Men hva spiser du egentlig? #11: Rød linsesuppe

I morra reiser jeg til Gdansk, men før det rekker jeg å slenge ut ei lita oppskrift på den typen mat som kanskje eeeegentlig passer bedre til høsten enn våren, men som likevel er kjekk å ha i bakhodet til de regnfulle dagene som unektelig kommer til å komme. 

Som med nesten all maten jeg lager og poster her: oppskrifta er veiledende. Denne gangen hadde jeg noen slappe gulrøtter som sang litt på siste verset liggende som jeg trengte å få brukt opp heller før enn siden, men har man ikke det, er det bare å droppe det (men de tilfører en fin sødme). Kanskje har man andre grønnsaker som lider samme skjebne som gulrøttene mine, for eksempel brokkoli, blomkål, poteter eller selleri. Sleng dem oppi! Det er nesten ikke noe som ikke passer til linsesuppe.

Man kan også bruke andre typer linser, men personlig er jeg veldig glad i røde splittlinser, fordi man ikke trenger å bløtlegge dem og de har så vidunderlig kort koketid. Og om du trur du ikke liker linser: har du i det hele tatt smakt det? Disse røde splittlinsene smaker veldig lite, men de er næringsrike, gir en god og varig metthetsfølelse og gir suppa en tjukk og chunky konsistens. Det man egentlig smaker i denne suppa, er krydderne og grønnsakene. 

Jeg lager ofte mat på slump, denne suppa er intet unntak, så måla jeg har oppgitt er omtrentlige. Det er helt i orden å justere mengder etter eget smak og behag.

Dette har jeg brukt til suppa på bildet over (nok til to – tre personer):
En skvett nøytral olje
En halv gul løk
Et stort hvitløksfedd
To – tre gulrøtter, litt avhengig av størrelse
Ei spiseskje paprikapulver
Ei teskje gurkemeie
Ei teskje grønnsaksbuljong
Ei halv teskje røkt paprikapulver
Ei halv teskje tyrkiske chiliflak (pul biber)
En boks (400 g) hakka tomater
Fem – seks dl vann
Et par dl røde splittlinser
Et par laurbærblad
Eventuelt salt og pepper

Varm opp olje i en kjele på middels varme, jeg bruker ofte solsikkeolje. Mens olja varmer seg opp, finhakker du løk og hvitløk. Ha løken og hvitløken i kjelen, la det surre mens du skjærer gulrøtter i små biter. Ha deretter også gulrøttene over i kjelen. Ha i paprikapulver, gurkemeie, røkt paprikapulver og tyrkiske chiliflak. De to sistnevnte kan være litt vriene å få tak i i vanlige kjedebutikker, men koster lite og er lett tilgjengelige på ymse frukt og grønt-butikker. Der får du også tak i tørka linser til godt under halvparten av prisen for hva de ville ha kosta på en Kiwi eller en Rema.

Når grønnsakene har fått surre litt sammen med krydderne, har du i boksen med hakka tomater. Fyll deretter hakka tomater-boksen med vann, ha grønnsaksbuljong over i vannet, og hell vannet over i kjelen – dermed får du med alt av tomatrester. Syns du dette blir for lite vann, kan du ha i litt mer ved å bruke samme metode. Ha i linsene og et par laurbærblad og la det koke opp. La det koke i et kvarter – tjue minutters tid. Gulrøttene skal bli mjuke, og linsene skal nesten gå i oppløsning – du kan bruke bildet over som referanse. Juster eventuelt til med mer vann om du syns suppa blir for tjukk, og smak til med salt og pepper. Plukk ut laurbærbladene før servering.

Godt med varme rundstykker eller grovbrød med smør til!

Blue Monday

Jadda, dere. Så:

(Okei, så bakgrunnshistorien til dette bildet, er at jeg sendte en snap til noen for å vise at jeg feira levert manus til Gyldendal (!) med cola og burger, det er derfor jeg poserer med colaboksen sånn. Bare derfor, altså. Selv om cola er godt, er jeg ikke sånn superduperfan av Coca Cola Company.)

Her syns fargen bedre:

Jeg føler meg som Brian Slade!

Med kjolen, skoa og sminka jeg kjøpte i mars blir jo dette perf.

Jeg jobber nesten hver dag for tida, og når jeg først har tid til overs, prioriterer jeg å skrive. Skjønnlitteratur, altså, ikke blogginnlegg. Jeg gleder meg til den dagen i fjern, fjern framtid der jeg faktisk har tid til å gjøre alle de tinga jeg elsker, sånn som å lese og spille TV-spill, noe jeg ikke har gjort på månedsvis. Det er derfor det går litt i rykk og napp her inne om dagen, mener jeg. Føkk kapitalismen og så videre.

Jo, og så reiser jeg til Gdansk førstkommende helg! Det blir kanskje spennende.

"I love to sail forbidden seas"

Dere, la oss aldri slutte å være nysgjerrige, la oss aldri miste lysten til å dra på eventyr, la oss aldri bli ferdig utlærte.

Mars 2018

Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.

Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.

TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.



Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).

Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:



Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.

Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.