Ti skrekkfilmer som er verdt det

Jeg har et halvkomplisert forhold til skrekkfilmer. For det er nå en gang sånn at jeg liker alle de enkeltelementene skrekkfilmer består av. Jeg elsker spøkelser, jeg er fascinert av seriemordere og true crime, jeg har hatt en dragning mot det makabre siden jeg var liten og… altså, jeg trenger jo egentlig ikke å forklare dette for dere som kjenner meg og/eller leser bloggen min, jeg har vært goth at heart siden jeg var liten, og det kommer veldig tydelig til uttrykk gjennom interessene og preferansene mine. All logikk tilsier at jeg burde elske skrekkfilmer, og noen ganger gjør jeg det, men som oftest misliker jeg dem. Mange ganger er det sånn at jeg liker sjølve oppbygginga, men med én gang spenningskurven når toppen, mister jeg interessen. Og det er så mange skrekkfilmer som er overlessa med klisjeer. Store og falleferdige hus, skumle og krokete trær, onde dokker… og alle de tinga er motiver man kan bruke på en nyskapende måte (The Haunting of Hill House! Halleluja, for en serie), men veldig ofte bare… blir de ikke brukt på en nyskapende måte. Og dere, jump scares er det billigste trikset i boka. Jeg tenker litt sånn at jump scares er det man tyr til når man innser at man ikke har lykkes med å lage en film som er skummel i seg sjøl, så man legger på noen lydeffekter og bø-øyeblikk for å kamuflere det dårlige grunnlaget. Og alt dette er grunner til at jeg ikke liker for eksempel The Conjuring så godt, som ifølge veldig mange er en god skrekkfilm. Og når The Conjuring regnes som en god skrekkfilm, gjør det at jeg mister litt trua på sjangeren.

Men heldigvis, en gang hvert andre skuddår, dukker det opp filmer som gjør at jeg får tilbake trua.

Dette er ei liste over filmer som ikke er som The Conjuring. Originale filmer som kanskje lefler med klisjeene, men mer som et verktøy for videre utvikling og aldri i ubearbeida form. Filmer som ikke lener seg på jump scares, men heller bruker alle tilgjengelige virkemidler filmmediet byr på. Og noen ganger veit jeg ikke helt hvor «skrekkfilm» slutter og for eksempel «thriller» begynner, så noen vil kanskje være uenig i sjangerdefinisjonene mine, men det får de bare være.



It (2017)




It er langt fra å være den skumleste filmen på denne lista, uten at det er et problem for min del. Skummelhetsgraden er cirka på nivå med første sesong av Stranger Things (som faktisk er ganske ubehagelig til tider, altså), og det er ikke den eneste likheten mellom de to. Denne filmen er et aldri så herlig tilskudd til den sjangeren jeg sjøl liker å kalle «tenåringer med sykler» (andre filmer i samme sjanger er blant andre Goonies og Summer of 84), og selv om denne foregår i USA på åttitallet, et land og et tiår jeg strengt tatt aldri har opplevd, oppleves den likevel som merkelig nostalgisk (det Jørgen kaller «fantomnostalgisk»). Den er småskummel, men aldri så skummel at du ikke tør å skru av lyset etterpå, den er koselig og morsom, men ikke uten noen ekstremt mørke undertoner. Og dere, en ting jeg liker veldig godt med Stephen King-filmatiseringer (jeg har aldri lest noen av bøkene hans) er at uansett hvor skumle de måtte være, har de ofte en slags leikenhet ved seg. Noen ganger føler jeg at Stephen King er skrekkens Steven Spielberg. Gir det mening? Det virker som at han koser seg utrolig mye med å skape historiene og universa sine, og denne gleden er absolutt tilstedeværende i It. Og det er ikke så ofte man kan si akkurat dét om en skrekkfilm. Slutten/klimakset er litt corny og lettvint, men det tilgir jeg den.



