Harry Potter and the Half-Blood Prince (2009)

(Før noen andre enn meg sjøl påpeker det: selvfølgelig er ikke bildet tilfeldig valgt.)

Anmeldelsen dere alle har venta på! Jeg veit det nok.

Det er nesten så jeg ikke gidder å ta et handlingsreferat, fordi jeg mener, hallo. Det er HbP. Alle veit hva den handler om. Men fordi jeg liker system og orden, på tross av hva foreldrene mine måtte tru om nettopp dét, gir jeg det likevel: Altså, herr Potter er tilbake for år nummer seks på Hogwarts. Egentlig hadde han gleda seg til å ikke ha potions mer, men hey, det viser seg at Snape, som nå er lærer i Defence Against the Dark Arts i steden, er bytta ut til fordel for Slughorn, som aksepterer elever med Harrys karakter i timene sine. Han har ikke bøkene han trenger, så han får låne i gammal fillete ei. Som tilfeldigvis inneholder forklaringer på åssen man skal koke sammen de vanskeligste saker og ting, i tillegg til at noen hjemmesnekra fiffige... eh, spells? (hva heter det på norsk?)... er skrevet inn i den. Samtidig pønsker Draco på noe, og Dumbledore vil ta ekstratimer med ham.

Noe sånt? Sånn cirka. Og nå må jeg bare si med én gang at jeg på mange måter skulle ønske at jeg ikke hadde lest boka på forhånd, fordi da blir man jo alltid skuffa. Og jeg greier liksom ikke å unngå å sammenligne de to når jeg anmelder heller. Så la meg bare si som jeg alltid har syntes om de andre filmene og: slapp av! Dere trenger ikke å leike rally gjennom filmen! Og fordi jeg ikke gidder å ramse opp alle de scenene jeg syntes var teit at de utelatte, går vi like greit videre med én gang.

Jeg må si med én gang at jeg riktignok antakeligvis syns dette er den beste av Harry Potter-filmene etter ener'n og toer'n. Som andre har påpekt før meg andre steder, så er den jo morsom, og Rupert Grint er like herlig som han alltid er. Daniel Radcliffe er som ei motvekt plattere enn han noen gang har vært, og så har du Tom Felton i den andre enden av skalaen igjen som har gått fra å så godt som parodiere Draco tidligere, til å endelig yte rollefiguren sin den rettferdigheten han fortjener. For jaaaah, uansett hva Vibeke måtte finne på å si, så imponerte han meg inn til marg og bein, og han er, sammen med alltid fantastiske Alan Rickman, verdt filmen aleine. Veggslengingsscena! Fuglescena! Dumbledore-scena! Scena der [SPOILER] Harry skriker "I TRUSTED YOU!" og Snape snur seg og bare dét ansiktsuttrykket, og han på mange måter er på sitt aller beste i filmen og jeg blei nok en gang overbevist over hvor fabelaktig skuespiller han er, for hvor mange andre greier egentlig å formidle hele verden i bare et blikk, liksom [/SPOILER]!

Filmens største skuffelse var imidlertid Sectumpsempra. Mange av dere har garantert hørt meg whine om den allerede, men for ordens skyld: når det står i boka at Draco blir "slashed", så forventer jeg faktisk hakket mer blod og gørr enn bare de stakkarslige flekkene og litt blod i vannet. Og Snapes reaksjon var ikke hva jeg håpa på heller. Han skulle jo storme inn og kaste Harry til side fordi han ikke hadde øye for annet enn å heale Draco. Sukk.

Jeg innser jo nå at dette på ingen måte blei så mye en anmeldelse som skuffa fangirl-sammenligning, men herregud, hva forventer du. Det er jo den nyeste Harry Potter-filmen. Jeg er ikke gud heller.

Så bare for å være litt mer seriøse og filmkritiske på slutten: det var kule spesialeffekter, og det hele ser jo sinnssykt stilig ut.

