ubetydelig birolle, vel å merke, men dog. "Far min e lege" - alt blir moro på stavangerdialekt.

Så ja. Dette er virkelig bra saker, og en av de bedre norske filmene jeg har sett. Jeg savner det lille ekstra sparket, men det hindrer den ikke i å kunne nytes i fulle drag.

Dommeren har talt: 5

Entre les murs (2008)

Hva, åh hva er det med franske folk som bare gjør at de er ekstremt heite, til tross for at de er middelaldrende? Jeg mener, hovedperson Marin ser jo nesten akkurat ut som en bare litt eldre versjon av Brian Molko. Jeg bare lurer, liksom.

Så ja. Årets Gullpalme-vinner er basert på en roman skrevet av hovedrolleinnhaveren, som igjen er basert på hans år som lærer på en eller annen skole. Den følger François Marin gjennom et år som fransklærer for en niendeklasse i Paris. Dette er altså en spillefilm med manus og greier, til tross for at den er veldig dokumentarisk i forma, minus intervju og sånn.

Og siden vi først holder på å gli over i det allerede; folka i denne filmen kan spille. Det er ikke bare måten filmen er lagt opp på, klippinga og fraværet av filmmusikk som gjør at den framstår som veldig dokumentarisk, men det er den fenomenale innsatsen til absolutt alle skuespillerne, og kanskje aller mest ungdommene som spiller den mangespetta klassen. De går inn i rollene sine for alt de er verdt, og i filmer som inneholder såpass mange hormoner, er som regel innsatsen litt varierende, men med denne filmen har staben greid å sette i sammen et nær sagt perfekt ensemble av talent. Alle som en har funnet ei sjel til karakteren sin, og tar hensyn til den sjela i alt hva de gjør; i måten de går på, måten de snakker, måten de kler seg på og bare sjølve holdningene deres. Det er mildt sagt imponerende.

Nå skal det nevnes at "Klassen", som er den heller anonyme tittelen filmen har fått på norsk ("entre les murs" betyr "mellom veggene"), ikke har så altfor meget av ytre handling. Er du vant med Arthaus, veit du vel hva du går til, men for resten kan jeg nevne at det viktige her, skjer på et subplan. Det interessante er karakterstudiene, kommunikasjonen mellom lærer og elever, kulturforskjeller og relasjons- og personsutviklinger. Jeg høres sikkert ut som en tørr lærer når jeg brifer med kule ord som dét, men filmen oppfattes ikke kjedelig som av den grunn. I væffal ikke for eget vedkommende, da (for det skal nevnes at mine medkinogjengere var av stein motsatt oppfatning - men så har aldri de vært Arthaus-mennesker heller, da... Kom hjem snart, Vibeke!). Det er tvert imot rørende, morsomt og ekstremt engasjerende å bevitne åssen de ulike personene utvikler seg og forandrer seg i løpet av et år, og man kommer inn under huden på alle og enhver. Dessuten tar filmen opp så mange ulike problemstillinger at man har mer enn nok å tenke over når den er ferdig. Den stiller spørsmål ved en rekke normer, og utfordrer både det ene og det andre.

Nå er det sånn med denne typen filmer at det aller meste unødvendige fjaset er kutta vekk. Jeg er fryktelig begeistra for den minimalistiske stilen, og det frustrerer meg derfor litt at enkelte ting virker litt tilfeldige. Noen ganger får jeg bittelitt på følelsen av at filmen gjentar seg sjøl, eller så er det bare ikke jeg som har oppfatta noe igjen. Med tanke på at det hele tida foregår på en skole og at den er tross alt er i overkant av to timer lang, føler jeg at i væffal noe av det kunne ha vært utelatt, men det er kanskje bare jeg som er pirkete?

I det hele tatt er denne en annerledes og dyptgående film (kan minne litt om en annen fransk film, Å være og ha - en hyllest til livet, som faktisk er en dokumentar) som er både engasjerende og interessant på en litt vag måte. Skuespillerprestasjonene er som nevnt helt glimrende.

