I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.
Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.
Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.
Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.
Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.
Dere. Da jeg skreiv om dagbokprosjektet mitt for litt siden, tenkte jeg med gru tilbake på forrige gang jeg skreiv dagbok. Eller, som jeg faktisk skreiv i dagboka mi i mai, og jeg som jeg delte i blogginnlegget: "Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende."
Veit dere hva jeg gjorde nå? Jeg rota fram min forrige dagbok. Som jeg tross alt holdt gående mye lenger enn det jeg huska; jeg begynte den 24. mars 2011, og siste gang jeg skreiv i den var 27. desember 2011. Jeg har fylt ut nesten hele boka.
Noe av grunnen til at jeg slutta å skrive i den, var det at jeg blei så innmari sliten av å skrive for hånd. Til tross for at håndskrifta mi er relativt slurvete, klarer jeg likevel ikke å skrive like fort som jeg klarer å tenke. Jeg klarer hvert fall nesten å skrive like fort som jeg klarer å tenke på dataen, og trenger ikke å gi meg før jeg føler meg ferdig fordi jeg er sliten i handa. En annen grunn er at jeg i november 2011 blei sammen med Jørgen, og en gang tidlig i forholdet vårt spurte han om han kunne lese dagboka mi. Jeg frika litt ut, og etter det klarte jeg liksom ikke å skrive i den igjen uten å ha en sånn murrende frykt for at noen skulle (smug)lese den.
2011 var et ganske turbulent år for meg, og jeg lurer på om det også er noe av grunnen til at jeg har prøvd å glemme at denne dagboka fins. Jeg fullførte siste semester i Bø, jeg møtte og blei sammen med Jørgen, jeg flytta til Oslo. Min psykiske helse var veldig ustabil, og jeg var temmelig impulsiv.
Jeg har lyst til å dele noen korte utdrag med dere. Veldig mye av det jeg har skrevet i denne boka utleverer andre, og jeg trur egentlig ikke det er noe vits i å bytte ut navna engang, for det vil være altfor lett å finne ut av hvem de er, om man ikke allerede veit det. Alle følelsene mine på den tida var sterkere knytta til andre mennesker, jeg er sånn sett mer selvstendig nå. Jeg har med andre ord vært nødt til å redigere bort ganske mye.
6. mai 2011: Jeg vil bare ligge på senga og lese Stig Sæterbakken resten av livet. 25. mai 2011: Endelig har jeg penn igjen. Jeg stod på eksamen. Hurra for meg. Jeg kom ikke inn i Lillehammer. Synd for meg. Jeg var på intervju hos Westerdals i dag. Følte det gikk greit, men de har en veldig annerledes innstilling til dette her med skriving enn for eksempel Bø. Veldig markedsretta og samfunnsorientert, og de mener at det ikke hjelper så mye å ha et godt språk hvis ikke ideen er god. Jeg har jo aldri noen gode ideer når jeg skriver. Veit ikke om jeg faktisk kommer til å si ja hvis jeg kommer inn. Jeg er jo en kunstner. Men bohemkollektiv i Oslo blir det uansett, med Linda, Unnveig, Eirin og Vibeke, trur jeg. Ellers møtte jeg mot all formodning Trine som jeg gikk på Skiringssal med helt tilfeldig i dag. Hun skulle møte Henrik. Så jeg blei med, og så loka vi rundt og var på kafé og litt sånn. Jeg veit ikke, det var jo koselig. Det var jo det, herregud. Men jeg snakka en del om Bø og om folka i klassen min. Savna dem til og med. Hadde aldri trudd at det skulle skje sammen med Skiringsfolk. Utrolig rar følelse, og jeg trur det var lett å merke. Trine mente at jeg lett knytta meg til nye steder. Og i lys av Westerdals-intervjuet, og den utrolig ensomme følelsen jeg fikk av å være der, har jeg ikke lyst til å begynne der, egentlig. Det var ingen av de jeg så der som jeg i væffal følte at jeg bonda med sånn umiddelbart. Og jeg har lyst til at Bø skal vare bare litt til. Eller om ikke Bø, så i væffal folka. Nå flytter jeg jo sannsynligvis og forhåpentligvis sammen med en del av dem til høsten, men jeg vil ikke bytte ut dem med noen andre i den kommende skolehverdagen. Ikke at jeg har møtt alle, men likevel. Og hvis jeg bare jobber og skriver, så blir det på en måte å tviholde på det bare bittelitt lenger. Jeg veit ikke. Hadde igrunn vært veldig praktisk om jeg ikke kom inn på Westerdals. Ingen avgjørelser, liksom. Bohem, fri som faen. 21. juni 2011: Det er bare så utrolig mange ting jeg ikke får til. Ting så godt som alle andre tar som en selvfølge, har jeg store problemer med. Etter å ha sovet noen timer, skal jeg først sette meg på riktig fly til Budapest, og så skal jeg finne fram fra