Dommeren har talt: 4

Yes Man (2008)

Se åssen det går når det ikke er jeg som får velge hvilken film vi skal se! Da blir det Jim Carrey-komedie, vettu, og Jim Carrey er en kar jeg bare får mindre og mindre til overs for med åra. Denne filmen er et prakteksempel på hvorfor.

Plottet er bare så helstøpt teit at du skjønner at det er en dårlig film bare ut fra dét, sjøl om ikke Jim Carrey hadde spilt hovedrollen engang. En mislykka hvermannsen ved navn Carl melder seg litt motvillig på et sjølhjelpskurs der han skal lære å bli mer positiv til nye muligheter. Etter dette sier han ja til ethvert tilbud han får, noe som - selvfølgelig - fører til forviklinger. Med på lasset kommer òg en tam obligatorisk kjærlighetshistorie, som du veit åssen begynner, går for seg og slutter med én gang jenta, som forresten heter Allison, viser seg på skjermen.

Jeg behøver vel knapt fortelle mer, fordi du veit hva du får. Overspilling, grimaser, "sprø" situasjoner og et manus som knapt nok henger sammen er stikkord til noe som rett og slett er kjeeeeedelig fra ende til annen. Jeg lo én gang i løpet av hele filmen, og da var det vel ikke mer enn et enkelt "høh!" (som for ordens skyld dukka opp i ei scene der Carl snurrer seg inn i teip og ser rar ut idet han gjør det).

Jeg har ikke latt filmen stryke, rett og slett fordi den først og fremst er kjedelig, og tross alt ikke tar seg sjøl for noe mer enn hva den er. Dessuten liker jeg sangene og tekstene til Allison sitt band.

Som en fun fact kan jeg forresten nevne at denne fikk jeg, av alle ting, faktisk anbefalt av en spanskvikar vi hadde nu og da, som mente at vi heller burde se denne enn La casa de Bernarda Alba. Jeg... ja. Jeg har ikke så mye mer å si om dét, egentlig.

Dommeren har talt: 2

Ice Age: Dawn of the Dinosaurs (2009)

Jeg har virkelig ikke forstått kronologien i Istid-filmene. I første filmen kommer istida, og den kan jeg være med på. I andre filmen går istida igjen, og det er jo for så vidt riktig at istida går igjen etter at den har kommet, men at folka lever ennå og attpåtil er like unge og vakre som før, har jeg litt større problemer med. Men når dinosaurene plutselig dukker opp i film nummer tre, får jeg oppriktige vanskeligheter med å svelge det. Og den jækla billige forklaringa med "er ikke du utdødd?!" funker bare ikke for meg.

Men altså! Sid og Diego føler seg litt utafor nå som Mannie er i ferd med å bli pappa og tøffel. Resultatet er altså at Diego går og lusker for seg sjøl, mens Sid går enda dypere inn i den plagsomme attpåklatt-rollen enn før. En dag finner han dessuten tre egg som han trur er forlatt, og desperat etter å kunne ta del i familielivet, han og, tar han dem til seg og innbiller seg at han er mora deres. Men naturen krever sitt, og etter at egga er klekt ut, kommer det biologiske moderskipet for å ta tilbake det som er rettmessig hennes - uten at Sid har så lyst til å gi slipp på adoptivpjokkene. Altså blir det opp til vennene hans å redde ham tilbake igjen.

Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg... Bortsett fra at denne melkekua ikke gir så deilig melk lenger. Det var greit nok forrige gang - for all del ikke all verden, men akseptabelt - men denne gangen er det bare flaut. Masete bikarakterer som lener seg i altfor stor grad på ekstremt ikke-morsom slapstick-humor, og en slags pinlig moral i bånn gjør dette til en film som ikke er så altfor seervennlig for sinnsfriske mennesker over åtte år. For helt seriøst, hva skjer med at alt bunner ut i familieverdier og politisk korrekthet på et nivå som bare er gåsehudfremkallende? Og Diego, da! Den sidehistoria kunne de ha spart seg for! Han var jo så kul i den første filmen, men har blitt redusert til ei halvhjerta sviske her! Og hvor blei det av Sid oppi det hele? Det var jo han som gjorde film nummer to tross alt utholdelig!