The VVitch (2015)



Okei dere, denne. Denne kan være den beste skrekkfilmen jeg noen gang har sett, men det skjønte jeg ikke før ei stund etter at jeg hadde sett den. For sånn er det jo med enkelte filmer noen ganger, at de må ligge og fermentere litt i underbevisstheten din litt før du virkelig skjønner hva det er du har sett. The VVitch (det er mye morsommere å skrive det sånn enn The Witch) gjør bortimot alt riktig. Fotografiet er nydelig, musikken er perfekt, og den tar virkelig kildematerialet sitt på alvor. Historien utspiller seg i New England på 1600-tallet, og jeg aner ikke åssen folk faktisk snakka på den tida, men i de fleste historiske filmer snakker jo karakterene temmelig moderne Oxford-engelsk, mens her har skuespillerne blitt gitt et talemål og et vokabular som i hvert fall jeg trur fullt og helt på at var sånn folk faktisk hørtes ut der og da. Og musikken er komponert fullstendig uten elektroniske elementer, men isteden med instrumenter som var mye brukt for noen hundre år siden, men ikke så mye nå lenger, som nøkkelharpe. Dette er rett og slett ei real gavepakke for historienerder, og helt spesifikt de av oss som litt ekstra glad i de mørkere sidene ved historien. Og den er SKUMMEL. Ikke så mye på grunn av heksa, men på grunn av splittelsen heksa skaper innad i familien.



Suspiria (1977)



Nå er kanskje spesialeffektene i denne italienske klassikeren litt vel ketsjup-aktige etter dagens standard, og hele den her greia med å bruke skuespillere med forskjellige morsmål og så deretter dubbe hele filmen framstår jo også som litt rart den dag i dag (så vidt meg bekjent, gjorde de noe lignende med Tre nøtter til Askepott), men! Bruken av musikk og farger føles like forfriskende nå som det må ha vært på søttitallet, og når jeg ser Suspiria kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor så mange av dagens skrekkfilmer ser og høres så like ut? Jeg mener, jeg trur det er derfor jeg liker så få skrekkfilmer, fordi de blir så forutsigbare. Har du sett én, har du sett alle, liksom. Det gjelder ikke bare plott, men også faktisk utseende og, som nevnt, musikk. Musikken i Suspiria er knallskummel og ekstremt stemningsfull, uten å ligne på noe annet du har hørt. Og med sitt fantasifulle produksjonsdesign og scener lyssatt med åpenbart kunstige neoneffekter, beviser den at bildene på ingen måte trenger å være innhylla i skygger og mørke paletter for å skape guffen stemning – tvert imot syns jeg Suspiria er oppriktig skumlere enn de fleste moderne skrekkfilmer. Og hekser er et tema i hvert fall jeg aldri går lei av.



Crimson Peak (2015)



Crimson Peak finner på ingen måte opp kruttet, men det prøver den heller ikke å gjøre. Inspirasjonen fra klassisk gotisk litteratur er ikke bare åpenbar; altså, hele filmen fungerer som en diger homage til gotisk romantikk. Den er alt det den delen av hjernen min som elsker spøkelser, lysekroner, lange trapper og lysestaker kan ønske seg. Regissør Guillermo del Toro har lagd noen veldig fine filmer der han nettopp henter inspirasjon fra eventyret og klassiske fortellertradisjoner, som Pans labyrint, The Shape of Water, og, etter alt å dømme, The Orphanage, som jeg ennå ikke har sett. Og det er nettopp denne kjærligheten til håndverket som gjør filmene hans så utrolig tilfredsstillende å se, for selv om Crimson Peak er ubehagelig til tider (men likevel aldri marerittinduserende), kommer den likevel fra et veldig oppriktig sted, fra en filmskaper som har hatt det gøy med inspirasjonskildene sine, som ikke har vært redd for å leike seg med klisjeene. Og som i The Witch (og de fleste andre skrekkfilmer som faktisk gjør meg litt skremt?) er det heller ikke i denne filmen de faktiske spøkelsene som er det mest skremmende, men menneskene. For mennesker er skumlere enn monstre.



