fredag 24. oktober 2014

Fra skisseboka: rar greie med tog og sigarer?

Jeg snubla tilfeldigvis over denne lille, rare teksten på dataen min her forleden. Jeg aner ikke hva den er tenkt som, annet enn den visstnok er skrevet 29. september 2010, hvilket gjør at det er nærliggende å anta at den er et resultat av en eller annen skriveoppgave i Bø. Jeg må uansett innrømme at jeg savner litt den tida da jeg hadde masse random småtteri liggende overalt, som jeg ikke nødvendigvis skulle bruke til noe, men bare fordi det nødvendigvis blei sånn i og med at jeg skreiv nesten hele tida...



Det var den der roa, da. Og så gikk det ikke an å se hvor havet starta og landet slutta. Alt var liksom bare svart. Jo, altså, det var jo stjerner, men de telte liksom ikke.
   Martin tente en sigar. Gloa farga det solbrente ansiktet idet han satte den for munnen.
   ”Hu skjønner liksom bare ikke at jeg har behov jeg òg, da”, sa han, ”det er liksom bare hu, hu, hu, og så blir a dritsur hvis jeg hinter til at jeg syns hu kan ta litt hensyn til meg òg.”
   Voggeaktige bevegelser i svingene og den jevne rytmen av skinnene. Det var ikke rart jeg hadde gjort det til en vanesak å sovne og våkne igjen på feil stasjon.
   ”Men du må jo bare prøve, da”, sa jeg til ham, ”å snakke med a om det, mener jeg. Det er jo bare dødfødt som forhold hvis dere ikke har likevekt i det eller hva jeg skal si.”
   Øya mine søkte ut mot det svarte igjen. Tok sikte på havet. Så for meg bitte små bølger mot stranda, og maneter og småfisk som sov mot de finmalte steinene i vannkanten.
   ”Jammen jeg har jo prøvd nå helt siden vi blei sammen”, sa Martin og tok et nytt drag av sigaren. Så la han til: ”Asså, hu var jo ikke sånn i det hele tatt før vi blei det, liksom.”
   ”Men hvis det er så ille som du sier, da, så skjønner liksom ikke hvorfor dere er sammen”, sa jeg.
   ”Jammen jeg er jo forelska i jenta òg. Det er det som er problemet”, sa Martin, og så blei han òg sittende og se ut av vinduet. Jeg iakttok de åpne øya hans. Minna meg om øya til en i R.E.M.-søvn. Han drømmer, tenkte jeg. Våker og drømmer og kjører tog og er en del av noe mer, kanskje. Jeg pressa fingrene mot armlenene i setet.
   ”Kvinnfolk, ass”, sa jeg til slutt, ”øl med gutta når vi kommer fram?”
   ”Ja, ass”, sa Martin.

4 kommentarer:

  1. Syns dette var fint og malende og du har et veldig godt blikk for detaljer, dessuten liker jeg kontrasten mellom samtalen mellom personene og tankespillet til jeg-personen.

    SvarSlett
  2. Jeg liker hvor godt og lett dialogen flyter. Hurra :)

    SvarSlett
  3. Takk for det! Jeg liker å skrive dialog.

    SvarSlett