Jfaygsoftaifehf!!!1!!11

Egentlig skulle jeg blogge om religion og politikk og filosofi, men så dukka det opp noe urgent:

De vil gi ut boka mi. *dør*

Love Actually (2003)

Jeg er på generell basis svært, svært skeptisk til romantiske komedier. Love Actually er derimot en film det er verdt å pløye gjennom all den middelmådige driten som allerede fins der ute for.

Ja, hva den handler om? Vanskelig å gjengi. En rekke forskjellige personer, tilsynelatende uavhengige av hverandre, møter kjærligheten idet amorspiler fra de mest utenkelige vinkler blir skutt mot dem. For som gjennomgangssangen Love Is All Around skal ha det til, så er faktisk kjærlighet overalt til enhver tid, bare man leiter litt.

Og hvor kjedelig det enn kan virke, så er det faktisk alt annet. For en gangs skyld lar jeg meg engasjere i de ekstremt forskjellige folka sine kjærlighetsliv, og jeg syns faktisk det er spennende å følge med der de famler seg fram og driter seg ut. Manuset praktisk talt glitrer, og settet er til enhver tid fullstappa med ytterst habile mennesker. Og ja, det er faktisk morsomt. I motsetning til det jeg vanligvis ser når en film kaller seg romantisk "komedie", sitter latteren denne gangen løst. Dessuten er det jo det at du blir i så sinnssykt godt humør av å se den! Greit nok at det ikke engang er jul nå - langt ifra, faktisk - men dette er en av de mest fullkomne julefilmene som fins på markedet, og jeg kom, tru det eller ei, i julestemning. Hahaha. Dessuten er det jo en rekke snasne virkemidler som kommer inn i bildet her, for eksempel det med at det begynner og avsluttes på Heathrow flyplass. Snedig. Dét, og mye annet.

Dette blei ikke så alvorlig langt, men jeg føler ikke at det er så nødvedig heller. Søt, vittig og julete film, som kanskje blir enda bedre når det faktisk er snø ute. Og plutselig skjønte jeg visst den plakaten til Ingridmarie og, hahaha.

Dommeren har talt: 5

Jeg så aller siste episode av Battlestar Galactica i stad

... hva i all verden skal jeg gjøre nå?

Men bare sånn for the record, så er det den aller beste TV-serien jeg noen gang har sett. Nå har du ferie, og dermed ingen unnskyldning lenger. I og med at jeg har via et helt innlegg til serien før, skal jeg ikke kjede dere en gang til. Men ja. Jeg trur jeg mest likte slutten, egentlig. Jeg er jo som vi allerede har vært gjennom, ikke så smart som jeg vil ha det til, men jeg følte likevel at alt var som det skulle. All this has happened before, and will happen again. Ah. Så satser vi at de små Narnia-vibbene mine bare er paranoia.

Men er det ikke en av de jæveligste følelsene i verden når yndlingskarakteren din mot slutten viser seg å være skikkelig, skikkelig kjip? Oh well. Besteste serien uansett.

X-Men (2000)

Som med så mye annet, hadde jeg her enorme forhåpninger. Selvfølgelig prøver jeg å ikke ha det, for det å bli positivt overraska eier så sinnssykt det å bli skuffa, men det er liksom ikke noe jeg greier å kontrollere heller, da.

Ganske tradisjonelt plott her. En gjeng mutanter har blitt splitta i snillemutantene og slemmemutantene mens de vanlige menneskene står på utsida og er skeptiske. Gandalf a.k.a. Magneto er lederen for slemmemutantene, og han har lagd seg en form for maskin som tar av hans egen livskraft for å gjøre andre til mutanter. Fordi han er særdeles bitter på menneskene med makt som vil innføre masse lovforbud og tull mot anything mutant, har han skumle planer om å ta ei ung mutantjente, Rogue, til fange for å bruke henne i maskinen og mutantifisere hele FN. Men de eldre mutantvennene til Rogue, under ledelse av Wolverine, vil ikke at dette skal skje, og må stoppe Magneto og co.

Med andre ord er det intet nytt under solen. Helt OK karakterer med hver sin ganske stereotype personlighet og småmorsomme sidekommentarer greier ikke helt å hjelpe filmen til å bli noe særlig mer nyskapende. Dessuten syns jeg at forklaringa til det hele er liksom litt for billig - mutasjoner skjer vanligvis over flere millioner av år og er som regel til ulempe for individet, men noen ganger kommer de kjempefort og fører evolusjonen videre. Og dermed har plutselig mennesker med superkrefter og sære frisyrer oppstått overalt rundt i verden. Og hva skjer med at håret til Rogue får hvite striper av å være i maskinen til Magneto? Har liksom håret hennes blitt elda i takt med at livskrafta blei sugd ut eller noe sånt?