Apostle (2018)



I likhet med The Witch er nok denne en av de beste og mest skremmende nyere skrekkfilmene jeg har sett. Også denne foregår i Gamledager™, på begynnelsen av 1900-tallet, for å være nøyaktig. En mann reiser til ei avsidesliggende øy for å redde søstera si fra ei sekt, men denne sekta er selvfølgelig langt ondere – og stikker mye djupere – enn ved første øyekast. Og det som gjør denne filmen så utrolig interessant, er folkloren rundt den. Det fins sikkert seere som denne filmen vil dytte fra seg med sin overnaturlig twist mot klimakset, men jeg syntes det var helt utrolig fascinerende. Den er i tillegg nydelig fotografert, godt spilt, og inneholder ei henrettelsesscene som er temmelig grafisk og ubehagelig. Jeg trur dette er en sånn type film der man oppdager nye lag for hver gang man ser den, og der noen sikkert vil syns det er frustrerende at vi bare får glimtvise blikk på denne øyas folklore, liker jeg det skikkelig godt når filmer (og bøker, for den saks skyld) etterlater meg med en følelse av å ville ha mer, og etterlater meg rom til å fylle ut med mine egne teorier og fantasier.



Saw (2004)



Jeg innrømmer det: Saw skiller seg ganske mye ut fra de andre filmene på denne lista. Tydeligvis vil jeg enten ha minimalistisk snikende uro, eller maksimalistisk blod og gørr. Kanskje det er problemet med filmer som The Conjuring (og det er litt urettferdig at det fortsatt er den jeg maser om, for det kunne like gjerne vært en annen film): de havner litt mellom to stoler, og tør ikke å gå fullt og helt i den ene eller andre retninga. Jeg veit ikke helt. Uansett, jeg husker at Saw umiddelbart blei berykta for å være noe av det blodigste man kunne se på kino da den kom, og jeg, som var fjorten på den tida, blei selvfølgelig ekstremt interessert. Men Saw er mye mer enn bare gorn (og helt ærlig, det må da være lov å like gorn uten å bli beskyldt for å være psykopat), den er faktisk oppriktig smart, og har en av de mest overraskende plottwistene jeg kan komme på å ha sett. Nå er det riktignok mange år siden jeg har sett den, men jeg husker jeg blei overraska over hvor gjennomtenkt den var, når inntrykket jeg hadde fått av den gjennom markedsføringa dens var at den var lagd primært for å tilfredsstille publikums blodtørst. Og hvor DIY og lavbudsjetts den er gjør den desto mer imponerende.



Color Out of Space (2019)



Denne var ikke fullt så kul som jeg hadde håpa at den skulle være, men det er nok bare fordi jeg forventa at denne skulle være en av de kuleste filmene jeg noen gang kom til å se. Den er basert på ei novelle av H.P. Lovecraft, som jeg ennå har til gode å lese noe av, men denne filmen gjorde at jeg definitivt fikk veldig lyst. På grunn av Nicolas Cage i en sentral rolle og en intens bruk av neonfarger – igjen, kan noen VÆR SÅ SNILL å fortelle produsentene av dagens skrekkfilmer at ting kan være vel så skummelt, om ikke skumlere, ved å bruke andre farger enn det man forventer av sjangeren – endte jeg urettferdig nok opp med å sammenligne denne med Mandy (som forøvrig ifølge mange er nettopp en skrekkfilm, men fordi den er så mange andre sjangre i tillegg opplevde jeg den ikke som en skrekkfilm sjøl, ellers ville den hatt en soleklar plass på denne lista). Og like kul som Mandy er den ikke, men om jeg skal prøve å vurdere filmen på dens egne premisser, er den likevel en visuelt slående og oppriktig uhyggelig sci-fi-fabel, der kjerneelementer fra The Thing har blitt plassert i en amerikansk skog og hjemme hos en helt vanlig middelklassefamilie. Og nettopp familieaspektet gjør denne i min mening enda gufnere enn The Thing. For hva gjør man når sine nærmeste plutselig ikke er menneskelige lenger? Og dere, jeg driter i hva andre måtte mene, Nic Cage er en helt rå skuespiller, og han er perfekt i rollen som en A4-fyr som plutselig får familieidyllen omgjort til et mareritt på verst tenkelige måte (ikke helt ulikt som i Mandy, med andre ord).



