Fra skisseboka: den der med han duden som flytter til storbyen...

Fins det egentlig noe godt ord som tilsvarer skissebok, men brukes om tekster istedenfor tegninger? Uansett. En gang begynte jeg på noe som ikke blei noe av. Men sjøl om det aldri vil kunne bli en ordentlig ferdig greie, på grunn av så veldig mange ting, egentlig, så syns jeg jo på en måte det er litt trist at det bare skal ligge et sted uten å bli lest av noen. De to hovedpersonene her er forøvrig karakterer som har vært med meg ekstremt lenge, men jeg skjønner nå at det ikke passer å putte dem inn i litteraturen.

Jeg tente meg en ny røyk. Skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare slutta. Det var kjedelig å røyke, ikke særlig økonomisk heller. Det var som å sjekke Facebook, akkurat like meningsløst, bare uten den plagsomt gode følelsen av å ha blitt gitt oppmerksomhet hver gang et ubetydelig menneske likte noe eller kommenterte noe. Ingen likte eller kommenterte røykinga mi. Ingen overraskelser. Det var ikke som Facebook i det hele tatt. Mer som å bite negler. Det var noe å gjøre, et irrasjonelt tidsfordriv, uforklarlig avhengighetsskapende. For det var ikke nikotinet, på langt nær. Det var bevegelsen, håndarbeidet, det munnen gjorde, ei erstatning for musikk å høre på når man beveger seg ute. Man beveger seg ikke forgjeves. Man forflytter seg ikke bare fra ett punkt til et annet, man multitasker, og røykinga var en slags plaseboeffekt; i seg sjøl betydningsløst, men hjernen min innbilte seg, og dermed også meg, at det hadde mening.

   Whatever.

   Det kom to skikkelser mot meg. En gutt og ei jente, sistnevnte stupfull, lut nakke, subbende føtter. Gutten, eller den unge mannen, jeg visste ikke hva jeg var sjøl engang, langt mindre hva denne fremmede foretrakk å betegne seg som, holdt rundt og støtta jenta. Da de kom nærmere, så jeg at han var kledd i en lang, mørk frakk til under knærne. Håret hans var klipt kort og farga svart.

   De stoppa foran meg.

   "Hei", sa han.

   "Hei", sa jeg.

   "Søstera mi er drita", sa han.

   "Ja", sa jeg.

   "Nachspiel?" sa han.

   "Ja", sa jeg.

   Jeg ga ham en sigarett og så fulgte jeg etter dem hjem til en studenthybel som min egen.

Han presenterte seg som Mio. Jeg presenterte meg som Jonathan. Han la søstera si på et liggeunderlag på gulvet, fant ei flaske whisky fra bokhylla, satte seg på senga og ba meg ta plass ved siden av. Han sa at han var på besøk, skulle sjekke åssen det gikk med studenten i ingenmannsland, de hadde vært ute, så på nachspiel, han ville drikke mer, søstera var gåen, han skulle reise med toget tidlig neste morgen, ville være full, han bodde i Oslo, i et kollektiv, jeg måtte komme på besøk en dag, utsikta fra balkongen deres var fantastisk, han kunne vise meg de bra utestedene, hvor var jeg fra, han studerte ingenting, gikk livets skole, spilte gitar, hadde band, hva dreiv jeg med, han kjente mange kunstnere, kreative mennesker var de eneste som var verdt å henge med, drankerne var de eneste som kunne fortelle noe, historier, han var ute etter historier i mennesker, han ville reise, men hadde ingen penger, han likte å sitte i parker og gå lange turer på asfalten, han var et utprega bymenneske, definitivt, syntes trikken var poetisk på sin ferd gjennom menneskemylderet og høyblokkene, hva var det jeg dreiv med igjen?

   "Jeg skriver", sa jeg.

   "Å ja", sa han, "kult."

   Og i løpet av den neste slurken med whisky, blei jeg plutselig og uten videre overmanna av et ikke tidligere følt behov for å slå meg ned på et vakkert sted på landet, i skogbrynet, i en hvit villa jeg hadde bygd sjøl, med frukttrær og grønnsaksåkre og frittgående høner. Jeg hadde en gutt der, en jevnaldrende, vakker gutt, og vi hadde et barn sammen, på tross av de biologiske umulighetene fenomenet i realiteten innebar. Jeg stekte omeletter til frokost, lagde juice av egendyrka epler og kirsebær, dro utpå ettermiddagen på fisketur og kom hjem med morgendagens middag i en kurv. Hjemme venta gutten min, han kyssa meg på dørkarmen, vi gikk arm i arm inn i stua, der barnet løp imot oss, og yr av glede klemte det sine to fedre.

   ”Har du putta noe i denne whiskyen?” spurte jeg.

   ”Ja, nå kan du lure, nå”, sa Mio.

   Jeg gikk ut på badet for å spy.

   Da jeg kom tilbake, hadde han satt på en CD over stereoanlegget. Et skranglete, rølpete, amatørmessig opptak, hes vokal, støyete gitarer, hyperaktiv perkusjon.

   ”Bandet mitt”, sa Mio, ”her, ta litt mer whisky.”

   Han holdt flaska ut mot meg. Halvtom allerede. Jeg kunne ikke begripe åssen han fortsatt holdt det gående. Han headbanga til musikken mens jeg drakk.

   Mio var høy og spinkel, kledd i mørke klær og med blå øyne. Ansiktet hans kunne vært nydelig, eller det var nydelig, avlangt og med ei tynn hake og rett nese. De lett innsunkne kinna definerte de høye kinnbeina hans.

   Jeg blei grepet av en akutt kåthet. Han var så maskulin, men med en udefinerbar eleganse, som gjorde ham til noe edlere enn en mann, noe tøffere enn ei dame. Han kom mot meg nå, tok fra meg flaska og drakk grådig. Sa ingenting, men stirra på meg hele tida. Alt annet enn ham i synsfeltet mitt fløyt ut; alt i bakgrunnen, alt i sidesynet, alt var ei hard tåke, men han var klarere enn noe annet, akkurat som om fokuset mitt henta energien fra de mindre viktige objektene og konsentrerte det. Jeg kjente meg svimmel og tom, oppstemt og energisk.

   Han dro meg inntil seg, handa hans lå på halebeinet mitt. Jeg la haka øverst på brystet hans og så opp på ham, han var minst femten centimeter høyere enn meg. Pusten hans traff meg i ansiktet, varm og luktende av alkohol, jeg klemte hendene mine om ryggen hans, trakk ham nærmere, kjente kjønnsorganene mot hverandre gjennom stoffet, han kyssa meg, skilte leppene mine fra hverandre med tunga, sugde, knadde, masserte, la hendene på halsen min, det kjentes som om han prøvde å spise hele ansiktet mitt, jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, det nytta ikke å kjempe imot, jeg hadde overgitt meg for lenge siden, la hodet bakover og lot meg kysse, lot neglene hans borre seg inn i huden min, kjente at jeg blei slapp, men han holdt meg fast, jobba munnen sin mot og inn i min, dette var mer enn klining, det var fortæring, jeg måtte ha ham nå, jeg trakk meg vekk og sa: ”Jeg er nødt til å ligge med deg.”

   Og så spydde jeg igjen, ned på gulvet mellom oss, halvveis på meg sjøl, ei tynn, seig suppe av sikkel, slim og noen få blodflekker.
   Mio dytta meg ned på senga, jeg håpa han ville kle av meg, for jeg orka ikke sjøl, jeg lukka øya og sovna før jeg rakk å tenke at jeg var trøtt.