Dette er på grensa til katastrofen, sjøl om den jo av og til fikk meg til å smile. For Sid er morsom, det lille han er med, og Dagfinn Lyngbø er fortsatt grunnen til at Istid er filmene som for meg til dags dato er de eneste jeg faktisk foretrukker dubba til norsk. Og animasjonen er jo reint teknisk en nytelse. Men det greier ikke å veie opp for det ellers snevre helhetsinntrykket, og alt i alt er dette temmelig bortkasta ressurser.

Dommeren har talt: 2

Le fils de l'épicier (2007)

Faren til Antoine har fått hjerteattakk, og han må flytte fra storbyhverdagen sin til bøgda for å hjelpe mora og broren med butikken deres, som altså består i en bil som kjører rundt med de viktigste varene og stopper her og der så folk kan kjøpe. Litt som isbilen, med andre ord. Før han drar, greier han å samle opp mot til å invitere med seg Claire, som han er betatt av.

La dette være sagt: er du ikke forelska i den sørfranse landsbygda fra før, kommer du til å sverge evig troskap etter å ha sett denne filmen. Den er så nydelig skutt at du føler et intenst behov etter å fylle ut et flytteskjema på flekken. Så om du ikke overhodet er interessert i faktorer som medmenneskelige forhold og den, hva skal jeg kalle den, indre psykologien du ellers finner i filmen, er det likevel fullt mulig å nyte den fullt og helt som et reinspikka stykke billedpoesi. Og dette gjelder ikke bare de eventyrlige sveipa over landskapet. Også andre scener, som en helt vidunderlig sekvens som involverer Antoine, Claire og noen hvite slør, er nok til å utløse øyeorgasme hos enhver.

Som nevnt er dette ikke bare vakkert å se på. Filmen har en veldig minimalistisk stil som snarere hinter om ting enn å dytte det opp i trynet på leseren. Det er så mye under overflata her, praktfullt symbolisert ved stillfarne Antoine som liksom bare glir gjennom livet, sosialt awkward og innadvendt som han er. Broren hans, faren, alle innbyggerne i landsbyen; alle karakterer, store som små, har sin egen historie som filmen lar oss glimtvis ta del i. Og nettopp på denne måten minner filmen oss som seere på det lille hverdagsmirakelet som jeg er evig fascinert av, nemlig åssen tilsynelatende helt ordinære mennesker òg bærer på sine unike ekstraordinæriteter.

Som med mye annen kunst, er ikke dette en film for utålmodige. Her er det de finstemte relasjonene og følelsene som er i fokus, samt den allerede nevnte estetikken. Jeg kjenner altfor mange som ville ha avfeid denne lille diamanten som "kjedelig", men er du blant dem som er åpne for filmer av denne typen, vil du kunne finne stor glede i denne.

Dommeren har talt: 5

Toki o kakeru shôjo (2006)

(For alle som ikke er lagd av samme stoff som Vibeke; engelsk tittel er The Girl Who Leapt Through Time.)

Det begynner å bli litt siden jeg så denne filmen, så jeg husker ikke helt navna på karakterene, men hovedpersonen er altså ei 17 år gammal jente, som liker å spille baseball og synge karaoke. En dag hun skal legge noen bøker innpå kjemirommet, mister hun balansen, og skaper et salig kaos. Da hun kommer til seg sjøl igjen, oppdager hun at det har skjedd noe skikkelig sykt; hun har helt uten videre fått muligheten til å hoppe tilbake i tid, og overbevist om at dette er en velsignelse, hopper hun tilbake støtt og stadig for å fikse opp ting til det hun sjøl mener er bedre.

Veldig sjarmerende, altså. Veldig sjarmerende. Tegningene er vakre og forseggjorte, og det hele er akkopagnert av nydelig pianomusikk. Situasjonene er ofte komiske, og filmen har i det hele tatt et litt leikent preg, til tross for de alvorlige undertonene.

