Eldre episoder av Lunisand, min nesten femten år gamle såpeopera, kan leses her.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Da Theresa slo øynene opp den morgenen, velsignet hun det faktum at det var lørdag. Dette skulle bli hennes første helg i Lunisand. Kanskje hun skulle ta seg en tur til Lunisand sentrum, som alle i klassen hennes kalte Lunitrum, for å ta pulsen på utelivet. Hun regnet med at det kom til å bli en gedigen kontrast i forhold til den hurtigroterende orkanen som var Kosdal sentrum, men hun hadde egentlig aldri likt de blinkende neonlysene og technomusikken som aldri tok slutt. Muligens var det mye hyggeligere i Lunitrum.
Uansett skulle det bli deilig å få en pause fra skolen. Undervisningen var grei nok, og lærerne virket OK, men det var hennes medelever hun ikke taklet. Jenta som hadde kalt henne ”rikmannsvalp” den første dagen, Ylva Serpiente, hadde vist seg å være et hespetre av den mest overlegne sorten, og brukte stort sett timene til å hviske og tiske bak ryggen til Theresa eller fnise høylydt hvis hun sa noe høyt. I friminuttet var ikke ting så veldig mye bedre. Der ropte gjerne Ylva fornærmelser til henne fra den andre siden av skolegården, slik at absolutt alle skulle få det med seg. I løpet av denne uken hadde hun fått omtrent alle til å se ned på Theresa, og det var ikke en særlig trivelig følelse å gå inn i klasserommet med alles skulende, arrogante flir på seg.
Men det var en som aldri hadde gjort Theresa noe galt. Tvert imot var han ganske vennlig mot henne, og kom av og til bort til henne i friminuttet og pratet litt. Han sa ikke stort, men Theresa ble uansett kjempeglad for at han ikke overså henne totalt. Dessuten var det ikke noe minus at han så ut som om han var sendt fra oven heller. Han hadde sittet ved siden av henne den første skoledagen, og heldigvis hadde de ikke byttet plasser ennå. Hun hadde fått med seg at han het Mio Elegía, men stort mer om ham visste hun ikke.
Vent nå litt! Kanskje skulle hun gripe denne lørdagskvelden til å be ham med ut! På den måten kunne hun jo faktisk få litt bedre kjennskap til ham. Samtidig kaptes hun litt med seg selv hvorvidt det var for tidlig eller ikke. Om ikke annet burde hun kanskje høre Sonnys mening.
Akkurat det var nå blitt en smal sak. Etter at de flyttet til Lunisand, hadde de to fått loftetasjen for seg selv, og kun en dør skilte rommene deres fra hverandre.
Theresa kom seg ut av sengen, stakk føttene i et par tøfler, og banket på døren. Hun kunne høre broren mumle ”kom inn…”, og med det åpnet hun opp døren.
Sonny hadde ikke stått opp ennå. Han hadde trukket dynen over ansiktet, men stakk sitt bustete hode opp idet søsteren kom inn. Innen Theresa hadde rukket å dumpe ned på madrassen hans, hadde han rukket å sette seg opp og lent seg inntil veggen. Nå satt begge på tvers av sengen hans.
”Blir du med til Lunitrum i kveld?” var det første Theresa spurte om.
”Til hva?” kom det grøtet fra broren, og han prøvde å gni søvnen vekk fra øynene, til tross for at klokken snart var tolv.
”Lunisand sentrum”, forklarte Theresa kjapt, ”jeg aner ikke de har å by på der, men det hadde vært kjekt å finne ut. Og så… så er det en ting til…”
Theresa merket hun ble varm i kinnene bare ved tanken på Mio. De magiske, lyseblå øynene, det sorte håret som var like uregjerlig som en flokk villhester, det svake smilet som tegnet seg i det nesten gråbleke ansiktet hans hver gang han kom mot henne, den faste, klare stemmen, intelligensen som skein imellom uansett hva han sa…
Sonny, som kjente søsteren bedre enn noen annen, kunne ikke annet enn å lene hodet tilbake og sukke.
”Hva heter han?” spurte han omsider.
”Mio”, svarte Theresa, og hun kjente at det kriblet til langt nede i hjerteroten bare ved å uttale navnet hans, ”han går i klassen min. Han er den eneste som har vært hyggelig mot meg foreløpig. Han ser ut som en drøm…”
”Og nå lurer du på om du skal be ham ut, ikke sant?” spurte Sonny, og smilte varmt. Søsteren nikket, og så forventningsfullt på broren etter råd.