flyplassen til hostellet vi skal bo på, aleine. Jeg har bedt Signe møte meg på flyplassen, men jeg trur egentlig ikke noen helt forstår hvor usannsynlig dysfunksjonell jeg egentlig er. Bare da jeg bodde i Bø og, de dagene jeg ikke skulle noe. Jeg fikk jo ikke alltid til å reise meg fra senga for å lage mat. Jeg kan heller aldri se for meg at jeg kan klare å beholde en jobb fra høsten av, hvis jeg i det hele tatt får til å søke. For jeg utsetter ting til det ekstreme. I steden for å gjøre noe, går jeg enten fram og tilbake i et rom eller ligger stille i senga mi. (…) Jeg, for eksempel, har jo en tendens til å la problema vokse og vokse, helt ut av proporsjoner, til det er mye mye verre for meg sjøl enn hva de hadde vært hvis jeg hadde tatt tak i dem med én gang. (…) Og jeg trur en del av problemet, er at jeg vil jo være normal. Jeg vil kunne fungere som et oppegående menneske, så jeg tar på meg ansvar likevel, for å prøve igjen, for kanskje jeg klarer meg denne gangen, og for å holde fasaden, men jeg gjør det jo egentlig bare verre for meg sjøl. Og deler av meg gruer meg til å bo i kollektiv fra høsten av, for jeg veit ikke hvor godt jeg egentlig funker med andre. Det eneste jeg veit, er at jeg ikke funker aleine. 5. juli 2011: Sånn er greia nå: jeg har ikke noe sted å bo. For å få et sted å bo, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. For å få en jobb, må jeg bo i Oslo a.k.a. få et sted å bo. En jævla ond sirkel, med andre ord. Jeg får sikkert ikke engang lån fordi jeg ikke har jobb, men skal prøve i morra. Er uansett gørrsikker på at jeg ikke kommer til å få, eller i det minste beholde, en jobb uansett. Det å være voksen er liksom ikke tilrettelagt for sånne fuck-ups som meg. På alle jobb-beskrivelser er egenskaper som "utadvendt" og "initiativrik" lista opp, og det er ting jeg ikke får til å fake litt engang. Jeg trur faktisk ingen skjønner hvor helt utrolig ute av stand jeg er til å ta vare på meg sjøl. (…) 19. juli 2011: Jeg har innsett at man kan bare skrive om det samme dritet et visst antall ganger før man føler seg tom.
5. september 2011: Jeg slites så ofte mellom mitt intense og på grensa til ødeleggende ønske om å ikke ville såre noen og virkelig ikke ville ha kontakt med noen. (…) Hele date-konseptet er ei greie jeg virkelig aldri har forstått. Det sies jo at det er for å bli bedre kjent med en person, og jeg kan jo i og for seg fatte det praktiske ved det hele, men åssen det liksom skal la seg gjennomføre… altså, det er helt fint å møte noen tilfeldig eller via venner noen ganger og så møtes igjen ved ei seinere anledning (men da helst ikke kalle det en date), men jeg takler bare ikke å bli kjent med noen på den måten. Hvis jeg skal bli kjent med noen, skal det være fordi det er naturlig, ikke fordi vi har blitt enige om det. Kan aldri se for meg at et vennskap eller forhold eller whatever ville vært noe annet enn kunstig hvis dét var premissene. Og jeg skjønner jo at når man er ferdig med å bytte skoler og klasser og sånn, så er det sikkert kanskje vanskelig å bli kjent med noen med mindre det er ved en avtale, men jeg bare syns det blir altfor… ja, nettopp kunstig. Og dette er jo folk som overhodet ikke kjenner meg, så jeg forstår ikke hvilket grunnlag de dermed VIL bli bedre kjent med meg på. Hadde de visst åssen jeg er, hadde de sikkert blitt vettaskremt. Eller i det minste forstått såpass at jeg aldri vil være i stand til å gå på date. Kanskje jeg en dag vil kunne klare å være i et forhold, hvis det er med et menneske jeg stoler på og er forelska i, men det skal ikke skje på grunn av en date. Syns å bli bedt på date i det hele tatt er usjarmerende. Det er en såpass stor del av min personlighet at jeg vil i det minste være på det samme awkwarde planet som en eventuell utkåret. (…)
Opplevelser: Grilling hos Pål og Marie. Bursdagen til Mone. Badeturer med Mari og Martina. Donuts hos Lauren på Talormade og pizza på Vaterland. Besøk hos Vibeke.
(Foto: Mari)
Innkjøp: Det blei kanskje ikke Pride-feiring i tradisjonell forstand i år, men jeg kjøpte meg noe ny sminke som gjør at jeg hvert fall er klar for neste år. Jeg er jo uansett en sånn person som glitrer året rundt likevel. Og: hvis du syns Morphe-paletten er så fin at du får lyst på sånn sjøl, så vil jeg bare si at de donerer 100 % av salget til organisasjon Glsen, som jobber for at skeive studenter skal ha en tryggere hverdag. Den kan kjøpes i nettbutikken til Morphe her.