Rosemary's Baby (1968)



Denne var en av de første skrekkfilmene som fikk meg til å innse at ikke bare trenger man ikke jump scares for å skremme og oppskake, men som regel blir det hele mye mer skremmende og oppskakende om man bruker energien på helt andre ting. Og antakelig var denne den aller første skrekkfilmen jeg så som fikk meg til å innse hvor mye skumlere det er med det man ikke kan se. For Rosemarys titulære baby blir aldri vist fram for kameraet; det som derimot blir vist, er Rosemarys reaksjon når hun får se babyen. Denne er herlig snikende, med en ulmende uro og en klaustrofobisk frustrasjon på vegne av Rosemary når hun igjen og igjen prøver å si ifra om at noe er galt, mens alle mannfolka rundt henne gaslighter henne og avfeier henne med hersketeknikker – herregud, denne filmen er faktisk skremmende aktuell den dag i dag (til tross for at den er skrevet og regissert av en seksuell overgriper, rasshølet Roman Polanski). Sjøl er jeg svak for (skrekk)filmer som omhandler okkultisme (som i virkeligheten er mye morsommere og mindre ondsinna enn det sjangeren liker å late som), og denne er virkelig en av pionerene blant de etter hvert så mangfoldige satanisme- og heksekunst-grøsserne.



The Village (2004)



Jeg veit at alle hater M. Night Shyamalan, men det driter jeg i, for The Village vil alltid være en av mine favoritter innen skrekksjangeren. Jeg innser at jeg er litt ekstra begeistra for skrekkfilmer som foregår i en såkalt forgangen tid, for verden var jo mye mer mystisk da ikke svaret på det aller meste kun var noen skjermtrykk unna. Jeg forstår rett og slett ikke hva det er kritikere har imot denne filmen – er det fordi de sammenligner den med regissørens tidligere filmer (noe som uansett ikke bør ha noe å si, fordi – og jeg veit jeg banner i kirka her – denne er jo bedre enn hans såkalte mesterverk Den sjette sansen)? Uansett, The Village har vakkert foto, nydelige kostymer og et soundtrack som er oppriktig rørende, og langt bedre og mer innovativt enn veldig mange andre horror-soundtrack. Seriøst, fiolinstykket som spiller når Lucius tar handa til Ivy og leder henne til sikkerhet når those we don’t speak of kommer, har nesten fått meg til å grine. Og monstrene i The Village er faktisk skikkelig skremmende, også når det gjelder utseende, og dette kommer fra noen som pleier å hate når de viser fram monstrene i skrekkfilmer – jamfør det jeg skreiv om Rosemary’s Baby. Enda bedre blir det når man finner ut at monstrene ikke er det man trur de er (dette er tross alt en M. Night Shyamalan-film). Nei altså, dette er en merkelig melankolsk og smart skrekkfilm med nok av uhyggelig stemning (den er aldri SKUMMEL-skummel), og så utrolig undervurdert. Denne filmen gjorde meg forøvrig også litt forelska i Bryce Dallas Howard.



The Shining (1980)




Ingen skrekkfilm-liste er komplett uten The Shining, som er en klassiker av en grunn. Den var skummel første gang jeg så den som trettenåring, og den var skummel sist gang jeg så den, som var da jeg var tjue. Denne har blitt snakka om og sett så mange ganger at jeg føler at hva enn det er jeg kan si om den, allerede har blitt sagt et titalls ganger, men Jack Torrances berømte henfall til galskap er noe av det mest forstyrrende som noen gang er filmatisert. Som i Color Out of Space blir jeg ekstra satt ut av skrekkfilmer der familiemedlemmer vender seg mot hverandre, på grunn av den rollen familien tradisjonelt sett har hatt som det ene stedet man kan føle seg trygg når alt annet brister. Når man ikke kan stole på sin egen familie, det er da desperasjonen virkelig tar overhånd. Også i denne filmen viser det seg at den menneskelige psyken er langt farligere og mer skremmende enn det spøkelser noen gang kan bli, uansett hvor ikoniske tvillingsøstrene i hotellkorridoren måtte være.

Så hvem bør egentlig vinne sesong 12 av RPDR?

Inneholder spoilere for sesong 12 av RuPaul's Drag Race. Sånn, da var det sagt.