Nå var ikke Sonny akkurat lommekjent på det området. Når sant skal sies hadde han ikke et eneste forhold bak seg, ikke så mye som en ynkelig forelskelse engang. Egentlig var det litt trist, for han merket at han lengtet etter det når han hørte hvordan søsteren beskrev det for ham. Blod som strømmet til hjertet fortere enn ellers, ekstatisk lykkerus hvis den utkårede sa noe pent til deg, en nærmest narkotisk avhengighet av et annet menneske… Enkelte av bivirkningene, som pustebesvær, søvnmangel og den tilhørende nedturen hvis vedkommende skulle overse deg eller ikke like deg, kunne han derimot være foruten, men det var tydelig at det positive veide opp for det negative. Åh, som han lengtet! Kanskje hadde det vært lettere hvis han hadde visst hva det var han lengtet etter, men det han visste, var at han også hadde lyst til å føle en magnetisk dragning til en annen; han ville også oppleve å la hele seg fylles med fryd ved tanken på et annet menneske.
Men nå satt søsteren her og trengte hjelp. De blå øynene så bedende på ham, som om de bønnfalte ham om hjelp, og i og med at akkurat det blikket førte til at han hver gang fortalte henne det hun hadde lyst til å høre fremfor det hun trengte å høre, sa han: ”Be ham ut.”
Et strålende smil bredte seg i Theresas ansikt, og hun kunne kjenne at magen hennes gjorde ulike manøvrer av akrobatisk grad. Hun følte at det liksom var greit så lenge broren var med på det, og hun merket seg hvordan hun fikk styrke og mot av de oppmuntrende ordene hans.
Derimot fikk hun ikke sagt noe, for det plinget i heisen i rommet til Sonny, og idet dørene gled til hver sin kant, fikk de øye på moren sin, som så ut som en knurrende bulldogg til tross for feilfri sminke og velfrisert hår.
”Frokosten har vært klar for mer enn en time siden”, gneldret hun, før heisen førte henne nedover i huset igjen.
Sonny og Theresa vekslet blikk. Hva var galt nå, da? Riktignok pleide Albertine å klage på at de var sjusovere av rang begge to, men det var heller sjelden at hun var sur på dem allerede fra morgenen av. Hun skjulte helt sikkert noe.
De to søsknene skyndte seg inn i heisen, og brydde seg ikke med å få på seg noe annet enn pyjamas. Begge visste at nå var det å komme seg ned til kjøkkenet før det smalt det eneste som gjaldt.
Da de var vel nede, så de at det stemte. Farens beste omelett ventet på dem fra et allerede pådekket bord, men da Theresa skjøv stolen sin inntil og smakte på den første munnfullen, var ordet ”lunken” det første hun tenkte. Likevel innså hun at det var en overdrivelse, for de stekte eggene kunne likeså godt ha vært iskrem. Derimot visste hun bedre enn å kommentere det, for da hun kastet et blikk opp på Peter, som satt i velkjent positur ved enden av bordet med dagens avis oppslått foran seg, var det like før hun ble redd. Barten fulgte den omvendte u-en som utgjorde munnen hans, og hun kunne se på de ufokuserte, brune øynene at tankene hans for en gangs skyld var alle andre steder enn aksjemarkedet, som var hans favorittdel av ethvert tidsskrift. Hva var det nå foreldrene skjulte?
Albertine kom inn i spisesalen igjen med et vinglass med blankt innhold i hånden. Drakk hun på formiddagen også, nå?
”Dere vil ikke at faren deres skal kjøre dere en tur til de nye vennene deres, da?” spurte hun med et smil som var mer påtvunget enn vanlig.
Faren deres. Theresa tenkte med gru at moren aldri omtalte Peter som verken ”kjære”, ”pus” eller, for den saks skyld, ”Peter”.
Sonny, derimot, la ikke mer i det enn vanlig, og hadde valgt å fokusere på noe helt annet ved morens replikk.
”Han kan godt få lov til å kjøre oss til sentrum!” utbrøt han ivrig med munnen full av mat, noe som resulterte i et morsk ”Sondre!” fra farens kant, som igjen var en avløser for gryntet: ”Beklager, og ikke kall meg Sondre” fra Sonny.
Morens plutselig entusiasme for å få ungene ut av huset vekket mistanke hos Theresa. Hva betydde alle disse tegnene?
”Ja, hvis dere er ferdige med å spise, foreslår jeg at dere gjør dere i stand slik at vi kan reise så fort som mulig!” sa faren, og smilte stivt idet han reiste seg fra stolen med en kraftanstrengelse. Theresa himlet med øynene og tenkte at det bare var et tidsspørsmål før det skjøre treverket knakk som en følge av Peters ikke-så-beskjedne vekt.
Nå hadde også Sonny blitt på vakt. Han fanget Theresas blikk idet begge reiste seg fra den bortimot urørte, smakløse maten og gikk mot hvert sitt bad. I søsterens ansikt leste han nøyaktig sine egne følelser, og det skremte ham. Foreldrene pønsket på noe.