Dommeren har talt: 5

2008 - teh dayz of our livez

På toget hjem i går krangla jeg med en fyr (det var egentlig ikke en krangel i det hele tatt) hvorvidt "nytt år, nye muligheter" er et fint ordtak eller ikke. Og bare fordi han var så nydelig greide han å overbevise meg om at det likevel var det.

God, gammaldags årskavalkade. Kjekk måte å starte opp på, det? Litt pessimistisk, kanskje. Vi starter med et tilbakeblikk, liksom. Men det er det ingen som bryr seg om, sier vi.

Såh. Ting jeg husker fra 2008:
- Heath Ledger døde
- jeg var i Jølster for første gang
- nært beslekta til overnevnte, men likevel: jeg møtte Anders for første gang irl. Og det til tross for at vi har kjent hverandre over nettet siden 8. klasse
- jeg var i Granada
- jeg gjenoppdaga Miyavi (første møte var en gang i 2006 elns. Jeg lot meg ikke imponere)
- jeg blei liek totally myndig
- jeg hadde blått hår i noen dager
- jeg fant ut om Gackt i Hollywood (les: Bunraku)
- Sigur Rós slapp Með suð i eyrum við spilum endalaust
- Miyavi spilte konsert i Stockholm, og jeg satt hjemme og stura
- føkkings Skrivebuatreff 08!!!1!1!!
- The Dark Knight hadde premiere
- jeg fant ut om Hollywood-filmatisering av Death Note
- Soracon
- Tsugumi Ohba og Takeshi Obata begynte et nytt samarbeid (les: Bakuman)
- jeg blei tvunget ut i trafikken
- diktet mitt kom i finalen på Skolekammeret
- Mannen som elsket Yngve kom ut på DVD
- jeg var på Desucon - third strike og cosplaya for første gang
- USA fikk sin første afro-amerikanske president (bare for å gjøre lista her litt mer samfunnsbevist)
- jeg fikk mullet
- jeg var på det koseligste juleballet siden barneskolen

Mest positivt, altså. Det kan motargumenteres med tanke på at innimellom dette her, kjeda jeg meg sønder og sammen, men det tenker vi ikke på.

Og hva av dette gjorde mest inntrykk? Hvilke obsessions hadde jeg? Hva via jeg mesteparten av tankegangen min til? Bloggen min er et genialt middel til å prakke mine tanker over på andre, så nå skal jeg ta for meg hvilke ti etiketter, som det så fint heter, som blei mest brukt av meg i 2008:

Førsteplass: film - brukt 28 ganger. Hoy. Faktisk litt uventa. Hadde forventa noen av dem som kommer lenger ned på lista. Samtidig var det jo ikke så veldig rart heller. Jeg liker film veldig, veldig godt. Og jeg trur ikke det bare kommer av filmanmeldsene mine heller. For som du ser av andreplassen, er det et ganske stort hopp mellom hvor mange ganger de har blitt brukt.
Andreplass: filmanmeldelse - brukt 17 ganger. Ser man det. Over ti ganger mindre enn film. Søtten filmanmeldelser, altså. Det er jo litt.
Tredjeplass: Death Note - brukt 16 ganger. Egentlig litt rart å se den såpass langt nede, høhø. Men likevel er den høyest oppe av obsession-etikketene mine. Overhodet ikke overraskende.
Fjerdeplass: musikk - brukt 15 ganger. Denne var også en liten luring. Altså, jeg veit jo at jeg er glad i musikk, men å blogge om det femten ganger? Ja, ja.
Femteplass: glede - brukt 11 ganger. Så er jeg visst en liten artigpetrine likevel! Syns sjøl at jeg er mer pessimist enn optimist, men jeg har kanskje levd på en løgn? Koselig, da. At gledesetikketen var så høyt oppe, mener jeg.
Sjetteplass: heithet - brukt 10 ganger. Jadda. Det er tross alt meg det er snakk om, jeg får skylde på det. Ellers forsvant vel all verdighet jeg måtte ha bygd opp med å nevne Obama oppi der med denne lille oppdagelsen.
Enda en sjetteplass: Miyavi - brukt 10 ganger. Ikke så heeelt tilfeldig at Miyavi-etikketen er brukt like mange ganger som heithet-etikketen? Høhø.
Åttendeplass: meg - brukt 9 ganger. In your face, dere som hele tida har trudd at jeg ikke er egoistisk!
Niendeplass: kjærleik - brukt 8 ganger. Som sagt er jeg visst mindre pessimistisk enn antatt. Give love a chance!
Enda en niendeplass: mig - brukt 8 ganger. Til tross for at den kom med på lista, den og, så er den væffal lenger ned enn glede. 