Dette er helt greit underholdningsverdimessig. Du verken kjeder deg eller sitter på kanten av stolen, eller i mitt tilfelle, sofaen. Litt platt, men for all del, helt greit. Jeg har på alle måter sett bedre superheltfilmer, men det er jo ikke elendig.

Dommeren har talt: 3

Baj baj, St. Hallvard

Nå er det offisielt slutt. Herregud, det føles så underlig at jeg virkelig ikke veit hva jeg skal si engang. Og det som er sært, er at jeg trur faktisk at jeg savner/kommer til å savne lærerne mest. Jeg mener, elevene, eller åssen jeg skal si det, ser jeg jo sikkert omtrent hver dag i sommerferien likevel. Det er liksom ikke like sosialt akseptert å henge med lærerne på samme måten. Men det er jo fryktelig rørende når både engelsklærer, norsklærer og spansklærer har tårer i øya fordi de klemmer deg for siste gang.


Lærerne, ja. Min spansklærer Margrethe, gymlærer Willy og engelsklærer Anita kan vel så vidt skimtes.

Men ja. Dett var dett.

Voy a ESTALLAR CON ALEGRÍA!!!111!!1

JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS
JEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKSJEGFIKKSEKS

(På spansk muntlig, altså. Jeg siterte Lorca til sensor fikk tårer i øya. Hahaha, faktisk.)

Voy a morir

Ut fra innlegga mine for tida, går det an å trekke den konklusjonen at jeg ikke har gjort annet enn å se på film i det siste. Det stemmer nesten. Adderer du lesing, soving og meningsløse dager på skolen, begynner vi å nærme oss. Nå er det derimot slutt på de dagene der vi sløver rundt i sola uten lærer. Det er blodig alvor nå. I går fikk de første vite hva de kommer opp i til muntlig eksamen. I dag fikk jeg det. Og det er, når jeg tenker meg om, fint lite jeg har å si om det, annet enn



cavaré mi propia sepultura en breve.



(a.k.a. jeg kom opp i spansk, av alle fag jeg ikke ville opp i.)




Egentlig er det ikke det at jeg er dårlig i spansk, for helt ærlig, det er jeg jo faktisk ikke. Det er bare... sjølve framføringa, liksom. Hadde jeg bare kunnet snakke norsk, mener jeg.

Ja, ja. Er jeg i stand til å blogge etter tirsdag klokka 12, gikk det sånn noenlunde. Hvis ikke... vel, se etter gravstøtta mi.

Australia (2008)

Lady Ashley er ei britisk kolonifrue som bestemmer seg for å dra til Australia for å sjekke åssen det går med mannen sin. Der finner hun ut at han er død. Samtidig møter hun kjempeaustralske Drover og den lille gutten Nullah, som er halvt aborginer og halvt hvit. Inni bildet er også Faramir, denne gangen kalt Fletcher, som er ute etter litt av hvert av faenskap.

Og utover det, hopper handlinga fra å handle om én ting til noe helt annet x antall ganger i løpet av filmen. Jeg sliter altså veldig med å få tak på den, og når jeg blir bedt om å fortelle om hva den handler om, begrenser det seg liksom til "stereotyp brite og stereotyp australier er i Australia. Ting skjer." Det er som om denne filmen vil prøve å gape over absolutt alt på én gang, og vil være kjempepolitisk, kjempeestetisk, kjempemorsom, kjemperomantisk, kjempetrist og you name it. Dette blir veldig mye på en gang, og da ender det som det ofte gjør, nemlig med rot, rot og atter rot.

Og hadde det bare vært rotete. For å formidle dette rotet, brukes de lameste teknikkene som alle er lei uansett. Massevis av slow motion, nærbilder av folk som griner og klemmer, "poetiske" voiceovers i tide og utide, orkestermusikk and all that jazz. Dette er sånne ting som har blitt brukt så mange ganger før at det har blitt en parodi på seg sjøl. Vi lar oss bare ikke fenge av det lenger. I væffal ikke jeg. Jeg mener, det holder nå. Dette er en film som skal virke til de grader så EPISK at jeg får den litt i vrangstrupa.

Jeg har sett scena med Hugh Jackman og en aborginer i baren blitt trukket ut i en annen anmeldelse som den eneste bra scena i filmen, og det kan jeg si meg hjertens enig i. Akkurat den scena er faktisk knakende god, men resten halter noe så jævlig. Du veit veldig godt hva du går til og åssen det ender etter å ha sett de første fem minuttene. Rosenrøde følelser mellom to i utgangspunktet svært forskjellige og kranglete motparter, ei heftig romantisering av aborginerkultur og store, stygge ulver. Dette er på ingen måte nyskapende, noe som burde være det minste å forvente når det er en film som skryter på seg to og en halv timer. La meg si det sånn: det blir to og en halv kjedelige timer.