Derimot er det mot slutten at det begynner å halte litt. Når det gjelder tidsreiser, er det alltid vanskelig å nøste opp alle tråder og gi tilfredsstillende forklaringer. Jeg er ikke helt overbevist om at denne filmen greide å leve opp til forventingene man tross alt har til filmer som handler om sånne ting. Det virker bare litt... enkelt, på en måte, og man får liksom litt følelsen av et anti-klimaks. Dessuten er det flere ting som antydes tidlig i filmen, men som vi egentlig ikke kommer noe særlig nærmere inn på. Man sitter og venter i spenning, før filmen sakte begynner å dale, og omsider lander forsvarlig, uten verken de helt store sjokka, oppklaringene vi venta på eller noe som helst som avviker fra en ikke så verst seervennlig slutt. Som du kanskje har skjønt; det er liksom ikke noe i veien med verken filmen i seg sjøl eller slutten, men det er også det som på en måte er problemet.

Men, så smått anti-klimaksisk eller ei; dette er en fin måte å tilbringe treige helger på, og den har en søt historie med sympatiske karakterer og estetikken i behold. Du kan helt sikkert finne bedre filmer, men du føler heller ikke at du kaster bort tida mens du ser den.

Dommeren har talt: 4

(Oh, og dette har nada med anmeldelsen å gjøre: MAH PC IZ BACK! Og alt er intakt!)

Be Kind Rewind (2008)

Jeg veit jo helt egentlig at det er så feil, så feil å sammenligne filmer opp mot regissørens tidligere triumfer, men når det er snakk om Michel Gondry, er det faktisk uunngåelig. Jeg mener, hallo. Vi snakker om fyren som står bak gullklumper som Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Science of Sleep. Michel Gondry er den eneste grunnen til at jeg så denne filmen i det hele tatt. Så ja; uunngåelig.

Jack Black føkker opp videobutikken som bestevennen hans har lovt å passe på mens onkelen hans er borte ved at han gjør seg sjøl magnetisk og visker vekk alt som er av innhold på de stakkars søte VHS-bånda. I håp om at de trøtte innbyggerne i ingenmannslandbygda deres ikke vil merke noen verdens ting, bestemmer de seg for å spille inn filmene sjøl. Mot all formodning blir dette tatt imot med åpne armer, kyss, klapp og klem, og idyllen er et faktum. Det vil si, helt til Hollywood finner ut at de snyter på rettighetene deres.

Det er ikke til å komme ifra at dette er ei søt historie. Det er jo det. Og jeg lar meg sjarmere. Jeg gjør jo det. Men det er noe alvorlig i veien med rollebesetninga her. Mos Def er sympatisk, men når man går fra å ha Gael García Bernal i hovedrollen i Science of Sleep, til, vel, Jack Black i Be Kind Rewind, så er overgangen alt annet enn glidende. Jeg er av den oppfatninga av at svært mange av dem som leser bloggen min, veit åssen mitt forhold til førstnevnte er. Jeg kan bare si med en gang at forholdet mitt til sistnevnte er ca. motsatt. Jeg veit ikke helt, jeg syns bare det blir for mange grimaser og kroppslyder, akkurat som med Jim Carrey. Det er moro til en viss grad, helt til det bare blir krampaktig og manisk og slitsomt. Jack Black greier bare ikke å være morsom ved hjelp av overspillinga si, og når de morsomme øyeblikka i filmen er ganske halvhjerta i tillegg, blir dette sjelden mer enn skjeive smil og lav fnising.

Men det er ikke bare elendighet. For uansett hvor uheldig han måtte finne på å være med rollevalget (og la det være sagt; jeg likte faktisk Jim Carrey i Eternal Sunshine), så er det ikke til å komme ifra at Michel Gondry er en habil mann, sånn, generelt. Og ja, historia i seg sjøl er, som nevnt, ekstremt sjarmerende, og den har, hva skal jeg si, stort potensiale. Det er bare synd å se den bli sløst bort på herr Black og et svakt manus. Men alt i alt koste jeg meg jo tross alt mens jeg så den, så du kan trygt se den uten å ødelegge lørdagskosen.