Så dere! Den nyeste sesongen av RPDR begynner å nærme seg slutten, og i og med at det de siste åra har vært fire stykker i finalen, og vi nå har fem deltagere igjen, vil jeg tru det er ganske sannsynlig at denne ukas episode vil være den siste vanlige episoden. Jeg aner ikke åssen de kommer til å gjøre det med finalen – for den har vel ikke blitt filma ennå, har den vel? – men den som lever får se (forøvrig et uttrykk jeg plukka opp fra Backpacker way back when, men det var en digresjon). Og jeg veit at RuPaul har sagt det før, og jeg har følt det samme siden starten: at dette kullet kanskje er det beste hittil. Tidligere har jeg hatt en veldig klar favoritt fra ganske tidlig av, men nå er det sånn at jeg i all oppriktighet ikke syns noen av de gjenværende deltagerne ikke fortjener å bli med til finalen.

Jeg veit ikke om jeg kommer til å komme noe nærmere å finne ut av hvem som jeg syns bør vinne etter dette innlegget, men det hindrer meg ikke fra å synse og analysere.

De av dere som har fulgt med på denne sesongen veit jo greia med Sherry Pie og at hun er diskvalifisert, og mye kan sies (og har allerede blitt sagt) om redigeringa som er gjort i denne sesongen med utgangspunkt i dette, men ting er nå som de er, og derfor har jeg valgt å ikke inkludere henne i denne lista.



Crystal Methyd

Folkens. Jeg har blitt forelska i Crystal Methyd, men det skjedde ikke ved første blikk. Under promointervjuet og i løpet av de første episodene var jeg rett og slett ikke helt overbevist. Det har vært mange queens i werkroomet før henne som har påstått å være "den rare", ikke minst Yvie Oddly fra forrige sesong, men der Yvie hadde en veldig naturlig sjøltillit, framstår Crystal umiddelbart som mer usikker. Rarheten til Crystal minte meg i begynnelsen litt om den til Milk fra sesong seks, litt sånn at hun var rar bare for å være rar, liksom, men Crystal har virkelig blomstra etter hvert som sesongen har utfolda seg. Fra å fnise nervøst i bakgrunnen har hun blitt en av de morsomste og mest sjarmerende deltagerne denne sesongen. Jeg syns fortsatt hun burde vunnet droop-utfordringa fra episode åtte framfor Heidi, men til gjengjeld syns jeg det var utrolig velfortjent at hun vant forrige ukes stand-up-utfordring. Jeg liker sminken hennes, og jeg liker de fargerike og unike looksa hennes på runwayen, men jeg syns faktisk det er litt rart at dommerne ikke har større problemer med at sminken hennes er veldig lik fra gang til gang. Jeg liker jo stilen hennes, men de fleste dronningene som har hatt en veldig utprega stil fra tidligere sesonger (Trixie Mattel og Sharon Needles, for å nevne noen) har stort sett i løpet av konkurransen blitt bedt om å vise fram noe annet, ikke fordi de nødvendigvis bør forandre seg, men bare for å vise at de også kan andre ting – RPDR er tross alt i stor grad en konkurranse om å være den mest allsidige drag-entertaineren. Ikke desto mindre: Crystal har vunnet hjertet mitt, i mye større grad enn først forventa, og hun har i løpet av den siste tida blitt en av dem jeg har blitt aller mest glad i denne sesongen.

Favorittøyeblikk: definitivt den herlige synthwave-reklamefilmen hennes fra droop-utfordringa (øyeblikket der hun hamrer på parykkene! ♥), stand-up-rutinen hennes som Phenomenal Phil, og de mange herlige runway-looksa hennes.

