Dette er alle de fine orda Rune Hjemås har å si om teksten min:
"Teksten tar utgangspunkt i teleskopet, et instrument som åpner for vide
perspektiver både gjennom det man kan se, og i de tankene som følger
med. Et «vi» – som kan stå for et kjærestepar, eller like godt hele
menneskeheten – uttrykker en lengsel etter en alternativ måte å tenke
på: «Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte
hull istedenfor bokstaver». En mulig tolkning av dette er at
fortelleren, heller enn rent fysisk å forflytte seg til et fjernt sted,
ønsker å tre ut av de rasjonelle tankemåtene som preger hverdagen (å
lese bokstaver), og åpne opp for de store perspektivene, som ofte blir
glemt i all logikken og logistikken. Et interessant poeng er nemlig at
det ikke ytres noe ønske om faktisk å bosette seg på en fjern måne eller
å sveve i rommet – det er evnen til å fantasere om dette som er det
viktige. Slik blir teleskopet først og fremst et bilde på det å flytte
blikket, kanskje for å finne tilbake til noen av de grenseløse,
fantastiske innfallene man kunne få som barn (haike med en komet hjem).
Tanken på å kunne forstå universet – lese det som en bok – har fengslet
mennesket til alle tider. Gjennom oppdagelsen av Higgs-bosonet nylig har
temaet fått fornyet aktualitet. Bosonet skal være uten masse, men er
likevel viktig for å forstå hvordan universet er blitt til. Slik kan man
si at det illustrerer noe av det samme som teksten til Gustavsen: Når
man nærmer seg ytterpunktene for fysikkens grenser, glir de aller
største og de aller minste perspektivene over i hverandre. Det lille
blir så lite at det føles stort, og omvendt. Tekstens vendepunkt,
bokstavelig talt, skjer midtveis, idet teleskopet snus fra å peke utover
i rommet til å se innover i mennesket. Molekylene og atomene
sammenlignes på elegant vis med galaksene og planetene, og den svimlende
reisen inn mot kvarkene gjør at man mister grepet om tid og rom og bare
flyter med.
«Alfa omega» er en tekst som i seg selv understreker sitt eget poeng:
Selv om den er liten, inneholder den uendelig mye, og følelsen jeg får
når jeg leser den er kanskje ikke så langt unna den følelsen Gustavsen
beskriver i starten, av å lese stjernetåker og galakser som bokstaver.
Man leser med teleskop. Ikke overraskende har forfatteren Kristian
Hæggernes allerede uttrykt sin begeistring for teksten i
kommentarfeltet, og jeg ser at også Tor Ulven har blitt nevnt i
forbindelse med en av de andre tekstene Gustavsen har lagt ut. Det er et
stort og velfortjent kompliment som jeg gjerne gjentar her. Gratulerer
så mye!"
Og sjølve teksten:
Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og
svarte hull istedenfor bokstaver. Fantasert om et liv på en fjern måne; vi
kunne bygd et hus der og haika med en passerende komet hvis vi fikk
hjemlengsel. Hver morgen kunne vi sett to soler stå opp over en horisont av
ukjente mineraler, ledd av de svake gravitasjonskreftene, svevd i et iskaldt
mørke opplyst av verdener langt borte. Og hvis vi en dag blei ramma av romsyke,
kunne vi bare snudd teleskopet og reist inn i hverandre isteden; uendeligheten
i DNA-molekylene, mysteriene og åpenbaringene, gravd oss ned til nøytroner,
protoner og elektroner, opplevd kvarkene på nært hold, endelig; det store i det
små.
Dette var moro! Kanskje jeg kan skrive likevel, da, sjøl om Bø er den ene skriveskolen som vil ha meg.
Les hele greia her.
Les hele greia her.
