Dating?

Jeg kan ikke tru at jeg faktisk lager et blogginnlegg om dette. Ja, ja. Og la meg presisere først som sist at sjøl om det kanskje kan virke som om dette er en dårlig skjult kontaktannonse, så er det ikke det, og jeg er heller ikke så desperat som jeg sikkert må virke på Twitter. All #foreveralone-twitringa mi er i hovedsak for underholdningas skyld.

Jeg har hørt to forskjellige og veldig motstridende ting om meg sjøl og mitt forhold til dette med kjæresteri:
- jeg er altfor kresen
- jeg forelsker meg altfor lett

Det siste skal jeg ikke si noe på, for tru meg når jeg sier at jeg er smertefullt klar over det, så det skal jeg ikke gidde å utforske noe nærmere. Vil kanskje bare supplere det med noe annet jeg har hørt, som også strider imot den første der, nemlig at jeg ikke skal ta til takke med hva som helst, noe jeg er fullstendig enig i.

Men ja. Er jeg altfor kresen? Jeg skjønner nesten ikke hva det utsagnet der skal bety engang, med tanke på at jeg strengt tatt ikke velger hvem jeg forelsker meg i. Hadde jeg klart å forelske meg i en tjukkas uten hår eller framtid, hadde jeg så klart valgt det, bare fordi da hadde jeg jo faktisk hatt en sjanse, men altså... nei. Jeg kan ikke late som om noe jeg overhodet ikke syns er attraktivt, er attraktivt bare fordi det gjør det enklere for meg sjøl. Det blir å lure meg sjøl og den andre, og det er jo bare slemt og feil.

Så altså, dating... Jeg har opplevd at folk på forumer og på Twitter irriterer seg over at jeg klager over at jeg ikke har kjæreste når jeg avviser alle likevel. Men det blir jo samme greia. Hva faen er vitsen med å late som om jeg liker noen når jeg ikke liker dem, bare fordi de er interessert i meg? Det er jo bare kjempefalskt og, så vidt jeg har forstått begrepet "forelskelse", ikke det som er meninga i det hele tatt? Og når jeg ikke vil bli med noen på date, eller bli med noen hjem, eller kysse en eller annen random kødd på et eller annet utested, så er det ikke fordi jeg er altfor kresen. Det er fordi jeg faktisk ikke er interessert, og det å ha en så høy standard som jeg tydeligvis har, er jo alt annet enn fordelaktig for meg sjøl, men å ønske seg en kjæreste er ikke det samme som å ta til takke med hva som helst som måtte by seg.

Og så forstår jeg ikke konseptet "dating." Kanskje det bare er jeg som har en sinnssyk intuisjon, men jeg gidder ikke å bli med noen jeg ikke er interessert i på date. Og hvorvidt jeg er interessert eller ikke veit jeg ganske fort. Folk har argumentert med at tingen med dating er at man skal bli bedre kjent med hverandre og finne ut om man liker hverandre, men sjøl noier jeg igrunn bare jeg hører ordet "date." Jeg noier bare jeg hører spørsmålet "vil du bli med og ta en kaffe?" med mindre det er fra noen jeg kjenner godt, fordi bare dét har blitt en slags klisjé for "jeg er interessert i deg." Det er en fin ting å bli bedre kjent med folk, og jeg har mangen en gang irritert meg over at det ikke er fullstendig sosialt akseptert og helt normalt å bare kunne spørre folk "har du lyst til å bli vennen min?", litt sånn som på The Sims, at nå har vi avklart at vi er venner, så derfor er vi venner, og nå kan vi gjøre morsomme ting sammen. Hvis noen, og med "noen" mener jeg vel egentlig et medlem av det motsatte kjønn, jeg ikke egentlig kjenner noe særlig spør om jeg vil være med og ta en kaffe, får jeg baktanker med én gang. Jeg tenker "shit, han er interessert i meg", og så finner jeg på tusen unnskyldninger fordi jeg ikke er interessert i ham. Ja, jeg er nok litt innbilsk, men det er bare sånn det har blitt. Så klart skulle jeg ønske at fortsatt var som da vi var små, at det var helt vanlig å bare ringe på døra til noen vi ville bli venn med og spørre om de ville være med ut og leike, for det er jo virkelig bare koselig, men jo eldre jeg blir, dess mer virker det som om absolutt alt man finner på med noen av det motsatte kjønn er fordi en av dem har planer i bakhodet. OG DET ER SÅ DUMT. Fordi jeg vil jo ikke at jeg skal frike ut bare fordi noen vil bli kjent med meg - en liten innskytelse: ja, jeg friker stort sett alltid ut hvis jeg finner ut at noen er interessert i meg, med mindre jeg er interessert i dem og, og grunnen til det er sannsynligvis altfor freudiansk til at jeg vil gå inn på det på bloggen min, så bare ha det i bakhuet fra nå av - og jeg vil kunne spørre noen jeg vil bli bedre kjent med, uansett om det er en gutt eller ei jente, om de vil for eksempel ta en kaffe med meg uten at de skal tenke "shit, hun er interessert i meg."

Nå har jeg nesten mista tråden sjøl her, så hvis du fortsatt henger med, er jeg veldig stolt av deg.

Jeg kan ikke tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Det må skje av seg sjøl. Hvis jeg i tillegg veit at det er et press på meg - som det jo av naturlige årsaker er under en date - klarer jeg væffal ikke å tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Og jeg bare gjør ikke one night stands. Så det at jeg ikke vil bli med deg hjem eller ut eller wherever, er ikke fordi jeg er kresen eller prippen. Eller kanskje det er det. Men jeg syns faktisk ikke du har rett til å kalle meg bipolar bare fordi jeg "veksler mellom å være desperat og prippen", når jeg faktisk ikke er desperat. Jeg gjentar: Å HA LYST PÅ KJÆRESTE ER IKKE DET SAMME SOM Å VÆRE DESPERAT. Det å ikke date fordi jeg ikke forstår meninga med det - og det skal en jævla god grunn til for at jeg skal forstå det, fordi ingen av argumentene jeg har hørt hittil har appelert til meg - er jo sikkert litt upraktisk for min del, men når jeg først forelsker meg, så er det fordi det bare skjer naturlig uten at jeg prøver å styre det, og det å gå på en date for å "prøve å finne ut om jeg liker noen", er å prøve å styre det.

Og det er sikkert så utrolig mye mer jeg vil si i saken, men jeg innser jo at jeg gjentar meg sjøl, og dette er uoversiktlig nok som det er.

Too long, didn't read: JEG GÅR IKKE PÅ DATE. JEG BLIR IKKE MED DEG HJEM FRA BYEN. JEG VIL IKKE HA DET JÆVLA TELEFONNUMMERET DITT. Lev med det og ikke kall meg kresen.

Takk for meg.