Og vi holder oss til statistikk og ser på hva jeg har hørt mest på i 2008. Det er noget ensformig, har jeg sett, til tross for at musikksmaken min er en pizza av muligheter, men det får gå. Har linka til sangene på YouTube, hvis det er stemning for å høre.

1. Miyavi - Jibun kakumei - spilt 95 ganger.
Dette var ikke den aller første Miyavi-sangen jeg hørte, men det var den aller første Miyavi-sangen jeg likte. Som tidligere nevnt, har jeg visst hvem Miyavi er veldig lenge, men det var ikke før våren 2008 at jeg faktisk begynte å like ham. Og Jibun kakumei er bare tidenes grumsang. Mer fengende skal du leite lenge etter. Er du ikke hyper fra før, blir du det garantert etter å ha hørt denne. Teksten er faktisk innmari god, og videoen er rett og slett sex. Jeg mener, Miyavi med solbriller og for stor regnjakkelignende sak som flyr rundt og knuser ting? Hva er det å ikke like? Dessuten må jeg nesten få skryte på meg at jeg kan hele sangen utenat. Og det til tross for at japansk ikke er et språk jeg vil påstå at jeg kan.
2. Taking Back Sunday - Spin - spilt 84 ganger.
"That look was priiiiceless, DON'T LET ME GET CARRIED AWAAAAAAAY!" Jeg har tidligere i bloggen min uttrykt min begeistring over Adam Lazzaras stemme. Som et bevis på denne begeistringa, kan du jo se hvor mange ganger Taking Back Sunday er nevnt i denne lista. Jeg mener, jeg hadde sikkert ikke engang likt bandet hvis det ikke hadde vært for stemmen hans, fordi let's face it, de er ikke såååå føkkings originale. Men Spin er veldig bra. Skulle egentlig bare mangle, med tanke på at den er på andreplass.
3. Taking Back Sunday - Set Phasers To Stun - spilt 80 ganger.
Med Kingdom Hearts-AMV og greier. Uansett. Stemmen til Adam Lazzara. Mer grunn trenger jeg ikke for å ha denne på tredjeplass. Og så er det jo en veldig fengende sang, da. Og jeg liker tekstene til TBS. Ikke fordi de handler om så veldig kreative ting, men fordi de er skrevet på en så veldig kreativ måte. Herr Lazzara skreiv sikkert bra dikt som tenåring.
4. The Birthday Massacre - Happy Birthday - spilt 78 ganger.
Den nyeste på lista mi så langt. Ny i den forstand at det er relativt kort tid siden jeg begynte å høre på den. De tre andre begynte jeg å høre på i fjor vinter og vår, mens Happy Birthday dukka passende nok opp på iPoden min omkring Halloween-tider (noe noen av dere kanskje husker). Denne sangen er det ikke annet å si om enn at den er helt hinsides tøff og genial i all sin morbiditet. En melodi som fenger verre enn verst. Resten kan du sikkert lese i Halloween-innlegget mitt fra i fjor.
5. Taking Back Sunday - Bonus Mosh Pt. II - spilt 70 ganger.
Åååh, jeg husker jeg gikk rundt og quota denne sangen i hytt og gevær i fjor sommer, trur jeg det var. "It's love, it's love, it's love! Make it hurt." Jeg syntes det var så genialt. Og så blei det liksom gitt ekstra kraft i form av stemmen til you-know-who. "The keys to the castle..."-delen får meg til å tenke på Nintendo, Super Mario og Princess Peach, av uvisse grunner. Koselig assosiasjoner, da.
6. Yoshihisa Hirano - Near's Theme - spilt 69 ganger.
