søndag 15. mai 2011

Et paradoks

(Ååååh, Blogspot var nede i en periode og da blei kommentarene jeg fikk i den perioden borte vekk! Det er trist, syns jeg.)

(Og oh, jeg ralla i vei om alle problema mine så anonymt jeg kunne på et forum i stad - skifta til og med om fra mitt ellers så radikale bokmål til mer konservativt riksmål så ingen skulle ta linken - og jeg har fått sånn fem kommentarer av folk som ber meg komme meg til psykolog. Sier ikke dette her for å skryte eller noe, altså, sjøl om jeg til tider tenker at det eneste jeg sikkert lider av, er en variant av dette. Uansett hadde jeg aldri i verden turt å snakke med en psykolog likevel.)

Men ja! Nå er vi ferdige med parantesene, og beveger oss heller over til innleggets kjerne, som er et paradoks jeg har tenkt på skikkelig mye og skikkelig lenge. Veit ikke, fikk bare en trang til å dele det. I sin tid sendte jeg det til og med inn til Illustrert vitenskap, uten at jeg fikk noe svar på det. Kanskje fordi det ikke var formulert som et spørsmål, i væffal ikke som et ordentlig spørsmål. Jeg veit ikke. Men anywayz:

Sant at i et språk har man et visst antall ord. Disse antall orda kan settes sammen på en viss måte i forskjellige typer setninger. Altså fins det også et visst antall type setninger. Disse setningene kan igjen settes sammen på forskjellige måter til å danne avsnitt. Og fordi det bare fins et visst antall ord, må det nødvendigvis bare finnes en viss antall måte å sette sammen setningene på òg. Med andre ord bør det bety at en gang i fjern, fjern framtid, ville alle bøker være skrevet.

Det samme gjelder musikk. Det fins bare et visst antall toner. Disse kan settes sammen på forskjellige måter, men en eller annen gang vil alle de forskjellige kombinasjonene være brukt opp.

MEN. Menneskers fantasi og kreativitet er endeløs. Er den ikke? Den er jo det?

Så: er det da mulig at en gang i fjern, fjern framtid vil alle bøker være skrevet og alle sanger komponert? I følge sannsynlighetsteorien bør det jo tilsi det. MEN ÅSSEN KAN DET VÆRE MULIG AAAHFLSGFYDGA. Jeg kan liksom ikke se for meg ei framtid der det... går an, da. For hvorfor har det i så fall ikke skjedd før, liksom. Vi har jo skrevet og lagd musikk ganske lenge? Hvis da ikke det vi lager i dag er plagiat av noe som blei lagd for eksempel i steinalderen, for det er det jo ingen som kan bekrefte uansett?

Jeg blir litt gal, men det er liksom litt gøy og. Og - sukk! - tenk om noen ordentlige vitenskapsmenn eller matematikere faktisk ville lest og kommentert dette her!

3 kommentarer:

  1. (Hvis jeg har forstått matten her riktig) La oss si at du skal skrive en bok på 50.000 ord (elns), da vil antallet forskjellige bøker du kan skrive være antallet ord du kan bruke opphøyd i 50.000. En bok med bare en bokstav vil bare ha 29 ulike muligheter, mens en bok med bare to bokstaver vil ha 29^2 muligheter, osv. Altså, ettersom det ikke eksisterer noen grense for hvor LANG en bok kan være, vil aldri alle verdens bøker bli skrevet på noe tidspunkt. Moralen er: skriv laaaaaange bøker :p

    SvarSlett
  2. Det er bullshit. Språket er uendelig. Det skjer nye ting. Uendeligheten sier no sånt som alt kan vil og må skje. Men sånn jo: det kan hende ved tilfeldighet du kopierer en roman ord for ord (eksempel med apene på skrivemaskiner og shakespear, en eller annen gang iløpet av uendeligheten)

    men uendeligheten fordrer at det ikke finnes noen grenser.
    type: hadde ingenting skjedd ville bøkene vært skrevet, men ting skjer, ting skjer hele tiden, universet utvides dvs: ting som ikke er skrevet om ennå. Og mennesker er minimale i forhold til størrelsen utover utenfor oss.

    joda: likheter vil ofc forekomme, setninger som går igjen i dikt etter dikt, plotlikheter, hovedpersonskarakteristikk. Grunnkildene støvet ned i ukjente deler av hjernen eller populærkulturen, men det går nok ikke an, tenker jeg, da. Iom språk endrer seg, mennesker endrer seg, universet endrer seg.

    SvarSlett
  3. Hm. Ja. Ja. Så det fins en løsning, og egentlig ser jo jeg den og. Jeg så den jo i og for seg før jeg posta det og. Men tenkte at kanskje likevel.

    Takk for tankene!

    SvarSlett