Inne på hvert sitt bad snørte Theresa seg inn i en svart kjole som nådde henne til lårene, mens Sonny tok på seg en retroinspirert jakke og mørke, vide bukser. Foreldrene himlet med øynene idet de kom ut, men kommenterte ingenting denne gangen.
Vel ute av huset okkuperte Theresa forsetet i Mercedesen mens Sonny kravlet inn bak. Peter veltet inn i førersetet, og uten et ord satte han nøkkelen i tenningen, vred om og brukte V8-motoren for alt den var verdt slik at alle Lunisands innbyggere aldri mer skulle være i tvil om at familien McLurv var eierne av stedets sprekeste, strøkneste og mest skinnende kjerre. I sin tur førte dette til at Theresa og Sonny var på plass i Lunitrum på så mange sekunder som null komma et lavt tall med uendelig mange nulldesimaler foran seg, selv om miljøet garantert ikke frydet seg over showet.
”Kos dere”, snøftet Peter etter å ha stanset bilen med et brått kast, og Sonny gjorde faren hakket mer irritert ved å bemerke syrlig tilbake: ”God bedring.”
Et brølende host senere var bilen ute av synsvidde, og Theresa og Sonny glante opp på noe de hadde forhåndsdømt som et trivelig marked av det slaget der runde koner med røde kinn selger epler fra boder og eldre menn med ”Verdens beste bestefar”-genser bemerker hvor stor du har blitt. De ble mildt sagt sjokkerte over å i stedet se et sydende folkehav der snakket gikk løst, og der ungdom gikk med neonfargede jeans og plastfigurer dinglende fra ørene. Derimot var det ingenting av dette som minnet om det vedvarende stresset som kjennetegnet Kosdal sentrum. Musikken som fosset fra åpne dører av ymse slag virket ikke forstyrrende eller påtrengende, men gled inn i atmosfæren som om den hadde blitt skapt spesielt for denne lille byen. De mange ulike menneskene som traff hverandre i gatene, skumpet ikke kynisk borti hverandre uten et ord, men stoppet gjerne og pratet med hvem det skulle være.
Til og med Mio hadde glidd perfekt inn her, tenkte Theresa, og kom i samme øyeblikk som et litt for høyt ”Faen!” på hva hun hadde glemt.
”Du ringte ikke Mio”, minnet Sonny henne smertefullt på, og Theresa slo seg selv i hodet over sin egen dumhet.
Men broren visste råd.
”Du har mobilnummeret hans, har du ikke? Kan du ikke bare ringe ham nå og spørre om han vil møte deg i… Lunitrum, det var det du kalte det, ikke sant? Jeg mener, det er ikke for sent ennå.”
”God idé”, sa Theresa seg enig i, og ga seg til å bla nedover telefonlisten med en vanvittig fart. Kino med Lunisands utvilsomt nydeligste menneske? Ikke henne imot. Nå håpet hun bare at han ville.
Med ett slo en illevarslende tanke ned i hodet hennes. Tenk om han ikke var singel. Hvorfor skulle han forresten være det? Så skjønne skapninger som ham var aldri det. Hvorfor trodde hun egentlig at hun hadde noen sjanse i det hele tatt? Selvfølgelig hadde han kjæreste! Han hadde nok ei jente som var like fortryllende som det han selv var, og som han skrev følelsesladde dikt til på fritiden.
Sonny merket seg hvor stille søsteren hadde blitt, og da han så på henne, oppdaget han hvordan hun stirret hardt på mobilen som hun holdt i en skjelvende hånd.
”Hva venter du på? Ring ham, da vel!” oppmuntret Sonny, men da kun en klynkende lyd ble presset opp fra halsen hennes, innså han hva som var i veien.
”Hør, du kommer i hvertfall ingen vei med bare å stå der”, sa han, ”ring ham nå! Du er den peneste jenta jeg kjenner, og han er et naut hvis han ikke vil ut med deg!”
Theresa ble lyserød i kinnene av kommentaren til broren, og bestemte seg. Hun trykket hardt inn tasten med den grønne telefonen og la apparatet inn mot øret.
Da plutselig så Sonny noe. Han ville nødig gå fra søsteren akkurat nå, men et spesielt skilt holdt blikket hans fiksert på et punkt som om en form for kraftig trolldom holdt det fast. Han kunne ikke nøyaktig huske hvor han hadde det fra, men han hadde hørt de ordene sammen før. ”Galleri Anfall”, stod det, og bygningen det var festet til, var en sirlig utformet sak med parabelbuet tak.
I bakgrunnen hørte han at Theresa hadde fått kontakt gjennom mobilen, men noe i hodet hans fikset ikke å fange opp hva hun sa. I stedet mumlet han ”lykke til”, og gikk som i en døs mot stedet. Hva skjedde med ham? Og hvor hadde han hørt Galleri Anfall før?