Soundtracket denne er en del av kan du garantert lese mer om i Death Note-innlegget mitt. Jada, jeg veit det er flere, men Innlegget med stor I, liksom. Og sjøl om Near er en teit bæsj aldri så mye, er themet hans helt sinnssykt rått. Forguder blandinga av elektronika og rock. Uslåelig, og en av mine favoritter på hele DN-soundtracket.
7. Taking Back Sunday - Error: Operator - spilt 65 ganger.
Denne fins visstnok i to versjoner, og siden mamma og pappa er tilstedeværende og vi bare har én PC, som strategisk nok er midt i stua, får jeg ikke hørt etter om dette er den versjonen jeg har spilt 65 ganger eller ikke. Men uansett, jeg liker denne. Det var sikkert overraskende. Det er noe med Taking Back Sunday som har en sjuk allsangfaktor, og det til tross for at stemmen til herr Lazzara er uslåelig og ikke-etterlignbar. BECAUSE SOMETIMES I SWEAR I CAN SEE STRAIGHT THROUGH YOU, JUST CONCENTRATE, CALM DOOOOOOOOWN! Jeg var faktisk like ved å ha akkurat det på Skrivebuaprofilen min en gang, men jeg fant ut at det sa andre  enda mindre om meg enn det ene verset av den sangen til Emiliana Torrini gjorde.
7. Taking Back Sunday - My Blue Heaven - spilt 65 ganger, den og.
Den koseligste sangen til TBS, det lover jeg deg! Den har til og med synth i seg! Og fioliner! Det blir jo nesten Emilie Autumn, haha. Bortsett fra at det overhodet ikke ligner, da. Jeg tenker blomster, husker ("we swing and we sway", noen?), grønt gras, eiketrær og sommer. Kanskje til og med alver. Ja, faktisk. Teksten til tross, denne sangen er KOZ!
9. Miyavi - Aho matsuri - spilt 60 ganger.
Jeg lover deg, sommeren min bestod omtrent ikke av annet enn denne sangen. Miyavi prøver seg i veldig mange sjangere, og det er ikke alltid det blir like vellykka. Punkpoprock er derimot noe han kan ikke så aller verst, og denne er deilig å headbange til. Jeg er misunnelif på alle som måtte ha hørt/sett denne live. OG JEG KAN DANSEN!!!11!1!1
10. Regina Spektor - Fidelity - spilt 58 ganger.
Jo, forresten, sommeren min bestod av denne og. Den er ufattelig søt og nydelig. Litt trist tekst, men søt like fullt. Og jeg innbiller meg at har du ikke likt noen av de andre sangene foreløpig, så liker du denne. Eller så er det som meg; at du liker denne i tillegg til de andre. Frøken Spektor har en uhyre interessant stemme, og hadde jeg likt henne litt bedre da jeg skreiv den lista mi over geniale stemmer for noen måneder siden, hadde hun vært garantert en plass. Hun er dessuten utrolig pen, noe du kan se i fantastiske videoen.
11. Miyavi - Feminshou no nemurihime - spilt 57 ganger.
Da jeg snakka om stemmen til Miyavi i det allerede nevnte stemmeinnlegget mitt, trur jeg at jeg linka til denne sangen. Og så har jeg latt Akå høre på den, uten at han likte den. Han sa det var fordi at han ikke er så glad i latinosanger. For som sagt er Miyavi en fyr som liker å eksperimentere med sjangere, og jeg har hørt ham gjøre latino to ganger før. Den ene gangen var det nær sagt jævlig, og den andre gangen var det en innertier. Det tar nok ikke så altfor lang tid å tenke seg til hvem av de to som er spilt 57 ganger hos meg. Dette er dessuten en av de få sangene Miyavi har som jeg virkelig har følelsen av at han tar seriøst, for jeg trur den fyren har et litt merkelig problem: enten tar han seg sjøl ikke høytidelig nok, eller så tar han seg sjøl altfor høytidelig. Like morsomt begge to, for så vidt, men når man leiter blant sangene hans etter de som er virkelig gode, kan det bli litt verre. Her er derimot et glimrende eksempel.