Gigi Goode

Jeg trur en del av de andre deltagerne hadde litt fordommer mot Gigi da de første møtte henne. Hun var den yngste av dem, pen, og med en uovertruffen motesans. "Look queen" har, i likhet med "pageant queen", nesten blitt et skjellsord i RPDR-sammenheng, og refererer til noen som typisk er unge og pene og som egentlig ikke har noen talenter utover det. Det har blitt brukt om tidligere sesongers queens som Naomi Smalls og Aquaria, og ikke et vondt ord om noen av dem, men Gigi beviste allerede i første episode, da hun lip-synca mot Widow von'Du, at hun er så utrolig mye mer enn bare et pent ansikt og en fin garderobe. Hun har massevis av komisk talent, er ikke redd for å drite seg ut (i motsetning til denne sesongens andre "look queen", Nicky Doll) og virker i tillegg oppriktig sympatisk. Jeg begynte å heie på henne fra og med første episode, og hun har imponert hver eneste gang på runwayen med eksepsjonelt stilige looks og perfekt sminke. Nå som andre queens denne sesongen har begynt å seile opp (Crystal!) har Gigi falt litt mer tilbake og har ikke gjort det like sterkt nå på innspurten som hun gjorde helt i starten, men hun har likevel holdt et så jevnt over høyt nivå at hun virkelig ville fortjent seieren, om hun skulle stikke av med den.

Favorittøyeblikk: Hver eneste gang hun har gått på runwayen, i tillegg til å være denne sesongens morsomste i Snatch Game som Maria the Robot.

Jackie Cox

Så, Jackie. Jackie var min aller første favoritt denne sesongen. Jeg likte henne supergodt allerede fra promointervjuet hennes av, fra første øyeblikk virka hun bare så ekstremt sympatisk, morsom, velartikulert og intelligent. Hun var den første av denne sesongens queens som jeg følte at jeg kunne vært venn med i virkeligheten, og det er noe veldig genuint ved henne som jeg setter stor pris på. Hun er ikke den med de sterkeste looksa denne sesongen, men ideene bak runwayene hennes er ofte så smarte og gjennomtenkte at det veier opp for at de ikke nødvendigvis er like fashion som de til for eksempel Gigi Goode. Da kategorien var "stars and stripes", og hun gikk ut på runwayen i rødstripete kaftan og blåstjernete hijab, begynte jeg nesten å gråte. Og da hun seinere samme kveld lipsynca til Katy Perrys Firework begynte jeg å faktisk gråte. Jeg trur ingen annen queen i noen sesong noen gang har gjort meg så rørt av en performance. Det største problemet for Jackie trur jeg er at hun er veldig morsom, men de gangene hun har vært aller morsomt i løpet av sesongen – som ånd i lampe i droop-utfordringa og som real housewife i Snatch Game – var henholdvis Crystal og Gigi enda litt morsommere. Likevel: sammen med Crystal er Jackie den dronninga jeg liker best denne sesongen, men der jeg ikke falt for Crystal før nå ganske nylig, har jeg likt Jackie veldig godt fra første øyeblikk. Hun er forresten superkjekk ute av drag, uten at det egentlig er relevant, men likevel, hey, verdt å nevne.

Favorittøyeblikk: Lipsyncen hennes til Katy Perrys Firework.

Jaida Essence Hall

Det er ingen tvil om at Jaida er en utrolig talentfull drag queen. Hun ser alltid helt fantastisk ut på runwayen, hun er perfekt sminka og utstråler en nesten farlig sjølsikkerhet. Hun har holdt et jevnt høyt nivå hele sesongen, og hun har i likhet med Gigi vist at hun er mer enn bare fin å se på; hun er morsom, en god danser, og en veldig verdig vinner av Choices-utfordringa (og helt ærlig: den eneste verdige vinneren i den utfordringa, for hun var den eneste som fikk meg til å le). Likevel føler jeg nesten at hun er litt for perfekt. Jeg føler ikke den samme genuine tilknytninga til henne som jeg føler til Jackie, det er akkurat som jeg føler en slags avstand til henne der jeg føler jeg har fått bedre kontakt med de andre gjenværende deltagerne (i den grad man oppnår noen kontakt som helst via en skjerm på andre sida av jorda, mener jeg…). Med det sagt: hun er sykt dyktig, og er i likhet med de andre tre en verdig vinner av konkurransen. Uansett hvem som stikker av med seieren i år kommer jeg ikke til å bli skuffa, fordi alle fire fortjener det på hver sin måte. Men: Jaida er nok likevel den jeg heier minst på, og det er på grunn av noe så uprofesjonelt som smak og behag.

Favorittøyeblikk: Choices 2020 og de mange fantastiske runway-looksa hennes.

