Februar 2021

Opplevelser: Alt er stengt og ingenting er lov.

Innkjøp: Se punktet over, og legg til dårlig personlig økonomi fordi jeg om et par uker har vært uten jobb i et år.

TV-serie: Jeg endte opp med å se Swamp Thing etter å ha fått det anbefalt fordi jeg liker retro-horror. I utgangspunktet begynte jeg å se det fordi jeg ville ha noe teit og underholdende som ikke krevde for mye av meg å se på, men så endte jeg opp med å bli ganske investert i det likevel. For min del skada det heller ikke med ei Louisiana-setting, for jeg veit ikke hva det er med akkurat Louisiana, men jeg har hatt en greie for kreolsk kultur i mange år. Louisiana har vært en av mine favorittstater mye lenger enn det for eksempel California har vært. Uansett, Swamp Thing blei kansellert etter én sesong, så jeg må innfinne meg med at det er mange spørsmål jeg aldri får svar på, men den ene sesongen som fins er fornøyelig underholdning. Jeg har også sett alle sesongene av Netlixs Romerriket, fordi akkurat på samme måten som at jeg syns true crime er mye mer interessant enn fiksjonskrim, syns jeg politisk intrige og familiedrama er best (?) når det er basert på ekte historiske hendelser. Og herregud, jeg innser jo også nå hvor mye av for eksempel Game of Thrones som er inspirert av Romerriket. Jeg er og blir en nerd, og jeg elsker å lære nye ting, og jeg visste ekstremt lite om Romerriket i utgangspunktet, så jeg har kost meg skikkelig med disse tre sesongene. Jeg trur det meste av kunnskapen jeg hadde om Romerriket kom fra Gladiatoren-filmen, og nå er jeg jo nesten litt snurt på vegne av Commodus, for han fikk virkelig ei urettferdig behandling av Ridley Scott og co. #Justice4Commodus

Spill: Jeg har teknisk sett fullført Final Fantasy VII Remake, men om du har spilt et FF-spill før, veit du at det er forskjell på å ha fullført spillet og ha fullført spillet. Jeg har gjort et grovt overslag, og funnet ut at det er cirka ti millioner sideoppdrag man kan pusle med også etter å teknisk sett ha runda det, så fordi jeg ikke føler meg klar for å begynne på noe nytt ennå (!), er det dette jeg slapper av med for tida. Jeg har forøvrig ikke fullført Tomb Raider II ennå heller, men jeg må innrømme at det aldri klarte å engasjere meg like dypt og inderlig som det treer'n gjorde og gjør.

Film: Child's Play, Atomic Blonde, Valhalla Rising, Mad Max 2, Revenge, Dog Day Afternoon, Face/Off, Creature From the Black Lagoon, Apollo 13, Skyggenes dal, Shivers og Tenet.

Den filmen jeg blei mest positivt overraska over i februar, var faktisk Dog Day Afternoon. Den er jo en klassiker av en grunn, men jeg syns generelt at jeg ser for få klassikere, og hovedgrunnen til det er at jeg ofte rett og slett ikke syns filmer lagd for mange tiår siden er like bra som nye filmer. Jeg skjønner jo at man må se dem innenfor den konteksten de blei til i, men jeg klarer faktisk ikke å se en film fra søttitallet i 2021 og se den fra noe annet ståsted enn her og nå – det er kanskje meg det er noe feil med, jeg veit ikke. Og det handler ikke om spesialeffektene eller bildekvaliteten eller noe sånt, akkurat dét har jeg ingen problemer med å skjønne at ikke innfrir dagens standard, men det handler som oftest om skuespillet, som i eldre filmer noen ganger er mer teatralsk enn det vi er vant med i dag, og manuset, som ofte inneholder dialoger som ikke var klisjé den gang, men som har blitt det med åra. Men! Nettopp derfor var det så gledelig å se en film som Dog Day Afternoon, som på ingen måte føles datert. Nå er jo Al Pacino kjent som en av verdens beste skuespillere, så jeg sparker inn åpne dører her, men han er rett og slett en fryd å se på. Dette er en film som både er morsom, spennende og rørende, og den gjorde meg rett og slett i godt humør ved å bare være en veldig godt gjennomført film.

Musikk: Dere, jeg har hele tida tenkt at Ane Brun sin musikk ikke er helt min greie. Fint og flinkt, joda, men jeg har aldri vært spesielt interessert i fin og flink musikk likevel. Men! I fjor ga hun, etter ei lang skrivesperre, ut to album, og det ene av de to albuma, After the Great Storm, eksperimenterer i mye større grad enn før med elektroniske elementer – og denna synthnerden blei umiddelbart intrigued, som det heter på godt norsk. Jeg har falt fullstendig for låta Take Hold of Me, som er langsom, mørk, murrende og omsider forløsende. Og jeg visste jo egentlig allerede at Ane Brun er en fantastisk vokalist, men det er akkurat som at jeg ikke helt forstår nøyaktig hvor fantastisk stemmen hennes – eller hvem som helst andre sine stemmer, for den saks skyld – er før jeg hører den i selskap med synthesizere. Jeg bare… elsker alt ved denne låta. Og kanskje spesielt oppbygginga, som minner meg på hvorfor jeg aldri vil være i stand til å lage popmusikk, haha.