12. Taking Back Sunday - The Union - spilt 46 ganger.
Grunnen til at jeg liker denne sangen og at jeg dermed har hørt på den såpass mye, er ekstremt fjortis, så jeg skal ta det fort: jeg syns det er tøft med litt hardcore-skriking.
13. Dope - You Spin Me Round - spilt 45 ganger.
Denne sangen har jeg fått fra Alex, med det resultatet at jeg tenker på ham hver gang jeg hører den. Han igjen, tenker på homseporno, fordi det er der han har den fra. Så jah. Poenget er uansett at denne er intet annet enn så fengende at det gjør vondt. Og det er igrunn det.
13. Gabranth & Larsa - The Porn Song - spilt 45 ganger, den og.
OK, dette er jo et litt spesielt tilfelle. I Jølster i fjor vinter lot Ingrid og jeg oss rive med av sluttscenene til Final Fantasy XII, samt av det, øhm, intense forholdet mellom Gabbies og Larsa. Resultatet var dette. Altså "replikker" fra de to godguttene morfa sammen i én "sang." Legg merke til Larsas stønn mellom Gabbies' "lord... Larsa..."
15. Avenue Q - The Internet Is For Porn - spilt 44 ganger.
Linken er til den fantastiske AMV'en fra Ouran. Hihi. Uansett bør jeg vel kanskje takke Ingrid Marie for denne? Det er som med Avenue Q som med mye annet, for eksempel Miyavi. Jeg har liksom visst om det lenge, og så plutselig kommer dyttet som får meg til å obsesse. Jeg bestilte jo til og med billetter til Avenue Q når jeg skal til London i mars. Så jah. Denne sangen er episk. Sånn er det med den saken.
15. Miyavi - Girls, Be Ambitious - spilt 44 ganger, den og.
Dette var Miyavis første singel etter bruddet med Dué le Quartz. Med tanke på at Dué le Quartz var et hardrockband med et gotisk image, kan man jo se for seg reaksjonen til Miyabis fans etter at han blei Miyavi og sang sukkersøte sanger med klokkespillintro og lyselilla hår. Jeg, derimot, elsker den. Miyavi i falsett er vel noe av det vakreste jeg har hørt på lenge.
17. The Medic Droid - Fer Sure - spilt 43 ganger.
Jeg har jo tidligere via et helt innlegg til denne sangen, så jeg foreslår at du sjekker ut det istedet for at jeg gjentar meg sjøl. Denne sangen er teit og grunnleggende dårlig, og kombinerer de mye latterliggjorte sjangerne trance og emo på en veldig komisk måte. Databeats, semiskrikevokal og fjortislyrics må være det nye sorte.
17. Miyavi - What a Wonderful World - spilt 43 ganger, den og.
Jeg skjønner faktisk ikke hva denne sangen gjør på lista mi. Jeg mener, jeg liker den jo ikke engang. Eller, det vil si, jeg trudde at jeg ikke likte den. Med tanke på at den er blant de 25 mest spilte i 2008, så må jeg jo, i væffal underbevisst, like den. Kanskje den endelige beviset på at alt blir bra, så lenge det er Miyavi som framfører. Til og med hip-hop.
19. Björk - All Is Full of Love - spilt 42 ganger.