Om å bli kidnappa av romvesener

Jeg skriver så lite for tida, og det tynger meg skikkelig. Jeg har prøvd å tvinge meg sjøl til å bli inspirert ved å gjøre de to tinga som oftest sparker igang skrivemotoren min; høre på stemningsfull musikk, og sette meg inn i et mentalt landskap jeg liker å være i. Vissheten om at jeg bør ha ei handling på plass eller noen som helst idé om hvor dette skal føre hen kan være ganske hemmende for min del, jeg syns jo uansett sjøl at jeg er best når jeg beskriver stemninger, så får heller det andre komme etter hvert. Når man leser over de cirka ferdige tekstene mine kan man jo sikkert spørre seg om det andre (narrativ, struktur) noen gang kommer til å dukke opp, men å skrive handlingsløst tullball er bedre enn å ikke skrive, ikke sant? Så fordi jeg har likt romvesener så lenge jeg kan huske, var det dette jeg skreiv sist gang jeg skreiv. Det var i januar. Det var ikke så mye.



Jeg fikk ikke sove den natta, jeg svetta når jeg hadde dyna på, frøys når jeg la den til side. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist, men jeg var ikke sulten, ikke direkte, jeg kunne se hendene mine skjelve når jeg holdt dem opp foran meg i det blå mørket, men det var som om skjelvinga ikke angikk meg, det var bare noe som kroppen min gjorde, og kroppen min opererte utelukkende på et fysisk plan. På et eller annet tidspunkt stod jeg opp, vandra rundt i leiligheten min i noen minutter, skrudde på springen, men ombestemte meg og skrudde den av igjen uten å drikke noe, og da jeg gikk inn igjen på soverommet, var det blå mørket så blått og ugjennomtrengelig at det føltes som å bevege seg i stoff, flere lag med slør som jeg måtte dra til side for å nå senga, og det var da jeg kom bort til senga at jeg kjente bevisstheten i rommet, den andre bevisstheten i tillegg til meg, det blå mørket som hadde blitt materie hadde en bevissthet og ei vilje, og da bevisstheten kommuniserte fylte det hele meg, det var en type kommunikasjon som ikke var begrensa til lyd eller engang tanker, dette var en direkte overføring av informasjon, bilder jeg ikke hadde kontroll over bretta seg ut over netthinna mi, følelser jeg ikke kan forklare strømma gjennom brystet mitt, og jeg klarte ikke å fysisk bevege meg, men fysisk bevegelse var uansett overflødig, for jeg var allerede i ferd med å reise gjennom landskap og rom som beina mine ikke ville vært i stand til å ta meg til, 



Og ikke kom her og påstå at dette ikke handler om å bli kidnappa av romvesener, for det GJØR DET. Jeg håper jeg klarer å fullføre denne teksten.

Sangen jeg hørte på? Bare verdens vakreste abduction anthem, fra albumet som er soundtracket til det livet jeg lever i en parallell dimensjon akkurat nå der det alltid er åttitallet og der fibrene virkeligheten består av er tynnere enn de er i denne sånn at vesener fra andre dimensjoner noen ganger trenger seg gjennom. Y'know, Cruel Summer av Black Marble.

Lækre til vi dør

Er det noe som kan lette på karantenehumøret som det neon, vampyrer og skeiv kjærlighet kan? Dumt spørsmål, selvfølgelig er det ikke det. 

Jeg så denne på filmfestival for mange år siden. Stor stas å finne den igjen. Og er det noen som har lyst til å spille paintball med meg?

April 2020

Opplevelser: HAHAHAHAHAHA. Altså, jeg har vært permittert siden slutten av mars og mer eller mindre i isolasjon siden, så. Y'know. Jeg var på online trommekurs med Georgia, leste ei novelle på livestream, fikk besøk av Mari, besøkte Mari og fikk besøk av Vibeke, det var det hele?

