Løkka-hipster

Herregud. Dette ser jo virkelig ut som Oslos tristeste sted.

MEN DET ER DET IKKE!

Dere skjønner at bildene yter ikke et snev av rettferdighet til Oslos nest mest fantastiske leilighet (etter denne, som vi ikke fikk likevel etter at han som bodde der fra før bestemte seg for å bli boende). DET ER SÅ FINT DER! Med trevegger og stukkatur og store soverom! Og så har jeg kjøpt verdens fineste sofa! Med tilhørende stoler! Til fem hundre kroner! OMGOMGOMG!

Jeg er så glad vi endte opp med å gå på visning. Det ser jo unektelig litt Sovjet ut hvis skal man dømme ut fra bildene. Vi fikk heller ikke noe særlig inntrykk av at vi kom til å få den, med tanke på at utleieren ikke var så begeistra for at vi hadde katt, og så og så og så. Men! Så ringte hun i dag! OG DEN ER VÅR! OG DEN ER SÅ FIN! OG OG OG!

Vi skriver under kontrakt på tirsdag og flytter sannsynligvis inn en gang i løpet av uka. Og så på Grünerløkka, a gitt!

Livet et cetera

Jeg bor hjemme hos foreldra mine nå. Tar fem på sju-toget innover til Alna hver morgen før jeg jobber mellom åtte og tolv timer på min ensformige industrijobb. Kommer hjem med hodepine og søvnproblemer. Jeg føler på mange måter at jeg går tilbake i tid for hver dag som går, kryper baklengs, forvandles gradvis til den jeg var for noen år siden.

Forrige høsthalvår så mer eller mindre sånn ut. Det gjorde vel egentlig Bø-året mitt og. Og Skiringssal-året før der igjen. Det var på Skiringssal at jeg lærte meg å være sosial, og alt gikk plutselig veldig fort, og for omtrent et år siden, drakk jeg minst tre ganger i uka. Så sa det stopp. Jeg ville ikke mer. Rømte ofte fra mitt eget hjem for å slippe å se mennesker, for å slippe denne intense uroa som jeg bare ikke klarte å kvitte meg med. Slutta nesten helt å drikke. Ville ikke på fester. Avlyste avtaler. Og de eneste jeg egentlig ville møte, var søstera mi og kjæresten min.

Og sånn er det vel igrunn fortsatt. Jeg har fått en voldsom avsmak på mitt nye liv som kom så brått på meg for et par - tre år tilbake. Jeg har begynt å foretrekke ensomheten igjen, kanskje bare i selskap med nevnte søster og kjæreste. Jeg veit ikke om jeg liker det sånn eller ikke. Jeg gjør vel på en måte det, for jeg vil væffal ikke tilbake til hurra-meg-rundt-tilværelsen. I væffal ikke ennå. Kanskje seinere en gang. Ikke nå.

Så veit dere i det minste hvorfor jeg aldri gjør noe lenger.

Takk

Just a perfect day
You made me forget myself
I thought I was someone else
Someone good

Bananesker og tomme hyller

Vi flytter ut på tirsdag. Vi har ikke funnet noe nytt sted å bo. Jeg har cirka ingen penger.

Akk og ve.

Hvis noen har lyst på en Bunnpris-uniform, emoklær fra jeg var fjorten, en stor, blå skinnsofa, noen grå gardiner, ei bordlampe, ei bokhylle i to deler eller ymse annet rusk, er sjansen deres NÅ. Det er ikke før man pakker livet sitt ned i esker at man skjønner hvor mye drit man har til overs.

Noen ganger skriver jeg

Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, tirsdag, onsdag kanskje, jeg hadde kommet ut av det. Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, og jeg hadde nettopp dratt mitt humpete forsøk på en sentimental sjølbiografi til papirkurvikonet på dataskjermen. Høyreklikk. Tøm papirkurv. Lukka sammen skjermen før jeg rakk å angre, gikk ut på balkongen barbeint og tente meg en røyk. Sola som lå avventende bak fjella der borte, den blå himmelen som strakte seg fra turkisgul i horisonten til djup kongeblå i vest, silhuettene av furutrær, hardt mot lyseblått.

Så jævla idyllisk. Faen, som jeg hata dette stedet.

Det var vel den noen-og-tjuende forelesninga jeg kom til å skulke i dag eller i morgen eller hva man nå velger å kalle det. Jeg var stranda ved en av landets distriktshøgskoler, oversett av de andre i klassen, alltid blakk, alltid rastløs, med ei aggressiv skrivesperre som gnagde meg i nakken som et skadedyr. Full av sjølforakt, stort sett full av alkohol. Arrogant og ufyselig, ensom og venneløs, men jeg avskydde alle jeg kjente uansett. Kunstnerklisjé, langhåra jævel, pretensiøs narcissist, og fullstendig klar over det. Jeg hata og elska min egen tilværelse, dyrka angsten og depresjonen, boltra meg i min egen fortapelse, fråtsa i sjølmedlidenhet, pleide problema mine. Satt aleine på hybelen og drakk, lengta etter likesinnede, forbanna alle som hadde unngått å bli kjent med meg, rabla ned noen fylledikt i notatboka mi, glodde sjøltilfreds på de bitre orda etterpå, sendte det til alle tidsskrifter som ville være villige til å trykke, eller gjemte det blant resten, blant det som skulle bli debutdiktsamlinga mi.

Fy faen, så lei av meg sjøl jeg var.

---


Dette er kanskje noe som kan bli til noe, men jeg har ikke så mye ennå. Forhåpentligvis kommer ikke hovedpersonen til å irritere meg grønn i hjel innen jeg har kommet ordentlig i gang.

Jeg lukker et øye og ser halvt, jeg lukker begge og ser alt

Jeg trenger å begynne på nytt, på nytt og på nytt, om igjen og om igjen. Jeg vokser som ugrass, og det blir bare verre jo lenger jeg holder på med noe. Snart flytter jeg igjen, og så er det bare å vente. Tålmodig og optimistisk, noe jeg generelt ikke er. Vente og vente. Tre år. Jeg må bare finne noe passende å fylle mellomrommet med, og prøve å sørge for å ikke gå på tomgang. Jeg kan jo klare det. Folk har venta lenger. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Jeg slutter forresten aldri å la meg overraske over at folk skal ta meg i handa når de møter meg for første gang. Det å hilse med handa har liksom alltid vært noe de voksne gjør, de som har et eget liv som de har ordna sjøl. Jeg føler meg som når jeg forteller andre om kjæresten min - og bruker nettopp de orda, "kjæresten min" - akkurat som en barnehageunge. Når skal jeg slutte å tenke at jeg bare leiker virkelighet? Når skal jeg skjønne at maten jeg lager, ikke er sandkaker, og at penga jeg har i lommeboka mi ikke er tatt fra Monopol-esken?