Nok ei dame som hadde havna på stemmelista mi, hadde jeg bare oppdaga henne tidliger. Det er det samme med Björk som med Avenue Q og Miyavi. Og denne sangen er noe av det vakreste jeg noen gang har hørt. Det er noe ufattelig sårt med videoen og, og noe ufattelig metaforisk. Den kalde kynismen vi forbinder med roboter, og likevel ei så varm handling. Jeg får frysninger bare av å snakke om det. Aksenten hennes er til å dø for, forresten. Skulle nesten ønske jeg var islandsk, så jeg kunne ha en så fin aksent, jeg og.
19. Placebo - Running Up That Hill - spilt 42 ganger, den og.
Mens vi snakker om "noe av det vakreste jeg noen gang har hørt"... Kanskje ikke så helt tilfeldig at de to sangene er spilt nøyaktig like mange ganger? Nu vel. Jeg linka til denne i stemmeinnlegget mitt da jeg babla om stemmen til våres kiære Brian Molko. Det er jo en grunn til det, for å si det sånn. Denne coverversjonen banker originalen til Kate Bush, til tross for at Kate Bush er ei bra dame. Brian Molko er jævlig heit og, sjøl om man ikke ser det i den videon der. Fritt fram å søke på den live, med andre ord. Dessuten er fyren genial. "Everytime you see a rainbow, God is having gay sex." Say no more.
21. Kerli - Walking On Air - spilt 41 ganger.
Listas lille overraskelse! Hvem hadde forventa å finne ei tjueén år gammal superheit berte med platinableika hår fra Estland på lista mi? Kerlis musikk går vel sikkert under betegnelsen alternativ pop, og til tross for at det er langt fra Tori Amos eller Imogen Heap, er musikken hennes... interessant og annerledes. Jeg liker den. Fiji som tipsa meg, btw. Videoen er skikkelig stilig og gothic lolita-inspirert. Emilie Autumn ville ha vært misunnelig.
22. Yoshihisa Hirano & Hideki Taniuchi - L's Theme - spilt 40 ganger.
Mer Death Note! Hvorfor akkurat L's Theme, er jo et spørsmål. Altså, det virker kanskje åpenbart med én gang. Jeg mener, L, liksom. Hallo. Så klart. Men så enkelt er det ikke. Det fins veldig mange flere bedre sanger på soundtracket enn akkurat denne. Men den er jo for all den bra, den og. Nyt den!
23. Miyavi - Shindemo Boogie-Woogie - spilt 38 ganger.
Miyavi i rød, glitrende jumpsuit med fjærboa og rose i kjeften rundt ei strippesang. Selvfølgelig er den med på lista. Og ellers blander den boogie-sjangeren med rock. Jeg elsker sånne stilblandinger.
24. Avenue Q - If You Were Gay - spilt 37 ganger.
Den mest episke fra Avenue Q etter The Internet Is For Porn. Og det er neppe noen stor overraskelse hva du vil finne når du trykker på linken. Nei, det er ikke L og Light. Det er noen mer underholdende.
25. Lacuna Coil - Enjoy the Silence - spilt 35 ganger.
(Beklager dårlig kvalitet på videoen, forresten). Som Placebo, og for så vidt også Dope, allerede har bevist for oss, overgår noen ganger coverversjoner originalene. Sjøl om jeg har dyp respekt for Depeche Mode, eier Lacuna Coil dem med sin versjon. Gotisk metal kler melodien bedre enn new wave. Faktisk. Og Cristina Scabbia er bare skjønn.

Oj. Nå har jeg brukt lang tid på å skrive dette blogginlegget, nå. Jeg tenker jeg slutter av her. Jeg har ingen nyttårsforsetter, egentlig, bortsett fra å spare penger til Granada og London. Men det har jeg jo hatt lenge uansett, så det tells ikke.