Da Theresa slo øynene opp den morgenen, velsignet hun det faktum at det var lørdag. Dette skulle bli hennes første helg i Lunisand. Kanskje hun skulle ta seg en tur til Lunisand sentrum, som alle i klassen hennes kalte Lunitrum, for å ta pulsen på utelivet. Hun regnet med at det kom til å bli en gedigen kontrast i forhold til den hurtigroterende orkanen som var Kosdal sentrum, men hun hadde egentlig aldri likt de blinkende neonlysene og technomusikken som aldri tok slutt. Muligens var det mye hyggeligere i Lunitrum.
Uansett skulle det bli deilig å få en pause fra skolen. Undervisningen var grei nok, og lærerne virket OK, men det var hennes medelever hun ikke taklet. Jenta som hadde kalt henne ”rikmannsvalp” den første dagen, Ylva Serpiente, hadde vist seg å være et hespetre av den mest overlegne sorten, og brukte stort sett timene til å hviske og tiske bak ryggen til Theresa eller fnise høylydt hvis hun sa noe høyt. I friminuttet var ikke ting så veldig mye bedre. Der ropte gjerne Ylva fornærmelser til henne fra den andre siden av skolegården, slik at absolutt alle skulle få det med seg. I løpet av denne uken hadde hun fått omtrent alle til å se ned på Theresa, og det var ikke en særlig trivelig følelse å gå inn i klasserommet med alles skulende, arrogante flir på seg.
Men det var en som aldri hadde gjort Theresa noe galt. Tvert imot var han ganske vennlig mot henne, og kom av og til bort til henne i friminuttet og pratet litt. Han sa ikke stort, men Theresa ble uansett kjempeglad for at han ikke overså henne totalt. Dessuten var det ikke noe minus at han så ut som om han var sendt fra oven heller. Han hadde sittet ved siden av henne den første skoledagen, og heldigvis hadde de ikke byttet plasser ennå. Hun hadde fått med seg at han het Mio Elegía, men stort mer om ham visste hun ikke.
Vent nå litt! Kanskje skulle hun gripe denne lørdagskvelden til å be ham med ut! På den måten kunne hun jo faktisk få litt bedre kjennskap til ham. Samtidig kaptes hun litt med seg selv hvorvidt det var for tidlig eller ikke. Om ikke annet burde hun kanskje høre Sonnys mening.
Akkurat det var nå blitt en smal sak. Etter at de flyttet til Lunisand, hadde de to fått loftetasjen for seg selv, og kun en dør skilte rommene deres fra hverandre.
Theresa kom seg ut av sengen, stakk føttene i et par tøfler, og banket på døren. Hun kunne høre broren mumle ”kom inn…”, og med det åpnet hun opp døren.
Sonny hadde ikke stått opp ennå. Han hadde trukket dynen over ansiktet, men stakk sitt bustete hode opp idet søsteren kom inn. Innen Theresa hadde rukket å dumpe ned på madrassen hans, hadde han rukket å sette seg opp og lent seg inntil veggen. Nå satt begge på tvers av sengen hans.
”Blir du med til Lunitrum i kveld?” var det første Theresa spurte om.
”Til hva?” kom det grøtet fra broren, og han prøvde å gni søvnen vekk fra øynene, til tross for at klokken snart var tolv.
”Lunisand sentrum”, forklarte Theresa kjapt, ”jeg aner ikke de har å by på der, men det hadde vært kjekt å finne ut. Og så… så er det en ting til…”
Theresa merket hun ble varm i kinnene bare ved tanken på Mio. De magiske, lyseblå øynene, det sorte håret som var like uregjerlig som en flokk villhester, det svake smilet som tegnet seg i det nesten gråbleke ansiktet hans hver gang han kom mot henne, den faste, klare stemmen, intelligensen som skein imellom uansett hva han sa…
Sonny, som kjente søsteren bedre enn noen annen, kunne ikke annet enn å lene hodet tilbake og sukke.
”Hva heter han?” spurte han omsider.
”Mio”, svarte Theresa, og hun kjente at det kriblet til langt nede i hjerteroten bare ved å uttale navnet hans, ”han går i klassen min. Han er den eneste som har vært hyggelig mot meg foreløpig. Han ser ut som en drøm…”
”Og nå lurer du på om du skal be ham ut, ikke sant?” spurte Sonny, og smilte varmt. Søsteren nikket, og så forventningsfullt på broren etter råd.