Dommeren har talt: 4

... dejaré a tu lado mi corazón frío...

Jeg er ganske seriøst tom for ord. Og likevel sitter jeg her, da, som en annen molbo og liksom skal prøve å innbille dere at jeg greier å fange det med bokstaver lell. Men ja. Jeg døde altså opptil flere ganger av rein og skjær vakkerhet, og slutten var det tristeste jeg har sett siden Atter en konge. Altså, jeg visste jo åssen det ender, det er jo ikke det, men likevel. Jeg er sikker på at jeg var like ved å oversvømme rommet mitt når tid som helst. Jeg mener det, det er nesten så jeg holder på å ta tilbake all dissinga av Robert Pattinsom jeg har bedrevet på bloggen min, fordi dette takla han faktisk.

...

... jeg gir opp. Ikke ord. Ikke i dag. Og nei, det blir definitivt ikke anmeldelse. Det ville blitt litt som i sluttscena i Dead Poet's Society, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Herregud. 

!!!

LITTLE ASHES KOM I POSTEN I DAG.

Nå skal jeg bare gå og dø litt først. Så skal jeg se den. Omfgggggg.

Jeg trur forresten at jeg aldri kommer til å anmelde den. Det føles bare feil å analysere den som en annen kyniker. Og hvis det først blir anmeldelse, blir den nok neppe særlig saklig.

Men åh. Ja. Herregud. Herre. Gud.

Fun facts

Fortsatt ikke PC, nei. I det minste har vi fått internett nå, til ei forandring. Med andre ord har jeg kapra Vibekes Mac atm. Og hva er vel ikke en bedre måte i slå i hjel tid på enn å ta fatt på forsømte utfordringer?

Først utfordra Karen meg, etter at jeg i praksis ba om det, mwahaha:

What is your current obsession? LITTLE ASHES. OMG. OG DE HAR SENDT DEN. OMGGGGG.
What is your weiredst obsession? Vel. Nå er jo ingen av dem særlig weird for meg uansett, så jeg overlater herved spørsmålet til leserne! For dem som har fulgt med på bloggen min ei stund, bør jo det være en smal sak. For alle andre, er det jo bare å bla bakover i arkivet og glo.
What are you wearing today? Brun og stygg dassedress.
What's for dinner today? Vi spiste noe laksegreier med brokkoli og potet i stad, i væffal.
What would you like to learn to do? Tegneeeee. Seriøst. Men jeg har det jo virkelig ikke i meg, så det kommer aldri til å gå. Ellers hadde det vært ålreit å ha et par kampsporter i bakhuet og. For ikke å snakke om alle språka jeg vil lære meg.
What are you listing to right now? Jeg satt og hørte på biblioteket mitt på last.fm for noen fram til nå nylig, men just nu? Lite annet enn lydene utenfra, egentlig.

What is your favorite weather? Regn og sol. Enten samtidig eller hver for seg. Det verste jeg veit er i væffal sånt intetsigende anonymt faenskap á lá overskya.
What is your most challanging goal right now? Å overleve uten PC. Fram til for noen timer siden, gjaldt det å overleve uten internett, og dét har vært jævlig, det. To uker!
What do you think of the person who tagged you? Et vakkert menneske på alle måter! Og ikke på langt når så sjenert som hun skal ha det til sjøl. I væffal ikke overfor meg. La oss ikke glemme at jenta virkelig kan kunsten å skrive.
If you could have a house totally paid for, fully furnished anywhear in the world, where would you like it to be? Duh. Granada.
What would you like to have in your hands right now? PC'en min! Jeg savner den! Faktisk!
What would you like to get rid of? Kvisene mine og de ekle innsiga under øya. Jeg ser jo sjuk ut.
If you could go anywhere in the world for the next hour, where would you go? Granada frister enda en gang, assa.
Which language would you like to learn? Eeeegentlig ca. alle i verden. Men japansk, samt flytende spansk og engelsk står høyt på lista. Jo, og latin. Og islandsk, herregud! Ikke glem!
What do you look for in a friend? De vanlige tinga. Du veit.
Who do you want to meet in person? Altfor mange uoppnåelige folk, i væffal. Du veit, L, Hauru, etc.