TV-serie: I går så jeg ferdig foreløpig siste episode av Killing Eve, som er en sånn serie der jeg slukte første sesong i ett jafs, og så gikk det gradvis treigere. Jeg må innrømme at jeg syns det virker som at sesong to og tre egentlig bare prøver å kopiere sesong én, og at det ikke er noe særlig utvikling. Det er liksom det samme som skjer, den samme måten å fortelle historien på, den samme oppskrifta, som om serieskaperne så seg såpass fornøyd med første sesong (og den er god, altså) at de bestemte seg for å gjøre cirka det samme i de påfølgende sesongene. Sånn sett kan det minne litt om The Walking Dead, som jeg nå mer eller mindre offisielt har gitt opp av nettopp samme grunn, selv om Killing Eve utover akkurat dét ikke har så mye til felles med post-apokalyptisk zombie-horror. Jeg blei dratt mot det litt fordi det hadde noe av det samme utgangspunktet som Death Note, med en etterforsker og en morder som blir besatte av hverandre, men til tross for et tilsynelatende alvorstungt premiss, er Killing Eve faktisk overraskende gøyalt og underholdende. Og Sandra Oh, Jodie Comer og Fiona Shaw er fantastiske. Jeg har ennå ikke helt gått med på at alle russerne snakker engelsk sammen (selv om det jo selvfølgelig gir mening med tanke på at de spilles av briter og dansker) – forklaringa med at Villanelle sjøl "foretrekker engelsk" er rett og slett ikke ei forklaring jeg aksepterer – så skrivestudenten i meg har definitivt lyst til å levere et ark med konstruktiv kritikk til manusforfatterne her, men nå skal jeg holde kjeft og gi dere en trailer.
Spill: Siden sist har jeg kommet meg forbi det stedet jeg stod fast på i Tomb Raider 2 jeg snakka om i forrige oppsummering, og fryder meg for øyeblikket veldig med å utforske Operahuset i Venezia. Og! Jeg har også lasta ned pek og klikk-spillet VirtuaVerse på Steam på grunn av en generell stil som appellerer veeeeldig til meg. Jeg elsker synthwave-soundtracket, jeg elsker retro-designet, og jeg elsker den åpenbare inspirasjonen fra Blade Runner og Neuromancer (ei bok jeg aldri klarte å lese ferdig), men foreløpig er de litt i overkant randomme løsningene på de forskjellige puzzlesene (jeg kan ikke alltid norsk når jeg snakker om spill, beklager) temmelig frustrerende.
Film: Party Monster (altså spillefilmen basert på dokumentaren), John Carpenter's Vampires, Uncut Gems, Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit, Holding the Man, Jeg er ikke her lenger, Joy, French Dirty og Disclosure. Hvis du føler for å se noe annet enn Hollywoodsk virkelighet en kveld, anbefaler jeg både meksikanske Jeg er ikke her lenger og østerrikske Joy. Begge filmene handler på ulike måter om det å være ulovlig innvandrer, og selv om de begge til tider er vonde å se, nærmer de seg materialet sitt på en så nøktern måte at det aldri blir sentimentalt.
Bok: Jeg har lest ut Echo Mountain av Anna Kleiva. Det er ikke det at den var så sinnssykt bra – det vil si, den var jo bra, den var hvert fall ikke dårlig – men det er det at jeg likte så godt å være i den. Det var en subjektivt sett veldig god leseropplevelse. Og jeg innser at jeg har fått omtrent samme forhold til LA som jeg hadde til Granada på slutten av videregående. Da hadde jeg en drøm om å studere litteraturvitenskap i Granada og bli som Federico García Lorca, men innen jeg hadde kommet så langt, hadde jeg egentlig begynt å drømme om andre ting. Neste punkt på leseplanen å gjøre noe så radikalt som å lese to bøker samtidig! Jeg har teknisk sett ikke begynt på Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale ennå, men den ligger klar til meg, i tillegg til at jeg skal hente Hva er tid avTruls Wyller på biblioteket en dag om ikke så altfor lenge. Satser på at å lese to bøker samtidig går fint når éi bok er skjønnlitteratur og den andre er sakprosa.
Musikk: I Echo Mountain snakker Anna Kleiva om Frank Ocean, og det jeg leste gjorde meg så nysgjerrig at jeg bestemte meg for å sjekke ut musikken hans, til tross for at hip-hop sannsynligvis er en av de musikksjangerne jeg hører minst på. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Frank Ocean sin musikk er ikke sånn som jeg, noe fordomsfullt selvfølgelig, tenker at nesten all hip-hop er. Det er ikke så mye peking og dissing, men derimot er det veldig jazzete, eksperimentelt, chill og til tider riktig så melankolsk. Jeg har blitt skikkelig glad i White Ferrari, som også islandske JFDR (Jófríður) har en nydelig cover av, og apropos JFDR, så er også låta hennes My Work aldeles fantastisk. Dette blei hele tre anbefalinger i én! Herregud, jeg elsker musikk og de til tider usannsynlige reisene musikk tar meg med på.