Nå var ikke Sonny akkurat lommekjent på det området. Når sant skal sies hadde han ikke et eneste forhold bak seg, ikke så mye som en ynkelig forelskelse engang. Egentlig var det litt trist, for han merket at han lengtet etter det når han hørte hvordan søsteren beskrev det for ham. Blod som strømmet til hjertet fortere enn ellers, ekstatisk lykkerus hvis den utkårede sa noe pent til deg, en nærmest narkotisk avhengighet av et annet menneske… Enkelte av bivirkningene, som pustebesvær, søvnmangel og den tilhørende nedturen hvis vedkommende skulle overse deg eller ikke like deg, kunne han derimot være foruten, men det var tydelig at det positive veide opp for det negative. Åh, som han lengtet! Kanskje hadde det vært lettere hvis han hadde visst hva det var han lengtet etter, men det han visste, var at han også hadde lyst til å føle en magnetisk dragning til en annen; han ville også oppleve å la hele seg fylles med fryd ved tanken på et annet menneske.
Men nå satt søsteren her og trengte hjelp. De blå øynene så bedende på ham, som om de bønnfalte ham om hjelp, og i og med at akkurat det blikket førte til at han hver gang fortalte henne det hun hadde lyst til å høre fremfor det hun trengte å høre, sa han: ”Be ham ut.”
Et strålende smil bredte seg i Theresas ansikt, og hun kunne kjenne at magen hennes gjorde ulike manøvrer av akrobatisk grad. Hun følte at det liksom var greit så lenge broren var med på det, og hun merket seg hvordan hun fikk styrke og mot av de oppmuntrende ordene hans.
Derimot fikk hun ikke sagt noe, for det plinget i heisen i rommet til Sonny, og idet dørene gled til hver sin kant, fikk de øye på moren sin, som så ut som en knurrende bulldogg til tross for feilfri sminke og velfrisert hår.
”Frokosten har vært klar for mer enn en time siden”, gneldret hun, før heisen førte henne nedover i huset igjen.
Sonny og Theresa vekslet blikk. Hva var galt nå, da? Riktignok pleide Albertine å klage på at de var sjusovere av rang begge to, men det var heller sjelden at hun var sur på dem allerede fra morgenen av. Hun skjulte helt sikkert noe.
De to søsknene skyndte seg inn i heisen, og brydde seg ikke med å få på seg noe annet enn pyjamas. Begge visste at nå var det å komme seg ned til kjøkkenet før det smalt det eneste som gjaldt.
Da de var vel nede, så de at det stemte. Farens beste omelett ventet på dem fra et allerede pådekket bord, men da Theresa skjøv stolen sin inntil og smakte på den første munnfullen, var ordet ”lunken” det første hun tenkte. Likevel innså hun at det var en overdrivelse, for de stekte eggene kunne likeså godt ha vært iskrem. Derimot visste hun bedre enn å kommentere det, for da hun kastet et blikk opp på Peter, som satt i velkjent positur ved enden av bordet med dagens avis oppslått foran seg, var det like før hun ble redd. Barten fulgte den omvendte u-en som utgjorde munnen hans, og hun kunne se på de ufokuserte, brune øynene at tankene hans for en gangs skyld var alle andre steder enn aksjemarkedet, som var hans favorittdel av ethvert tidsskrift. Hva var det nå foreldrene skjulte?
Albertine kom inn i spisesalen igjen med et vinglass med blankt innhold i hånden. Drakk hun på formiddagen også, nå?
”Dere vil ikke at faren deres skal kjøre dere en tur til de nye vennene deres, da?” spurte hun med et smil som var mer påtvunget enn vanlig.
Faren deres. Theresa tenkte med gru at moren aldri omtalte Peter som verken ”kjære”, ”pus” eller, for den saks skyld, ”Peter”.
Sonny, derimot, la ikke mer i det enn vanlig, og hadde valgt å fokusere på noe helt annet ved morens replikk.
”Han kan godt få lov til å kjøre oss til sentrum!” utbrøt han ivrig med munnen full av mat, noe som resulterte i et morsk ”Sondre!” fra farens kant, som igjen var en avløser for gryntet: ”Beklager, og ikke kall meg Sondre” fra Sonny.
Morens plutselig entusiasme for å få ungene ut av huset vekket mistanke hos Theresa. Hva betydde alle disse tegnene?
”Ja, hvis dere er ferdige med å spise, foreslår jeg at dere gjør dere i stand slik at vi kan reise så fort som mulig!” sa faren, og smilte stivt idet han reiste seg fra stolen med en kraftanstrengelse. Theresa himlet med øynene og tenkte at det bare var et tidsspørsmål før det skjøre treverket knakk som en følge av Peters ikke-så-beskjedne vekt.
Nå hadde også Sonny blitt på vakt. Han fanget Theresas blikk idet begge reiste seg fra den bortimot urørte, smakløse maten og gikk mot hvert sitt bad. I søsterens ansikt leste han nøyaktig sine egne følelser, og det skremte ham. Foreldrene pønsket på noe.
