Jeg vender stadig vekk tilbake til ett tema på denne bloggen, og i det siste har det vært enkelte "én gang for alle"-type innlegg hvor jeg har prøvd å skrive meg ferdig om emnet, uten at det egentlig har hjulpet noe særlig. Så her kommer enda et.
Jeg har et problem. Det vil si, jeg veit ikke om det egentlig er mange små problemer eller om det er ett hovedproblem som ligger i bunnen for det hele. Og problemet er liksom så innmari simpelt, så latterlig enkelt at til tross for at mange klarer å se det helt konkret for seg, er det tilsvarende mange som ikke skjønner hvorfor det er så himla vanskelig å gjøre noe med det.
Problemet i all sin lettfattelighet er at med én gang jeg er aleine hjemme, klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Det er til en viss grad tilstede når jeg ikke er aleine òg, men det er liksom ikke så tydelig da. Da kan jeg alltid motiveres, eller distraheres. Når det ikke er noen andre der, er hodet mitt det eneste selskapet jeg har, og jeg legger meg ned på sofaen. Ofte bare ligger jeg der, uten å gjøre noe, noen ganger sovner jeg litt, og noen ganger gjør jeg meningsløse ting på dataen mens jeg ligger der. Jeg trur veldig mange kan kjenne seg igjen i dørstokkmila, kan til en viss grad forstå vanskeligheten ved å rive seg løs fra meningsløsheten ved å ligge i ro til fordel for å faktisk gjøre noe fornuftig. Forskjellen er at de aller fleste jeg kjenner, gjør noe fornuftig til slutt. De aller fleste lager seg for eksempel litt mat etter å ha ligget på sofaen en time og tenkt på at de er sultne. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Ikke lage mat, ikke lese, ikke sette på en film. Jeg klarer å gå på do, men det er vel omtrent det eneste. Alt forekommer meg som et uoverkommelig krafttiltak. Og så går jeg inn på Facebook, ser på alle som er på kafé, eller for den saks skyld, alle forfattervennene mine som faktisk skriver eller leser, mens jeg så vidt får til å spise kjeks. Samtidig er jeg til enhver tid plaga av dårlig samvittighet for alt her i verden. Jeg kan ikke gå på matbutikken uten å tenke over alle de døde dyra der, eller alle de levende dyra som lever under uverdige forhold bare for å produsere billig nok, eller alle tomatplukkerne som får tjue kroner dagen, hvis de i det hele tatt får så mye. Og jeg mistenker at den samme dårlige samvittigheten er den som får meg til å uansett føle meg som en bortskjemt sutreunge, den som gjør at jeg alltid underdriver hvis jeg er hos legen, som sier "jeg har littegrann vondt her noen ganger" når jeg ikke får sove om nettene fordi det gjør så jævlig intenst vondt døgnet rundt. Så hvis jeg mot all formodning en vakker dag skulle ha kommet meg til psykolog, er sjansen veldig stor for at jeg hadde sagt "egentlig har jeg det kjempebra, altså."
Jeg forventer ikke at dere skal komme med ei løsning på problemet mitt, men å vite at dere har lest det, hjelper meg litt, trur jeg. Og hvis planen din er å si "du er bare lat, det er bare å ta seg sammen", håper jeg du vurderer å lese dette først.
Jeg vet jeg tråkker i et minefelt her, men om psykolog er uaktuelt kan du alltids snakke med en prest. De fleste universitet har en studentpastor, og ellers er det få pastorer som ikke har tid til å høre på en ensom og/eller ulykkelig sjel. Ikke vær redd for at de bare vil prøve å frelse deg. Dette er mennesker som er trent i sjelesorgsarbeid (å høre på at folk forteller om det vonde de har på hjertet) og å komme med dødsbudskap til pårørende. En gartner får mer lønn enn en prest, og jobben til en prest består ofte av alt fra prekener og konfirmantarbeid til sykebesøk hos gamle og syke, så du trenger ikke tenke på at den du snakker med får betalt for å høre på deg. En prest har en 7-årig utdannelse, pastorers lønn er ofte finansiert av gaver fra menigheten, og på toppen av det hele har de ofte plikt til å leie og bo i gamle presteboliger. Det er ikke økonomi som får noen til å bli prest eller pastor.
SvarSlett<3 skulle ønske det var noe vi kunne gjøre, men jeg tror faktisk kommentaren over kommer med et godt forslag. Ønsker deg i hvert fall masse lykke til og håper det løser seg<3
SvarSlettDet er trist å høre at du sliter med dette. Jeg vet jeg ikke kan komme med løsninger, men jeg kan kanskje gi noen tips ut i fra egne erfaringer, hvis det hjelper.
SvarSlettFor noen måneder siden fikk jeg brått jevnlige panikkanfall, uten at jeg har opplevd lignende før. Jeg søkte ikke profesjonell hjelp på noen måte. Jeg snakket heller om det med de jeg er mest trygg på og glad i. Jeg ble bevisst på det, og prøvde å finne ut hva som trigget dem. De gangene de skjedde, prøvde jeg å ringe eller helst snakke ansikt til ansikt med en av mine nærmeste. Det hjalp mye, og jeg har ikke merket noe til dem på et par måneder.
Så mine tips er altså: Snakk OM det med noen du virkelig stoler på, og snakk MED dem når det skjer. Ellers tror jeg det er viktig å gjøre ting man virkelig liker, og ikke minst: ta godt vare på deg selv. Jeg vet at din situasjon er helt anderledes enn min, men håper det blir bedre for deg snart.
Jeg kjenner til følelsen av å være fullstendig handlingslammet. Den overveldende følelsen av at alt jeg foretar meg enten er udugelig, elendig eller ødeleggende - alt jeg tar i bare blir dritt. Det blir aldri bra nok - det er best å bare la være å prøve. Jeg har hatt så høye krav til meg selv så lenge, sagt så mye nedlatende til meg selv for å tvinge meg selv til å jobbe hardere - nå blir jeg uvel bare jeg tenker "Kom igjen, du må bite tenna sammen!".
SvarSlettNoen ganger skulle ønske jeg kunne hatt en personlig oppsynsvakt som ba meg returnere til de fornuftige gjøremålene de gangene jeg sporer av. Som sørget for at jeg fikk gjort det jeg skal. Det blir alt eller ingenting når jeg er for meg selv. Jeg er sliten av å stresse meg gjennom altfor mye, så nå blir det mange timer med ingenting.
Det som hjelper for meg, er å bare fokusere på å begynne. Ha det som eneste mål: Begynne å lese et kapittel uten å ha noe krav om hvor fort eller at jeg må forstå alt, dra på trening uten å ha forventning om hvor mye jeg klarer å gi. Neste mål er å gjennomføre - uansett stil. Tar det unødvendig lang tid, samma det - jeg gjorde det. Klarte å fullføre treningen selv om jeg ikke mestret alle øvelsene, det går bra. Jeg skrev 300 ord på Exphil-oppgaven min, det går fremover. Alt er bedre enn ingenting. Alt er bedre enn den tomme, hule følelsen man får av tiltaksløshet.
Jeg vet ikke om dette var noe hjelp, men det var mine tanker. Lykke til!
Takk for fine kommentarer fra dere fine, gode mennesker.
SvarSlett