Reint teknisk er det jo for så vidt ikke noe i veien med den, da. Det er jo ikke det.

Dommeren har talt: 2

Little Shop of Horrors (1960)

Jaggu blir det ikke tid til noen kultklassikere innimellom og. Dette er filmen der Jack Nicholson gjorde sin filmdebut. Skikkelig festlig å se at når navna på de medvirkende kommer opp på begynnelsen, er navnet hans laaaaangt nede. Hahaha. Uvant.

Dette er fortellinga om naive Seymour, som snubler i ett kjør og utbryter "gee!" og "oh boy!" der anledninga byr seg. Han jobber i en blomsterbutikk som er drevet av en høyst ustabil eier, og han blir flere ganger trua med å sparkes. For å redde skinnet sitt, kommer han med planta Audrey Junior, oppkalt etter jenta han er forelska i, som han har ala opp sjøl. Audrey Junior viser seg å bli kjempestor, og blir litt av en attraksjon. Det eneste problemet er at grunnen til at Audrey Junior har blitt så kjempestor, er den noe spesielle dietten bestående av menneskekjøtt.

Bare for å ta ham først: herr Nicholson er kun med i en høyst usaklig birolle som en masochistisk tannlegekunde. Ikke desto mindre er han en kronjuvel i rollen, og de orgasmeakige smerteskrika han kommer med hver gang boret treffer, er rett og slett uforglemmelige. Herlig. Herlig.

Hadde bare resten av filmen vært like herlig. En like usaklig bikarakter som bruker blomster til et litt annet formål enn hva normalt er, sprer spredd latter og smil, men ellers er det bare å innrømme at det ellers er begredelige greier. Noen morsomheter som ikke har med tannlegekunden eller blomsterbutikkkunden å gjøre dukker jo opp et par - tre ganger i løpet av filmen, men det er snakk om et enkelt "høh!" snarere enn hylfliring. Seymour er sikkert den minst morsomme karakteren i hele filmhistorien, og tatt i betraktning at han vel egentlig skal være morsom, er jo ikke det så veldig positivt. Skal innrømme at jeg lo ganske godt av ansiktsuttrykket hans da jernbanemannen blei truffet av toget, men det var igrunn dét. Dessuten er spillinga jevnt over så overdrevent at det bare blir for dumt. Som sagt, det fins unntak, men de er liksom så lite med at de ikke helt greier å veie opp for resten. Det blir liksom litt Scary Movie, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Dette er litt gøy. Men for det meste er det bare kjedelig.

Dommeren har talt: 2

The Straight Story (1999)

En vakker dag går Alvin Straight rett i dørken hjemme i huset sitt. Omtrent samtidig får broren hans slag, og Alvin, som ikke har snakka med Lyle, som han heter, på ti år, finner ut at dette minsanten er tida for å ta seg en prat med ham på. Problemet er bare at Alvin bor i Iowa. Det gjør ikke Lyle. Han bor i Wisconsin. Og hva verre er, ser Alvin for dårlig til å kjøre bil, og dattera hans er uføretrygda. Dermed tar Alvin tak i det nærmeste han kommer et transportmiddel i nærheten, nemlig gressklipperen sin, og durer av gårde. På veien møter han forskjellige folk og forskjellige skjebner, slettes ikke forskjellig fra for eksempel The World's Fastest Indian, som jeg anmeldte for noen måneder siden.

Dette kunne veldig lett ha endt som ei kjempesviske. Jeg mener, vi har jo tross alt sett folk gjøre utrolige ting og snakke med mennesker med forskjellige problemer og livshistorier tidligere, og i begynnelsen skal jeg innrømme at jeg faktisk var litt skeptisk. Men dette er faktisk veldig forseggjort, og personene han møter underveis er troverdige og bærer med seg historier som er akkurat spesielle nok til at de er interessante, og akkurat hverdagslige nok til at det ikke føles påtvungent. Dessuten er jo sikkert Alvin Straight en av verdens søteste menn over 70.

Tittelen spiller på, noe som kanskje er innlysende, mer enn etternavnet til vår venn. Alt som skjer i filmen, har et gjennomgående hverdagspoetisk preg som aldri blir for famlete og flåsete. Det hele blir rørende og med ei slags stadig overhengende ro ved seg. Pent, koselig og ikke så reitn lite sjarmerende er akkurat hva det er. Dessuten håper jeg ikke at jeg spoiler noe ved å nevne at slutten er befriende fri for klisjeer.

Må forøvrig nevne at jeg syns det er temmelig ironisk at en kar som David Lynch har lagd en film med en sånn tittel, egentlig. Wøhøhø.

Dommeren har talt: 5