Inne på hvert sitt bad snørte Theresa seg inn i en svart kjole som nådde henne til lårene, mens Sonny tok på seg en retroinspirert jakke og mørke, vide bukser. Foreldrene himlet med øynene idet de kom ut, men kommenterte ingenting denne gangen.
Vel ute av huset okkuperte Theresa forsetet i Mercedesen mens Sonny kravlet inn bak. Peter veltet inn i førersetet, og uten et ord satte han nøkkelen i tenningen, vred om og brukte V8-motoren for alt den var verdt slik at alle Lunisands innbyggere aldri mer skulle være i tvil om at familien McLurv var eierne av stedets sprekeste, strøkneste og mest skinnende kjerre. I sin tur førte dette til at Theresa og Sonny var på plass i Lunitrum på så mange sekunder som null komma et lavt tall med uendelig mange nulldesimaler foran seg, selv om miljøet garantert ikke frydet seg over showet.
”Kos dere”, snøftet Peter etter å ha stanset bilen med et brått kast, og Sonny gjorde faren hakket mer irritert ved å bemerke syrlig tilbake: ”God bedring.”
Et brølende host senere var bilen ute av synsvidde, og Theresa og Sonny glante opp på noe de hadde forhåndsdømt som et trivelig marked av det slaget der runde koner med røde kinn selger epler fra boder og eldre menn med ”Verdens beste bestefar”-genser bemerker hvor stor du har blitt. De ble mildt sagt sjokkerte over å i stedet se et sydende folkehav der snakket gikk løst, og der ungdom gikk med neonfargede jeans og plastfigurer dinglende fra ørene. Derimot var det ingenting av dette som minnet om det vedvarende stresset som kjennetegnet Kosdal sentrum. Musikken som fosset fra åpne dører av ymse slag virket ikke forstyrrende eller påtrengende, men gled inn i atmosfæren som om den hadde blitt skapt spesielt for denne lille byen. De mange ulike menneskene som traff hverandre i gatene, skumpet ikke kynisk borti hverandre uten et ord, men stoppet gjerne og pratet med hvem det skulle være.
Til og med Mio hadde glidd perfekt inn her, tenkte Theresa, og kom i samme øyeblikk som et litt for høyt ”Faen!” på hva hun hadde glemt.
”Du ringte ikke Mio”, minnet Sonny henne smertefullt på, og Theresa slo seg selv i hodet over sin egen dumhet.
Men broren visste råd.
”Du har mobilnummeret hans, har du ikke? Kan du ikke bare ringe ham nå og spørre om han vil møte deg i… Lunitrum, det var det du kalte det, ikke sant? Jeg mener, det er ikke for sent ennå.”
”God idé”, sa Theresa seg enig i, og ga seg til å bla nedover telefonlisten med en vanvittig fart. Kino med Lunisands utvilsomt nydeligste menneske? Ikke henne imot. Nå håpet hun bare at han ville.
Med ett slo en illevarslende tanke ned i hodet hennes. Tenk om han ikke var singel. Hvorfor skulle han forresten være det? Så skjønne skapninger som ham var aldri det. Hvorfor trodde hun egentlig at hun hadde noen sjanse i det hele tatt? Selvfølgelig hadde han kjæreste! Han hadde nok ei jente som var like fortryllende som det han selv var, og som han skrev følelsesladde dikt til på fritiden.
Sonny merket seg hvor stille søsteren hadde blitt, og da han så på henne, oppdaget han hvordan hun stirret hardt på mobilen som hun holdt i en skjelvende hånd.
”Hva venter du på? Ring ham, da vel!” oppmuntret Sonny, men da kun en klynkende lyd ble presset opp fra halsen hennes, innså han hva som var i veien.
”Hør, du kommer i hvertfall ingen vei med bare å stå der”, sa han, ”ring ham nå! Du er den peneste jenta jeg kjenner, og han er et naut hvis han ikke vil ut med deg!”
Theresa ble lyserød i kinnene av kommentaren til broren, og bestemte seg. Hun trykket hardt inn tasten med den grønne telefonen og la apparatet inn mot øret.
Da plutselig så Sonny noe. Han ville nødig gå fra søsteren akkurat nå, men et spesielt skilt holdt blikket hans fiksert på et punkt som om en form for kraftig trolldom holdt det fast. Han kunne ikke nøyaktig huske hvor han hadde det fra, men han hadde hørt de ordene sammen før. ”Galleri Anfall”, stod det, og bygningen det var festet til, var en sirlig utformet sak med parabelbuet tak.
I bakgrunnen hørte han at Theresa hadde fått kontakt gjennom mobilen, men noe i hodet hans fikset ikke å fange opp hva hun sa. I stedet mumlet han ”lykke til”, og gikk som i en døs mot stedet. Hva skjedde med ham? Og hvor hadde han hørt Galleri Anfall før?