What's your favorite type of music? Egentlig hater jeg sånne spørsmål fordi svaret faktisk er så enkelt som alt som er bra. Og jeg hater det fordi "alt som er bra" er jo så sinnssykt subjektivt. Men altså, det er et vidt spenn. For eksempel elektronika, industrial, ambient, post-rock og klassisk.

What is your favorite piece of clothing in your own closet? Godt mulig det er det hvite skjørtet jeg kjøpte i Granada. Ja. Det er vakkert, og helt fantastisk å ha på seg.
What is your dreamjob? KJENDIS!!!1!1!!
Any favorite models? Kan vel egentlig ikke navnet på så mange, så det må vel bli noen jeg kjenner, da. For eksempel Emilie, som blant annet har vært modell for Roots-skoa til Euro sko og Det Nye.
If you had £100 now what would you spend it on? Ny mp3-spiller (min er døøøøøød!) eller sko.
Favorite designer? Eg gjer fanden.
Do you admire anyone's style? Ja, mange sin. Blant annet de til Lisa, Ingridmarie og Marta.
Describe your own style? Ellers takk.
Last fashion magazine you read? Costume'en til Vibeke.
The last CD you bought? Kjøpte nettopp i stad Jónsi & Alex - Riceboy Sleeps, faktisk.
What do you want right now? Mah PC back!

Kanskje for eksempel Karoline kan tenke seg å ta utfordringa videre?

Kort tid etterpå utfordra Kristina meg til å komplimentere meg sjøl seks ganger:

- Jeg kan skrive hvis jeg bare vil!

- Jeg er visst morsom. 

- Skal jeg tru enkelte, er jeg visst òg lett å snakke med, uten at jeg heeelt kan skjønne hvorfor.

- Om jeg ikke eier fysisk talent ellers, er jeg faktisk ganske mjuk (sikkert bare mangel på muskler, nei, hysj, nå).

- Jeg har fint hår!

- Jeg er ambisiøs! Lat, men dog.

Så kan det jo hende at

Marta

Nikoline

Jenny

Hege

Lisa Cecilia

Lisa Blomst

vil ta denne utfordringa og la den vandre, elns. Det er i væffal dem jeg utfordrer. Ja.

Tingenes tilstand

Først av alt: jeg lever! Så: det gjør ikke PC'en min. For øyeblikket lever jeg derfor på tantes nåde. Jeg bare ber til eventuelle høyere makter om at alt av foto og tekst er intakt, til tross for at sjela har forlatt harddisken. Kjøpe ekstern harddisk, ja. Det var dét det var.

De siste dagene har jeg altså lest, sett på film, vært på Vaffelføzz 2009 (Norges koseligste festival, red. anm.), samt følgende:


For første gang på bloggen min: min egen stemme og mitt eget tryne SAMTIDIG! Jeg har forøvrig en god del imot stemmen min, min lite flatterende talefeil og de rare nedover-munnvik-grimasene jeg lager i tide og utide. Eh, ja. Spesielt interesserte bes uansett sjekke her.

Oh og jeg nevnte filmtitting oppi der. Dette resulterer så klart i en god del filmanmeldelser på vent. Og ja, jeg veit at det strengt tatt ikke fins noen regel som sier at jeg på død og liv må anmelde alt jeg snubler over, men saken er den at... altså, det hele har utvikla seg til å bli en smule... vel, tvangstankete, da. Men vi får satse på at anmeldelsene kommer sammen med min reparerte PC.