(Foto: Mari)

Innkjøp: Nei altså, av åpenbare grunner har det ikke blitt så mye shopping i det siste, men jeg gjorde ei relativt smart investering fra Clas Ohlson via Kolonial.no en eller annen gang i løpet av måneden. Jeg har nemlig ingen lamper på soverommet mitt, eller plass til noen lamper for den saks skyld, og jeg savner å lese før jeg legger meg, så jeg kjøpte et lite LED-lys til å feste på sjølve boka. Det gir ikke allverden med lys, og er ikke fullt så praktisk som ei faktisk nattbordslampe, men det gjør i hvert fall at jeg kan lese på soverommet.

TV-serie: Jeg har sett nye sesonger av gamle favoritter, i tillegg til at jeg har gjort meg noen nye seriebekjentskaper i form av miniserien Tørk aldri tårer uten hansker, dramedien Feel Good og den fargerike Ryan Murphy og Brad Falchuk-kreasjonen The Politician, sånn i tillegg til at jeg så den første episoden av Killing Eve i går. Feel Good slukte jeg i løpet av én (fyllesjuk) dag, det samme gjaldt The Politician (det vil si, de første sju episodene i løpet av én dag, den siste episoden dagen etter). Og jeg merker at dette er sånne serier jeg har hatt veldig behov for den siste tida. Jeg har liksom ikke orka å ta innover meg så mye fiktiv jævelskap nå som det er så mye jævelskap i virkeligheten, så jeg har trengt å koble litt ut med lettfordøyelig underholdning og TV-basert trøst (selv om det skal sies at siste episode av Feel Good fikk meg til å grine).

Spill: I bursdagsgave til meg sjøl kjøpte jeg Myst på Steam. Jeg spilte Myst litt sammen med ei barndomsvenninne da vi var små, men vi skjønte det liksom ikke helt, det er jo tross alt et veldig voksent spill. Men til tross for at jeg hadde noen fine timer med det på akkurat bursdagen min, har jeg ikke tatt det fram igjen siden. Jeg er visst ikke helt i Myst-humør for tida.

Film: Oh lord, har jeg gjort så mye annet enn å se film, egentlig? Okei, hold dere fast, here we go: Overlord, Birdman, Indiana Jones: Raiders of the Lost Ark, Color Out of Space, The Departed, Zoolander, The Warriors, Erin Brockovich, Snakes On a Plane, Scream, Shame, The Square, Som far så sønn, Lilja 4-Ever, BlacKkKlansman, The Sixth Sense, Circus of Books, Alex Strangelove og King Cobra. Jeg… trur ikke jeg har glemt noen nå?

Det interessante her er at jeg i begynnelsen av måneden så veldig mye kos, fjas og moro, i likhet med på seriefronten, men mot slutten merka jeg at jeg var litt i ferd med å bli sliten av det og trengte noe litt mer… ja, hva skal jeg kalle det. Høykulturelt? Jeg satte i hvert fall stor pris på å se så gode filmer som Shame og The Square da jeg omsider gjorde det. Litt sånn, jeg måtte ta pauser underveis for å fordøye dem litt og bare sette pris på de velskrevne manusa og de solide skuespillerprestasjonene. Selv om de er to veldig forskjellige filmer, var de begge så utrolig gjennomført bra at det gjorde skikkelig godt, til tross for at Shame neppe kan kalles noen gladfilm.





Musikk: Lo and behold, jeg har jaggu valgt minst motstands vei også når det gjelder musikk denne måneden! Jeg har hørt mye på listepop, og aprils mest spilte låt for min del har vært Carly Rae Jepsens Call Me Maybe. Men en annen sang jeg har hørt mye på, og som egentlig fortjener oppmerksomheten mer – og det er ikke fordi jeg ikke liker Carly Rae, altså, men fordi Carly Rae tross alt ikke trenger bloggomtalen like mye – er ionnalees Open Sea. Jeg har i det hele tatt snakka lite om ionnalee på denne bloggen, noe som egentlig er litt rart, for jeg har vært fan av det hun driver med i minst et par år nå. For musikken hennes er liksom så mye mer enn musikk, hele greia hun gjør er i større grad performancekunst. Verdenen hennes er magisk og rar, og jeg elsker å forsvinne inn i den. Open Sea er et stykke elektronisk eufori, og da får det heller bare være at jeg syns musikkvideoen ikke burde vært så oransj som den er, men blå, for dette er jo helt åpenbart en blå sang.