Som om den var mekanisk åpnet armen hans døren, og han skuet utover et stilrent sted som likevel ikke skrek ”laboratorium” mot ham, sikkert godt hjulpet av graffitien på veggene. Stilkrasjet var uvant, men kult.
Det gikk ganske fort opp for ham at dette var et kunstsenter. Selv hadde han aldri vært særlig interessert i kunst, i alle fall ikke billedkunst, så hva for slags mystiske krefter som hadde dratt kroppen hans inn hit, var ikke godt å si. Likevel følte han seg ikke uvelkommen, og han lot seg villig imponere der han vandret forbi malerier, fotografier, kollasjer, vevde tepper og saker og ting det visselig ikke var greit å si hva var for noe.
Ett av maleriene fanget særlig oppmerksomheten hans. Det var tydelig utført av en stødig hånd, og detaljrikdommen var beundringsverdig. Likevel var det ikke et naturtro bilde, for flere surrealistiske elementer virket inn. Det viste en allé av bjørker der den brolagte stien i midten ikke minnet så rent lite om inngangspartiet til Sonnys eget krypinn. I den enden av stien som var lengst borte, var et knust speil plassert. Helt i den andre enden, lengst mot Sonny, var et menneske malt med fjeset vendt bort fra speilet, og som så ned i bakken med et bedrøvet drag over ansiktet. Samtidig satt det kråker med dødningshoder i grenene på trærne. Sonny måtte grøsse, samtidig som han lot seg fascinere. Hvem var det som hadde malt dette? Signaturen nede i hjørnet var så godt som uleselig, men navnet begynte på J, gjorde det ikke? Og så kom det en U etter der, eller var det en A?
På samme måten som det hadde skjedd før, smøg en lav stemme seg inn i øregangen til Sonny. Den var nesten hvislende, men var ikke ubehagelig å høre på av den grunn. Akkurat som med musikken fra forretningene i Lunitrum, passet den inn i atmosfæren, som om den ikke var skapt for annet enn å lyde klart og tydelig i dette rommet, akkurat nå.
”Det er du som har blitt bestevenn med katta mi, er det ikke?” spurte stemmen.
Så skjedde det noe med Sonny som aldri hadde skjedd før. Han visste jo hvem som stod bak ham og sa dette. Han hadde møtt på ham utenfor skolen. De hadde ikke rukket å hilse skikkelig på hverandre fordi bussen til Sonny hadde kommet fortere enn forventet, men likevel husket Sonny helt klart gutten med piercinger, dreads og en form for merkelig medfødt eleganse som blant annet gjenspeiltes i de overnaturlig grønne øynene. Likevel reagerte han som om dette var en vilt fremmed, og kanskje til og med en farlig psykopat. Pulsen hans økte, det føltes plutselig vanskeligere å puste, og han kjente at det svimlet for ham. Hva var det som skjedde?
”Jeg fikk ikke taket på hva du het sist gang”, fortsatte stemmen, og Sonny tvang seg selv til å snu seg.
Der stod han, med vekten hvilende på den ene hoften og hånden i siden. Han var en god del lavere enn Sonny, likevel virket han eldre. Klokere. Om munnen lekte et litt lurt smil, og Sonny kunne ikke fatte og begripe hvorfor han selv stod der og følte seg knusktørr i munnen, samtidig som han var sprell levende i resten av kroppen. Ved nærmere ettertanke husket han jo at dette hadde skjedd sist gang også, men det var overhodet ikke like tydelig som nå. Julian satte ham helt ut av spill.
”Hallo? Husker du meg ikke?” spurte Julian Azul og vinket med den hånden som ikke satt i siden hans for å få kontakt.
”Jo”, pustet Sonny, og han hørte selv at det ikke var hans stemme som sa det, for selv var han ruset. Det hadde skjedd momentant, og nå var han ikke til stede i sin egen kropp lenger. Han hang en plass utenfor, følte at han verken hadde kontroll over lemmer, blodomløp eller tanker, og betraktet den andre gutten som om han selv var… noe annet. Noe annet enn Sonny.
”Så bra! Jeg begynte å bli redd for at jeg ikke hadde gjort sterkt nok inntrykk på deg!” lo Julian, og innen han hadde begynt å forklare for Sonny hva bildet han hadde malt forestilte, hadde Sonny ennå ikke forstått at han var forelsket.
Det gikk ganske fort opp for ham at dette var et kunstsenter. Selv hadde han aldri vært særlig interessert i kunst, i alle fall ikke billedkunst, så hva for slags mystiske krefter som hadde dratt kroppen hans inn hit, var ikke godt å si. Likevel følte han seg ikke uvelkommen, og han lot seg villig imponere der han vandret forbi malerier, fotografier, kollasjer, vevde tepper og saker og ting det visselig ikke var greit å si hva var for noe.
Ett av maleriene fanget særlig oppmerksomheten hans. Det var tydelig utført av en stødig hånd, og detaljrikdommen var beundringsverdig. Likevel var det ikke et naturtro bilde, for flere surrealistiske elementer virket inn. Det viste en allé av bjørker der den brolagte stien i midten ikke minnet så rent lite om inngangspartiet til Sonnys eget krypinn. I den enden av stien som var lengst borte, var et knust speil plassert. Helt i den andre enden, lengst mot Sonny, var et menneske malt med fjeset vendt bort fra speilet, og som så ned i bakken med et bedrøvet drag over ansiktet. Samtidig satt det kråker med dødningshoder i grenene på trærne. Sonny måtte grøsse, samtidig som han lot seg fascinere. Hvem var det som hadde malt dette? Signaturen nede i hjørnet var så godt som uleselig, men navnet begynte på J, gjorde det ikke? Og så kom det en U etter der, eller var det en A?
På samme måten som det hadde skjedd før, smøg en lav stemme seg inn i øregangen til Sonny. Den var nesten hvislende, men var ikke ubehagelig å høre på av den grunn. Akkurat som med musikken fra forretningene i Lunitrum, passet den inn i atmosfæren, som om den ikke var skapt for annet enn å lyde klart og tydelig i dette rommet, akkurat nå.
”Det er du som har blitt bestevenn med katta mi, er det ikke?” spurte stemmen.
Så skjedde det noe med Sonny som aldri hadde skjedd før. Han visste jo hvem som stod bak ham og sa dette. Han hadde møtt på ham utenfor skolen. De hadde ikke rukket å hilse skikkelig på hverandre fordi bussen til Sonny hadde kommet fortere enn forventet, men likevel husket Sonny helt klart gutten med piercinger, dreads og en form for merkelig medfødt eleganse som blant annet gjenspeiltes i de overnaturlig grønne øynene. Likevel reagerte han som om dette var en vilt fremmed, og kanskje til og med en farlig psykopat. Pulsen hans økte, det føltes plutselig vanskeligere å puste, og han kjente at det svimlet for ham. Hva var det som skjedde?
”Jeg fikk ikke taket på hva du het sist gang”, fortsatte stemmen, og Sonny tvang seg selv til å snu seg.
Der stod han, med vekten hvilende på den ene hoften og hånden i siden. Han var en god del lavere enn Sonny, likevel virket han eldre. Klokere. Om munnen lekte et litt lurt smil, og Sonny kunne ikke fatte og begripe hvorfor han selv stod der og følte seg knusktørr i munnen, samtidig som han var sprell levende i resten av kroppen. Ved nærmere ettertanke husket han jo at dette hadde skjedd sist gang også, men det var overhodet ikke like tydelig som nå. Julian satte ham helt ut av spill.
”Hallo? Husker du meg ikke?” spurte Julian Azul og vinket med den hånden som ikke satt i siden hans for å få kontakt.
”Jo”, pustet Sonny, og han hørte selv at det ikke var hans stemme som sa det, for selv var han ruset. Det hadde skjedd momentant, og nå var han ikke til stede i sin egen kropp lenger. Han hang en plass utenfor, følte at han verken hadde kontroll over lemmer, blodomløp eller tanker, og betraktet den andre gutten som om han selv var… noe annet. Noe annet enn Sonny.
”Så bra! Jeg begynte å bli redd for at jeg ikke hadde gjort sterkt nok inntrykk på deg!” lo Julian, og innen han hadde begynt å forklare for Sonny hva bildet han hadde malt forestilte, hadde Sonny ennå ikke forstått at han var forelsket.
(Da jeg leste gjennom denne episoden, la jeg plutselig merke til at jeg har beskrevet Julian som lavere enn Sonny fra Sonnys perspektiv, og at det er noe jeg fortsatt ofte gjør – altså beskriver love interesten til hovedpersonen som lavere enn dem sjøl. Jeg veit ikke hvorfor. Det er mange ting jeg fortsatt gjør i nye tekster som jeg plutselig legger merke til at jeg også gjorde for mange år siden. Utrolig nok er det ingen Tobias i Lunisand – eller kanskje det dukker opp noen som heter Tobias seinere, bare at jeg ikke husker det, haha – men det er et navn som har forfulgt meg helt siden Aloha verden, og sikkert siden før det òg, jeg har bare ikke tatt vare på noe særlig tekst fra før den tid. Jeg veit ikke helt, jeg bare syns det er litt gøy å finne fram gamle tekster igjen bare for å oppdage at jeg fortsatt gjør de samme greiene, det var de samme tropene den gang som nå, selv om jeg selvfølgelig er en veldig mye bedre skribent nå.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar