Hos nevropsykologen

Ifølge henvisning fikk Gustavsen konstatert en Asperger-diagnose ved OUS DPS i fjor. Det foreligger imidlertid en mistanke om at hun evt. også kan ha en ADHD-lidelse. Ved inntaksintervjuet ved dagens undersøkelse forklarer pasienten at hun er avledbar og at hun strever med å opprettholde oppmerksomheten over et lengre tidsrom. Hun har alltid hatt problemer med å holde fokus på undervisningen på skolen, hun klarer ikke å få med innholdet når hun leser og hun faller ofte ut av samtaler. Hun føler seg også rastløs/urolig, og hun har problemer med å komme i gang med, og fullføre forskjellige oppgaver. 

Jeg har endelig fått rapporten fra nevropsykologen! Og skjemaet over bekrefter egentlig følelsen jeg har hatt hele livet av at jeg både er veldig smart og veldig dum samtidig. Jeg har blant annet over gjennomsnittlige kognitive ferdigheter og verbal hukommelse, men under gjennomsnittlig oppmerksomhet og visuell hukommelse (det veit alle postbud og sjåfører som ikke har funnet fram og spurt meg på telefon hvilken farge huset jeg bor i har, og jeg har vært nødt til å gå ut og sjekke. Og alle som har sett en film eller en serie med meg og som jeg må spørre om vi allerede har blitt introdusert for den og den karakteren fordi jeg ikke kan huske om jeg har sett dem før eller ikke. Og ikke minst alle jeg egentlig har møtt før, men som jeg har gått rett forbi på gata uten å hilse fordi jeg rett og slett ikke husker åssen noen ser ut med mindre jeg omgås dem ofte). Det eneste som egentlig er gjennomsnittlig ved meg, er mine sensomotoriske ferdigheter i venstrehanda. Interessant nok utførte jeg finmotorikk-testen bedre med venstrehanda enn høyrehanda, til tross for at jeg er høyrehendt, sånn egentlig.

Gustavsen møter til avtalt tid til undersøkelsen. Dagsformen rapporteres å være som vanlig. Hun samarbeider godt i testsituasjonen, gir god kontakt og gir inntrykk av å gjøre sitt beste. Hun har ingen vansker med testinstruksene; påbegynner, gjennomfører og avslutter samtlige oppgaver i henhold til kriteriene. 

Det ble gjennomført en omfattende testing av oppmerksomhetsfunksjoner (oppmerksomhetsspenn for ord, tall og prosedyrer, fokusert-, delt- og vedvarende oppmerksomhet samt reaksjonstid), arbeidsminne, impulskontroll og prosesseringshastighet. I tillegg ble funksjonsområder som sensomotorikk, hukommelse,

reguleringsfunksjoner og almenintellektuelt nivå kartlagt.

Den neuropsykologiske undersøkelsen viser en normal sensomotorisk funksjon for begge hender. Det fremkommer ingen tegn på ataxi (skjelvinger) eller vansker med bevegelighet.

En kortvarig ”penn og papir” oppgave som stiller krav til kognitivt tempo og visuelt søk mestres i overkant av gjennomsnittet. Minnespenn er også intakt mens ved en computeroppgave på vedvarende oppmerksomhet ser man klare begrensninger.

Ved testing av verbale hukommelsesfunksjoner (liste med 16 ord) oppnår Gustavsen tilfredsstillende resultater. Hun lærer 15 enkeltord i løpet av fem presentasjoner og ved retesting mot slutten av testsesjonen klarer hun fortsatt å redegjøre for 15 enheter. Ved visuelle hukommelsesmål ser man en tilsvarende innlæringskapasitet mens resultatene ved prøving av utsatt minne varierer fra upåfallende til betydelig redusert.

Oppgaver på kognitiv fleksibilitet og fokusert oppmerksomhet (undertrykking av innlærte responser) gjennomføres som forventet.

Evneprøver knyttet til almenkunnskap, begrepsforståelse, visuokonstruktive ferdigheter og visuell analyse gav resultater innenfor øvre del av normalområdet. Relativt noe bedre prestasjoner ved verbale- enn visuelle deloppgaver.

Det ble benyttet SCL-90-R for å registrere omfanget og styrken av symptombildet til pasienten. Resultatet kan med bakgrunn i tilsvarende undersøkelser av personer med psykiske belastninger gi indikasjon på den mentale tilstanden til klienten. Testen består av 90 spørsmål om plager knyttet til egen livssituasjon, og svarene angis gradert på en 5-delt skala med verdiene ’ikke i det hele tatt’,’litt’,’måtelig’, ’ganske mye’ og ’veldig mye’. Svarene er i tillegg fordelt på 9 såkalte faktorskalaer samt 1 tilleggsskala. Gjennomsnittsverdien på skalaene er angitt til høyre i tabelloversikten. Kolonnen lengst til høyre angir skalavurdering, enten som betydelig forhøyet, forhøyet, lett forhøyet eller normal.

(Jeg syns forresten det er litt morsomt at der riktignok både sinne/fiendtlighet og psykotisisme er innafor normalen, er jeg likevel hakket mer psykotisk enn jeg er aggressiv, haha.)

Oversikten viser at Gustavsen sliter med konsentrasjons- og hukommelsesvansker, angstsymptomer, nedsatt stemningsleie, problemer med mellommenneskelige relasjoner samt forstyrret søvn (tilleggsskala).

Symptomcheckliste - Hyperkinetiske forstyrrelser

Her oppnår pasienten 121 poeng av 180 mulige. Hun angir omfattende problemer av den typen som er vanlige ved en ADHD-tilstand. Gjennomsnittsscoren er 2,7 på en skala fra 0 (ingen) til 4 (veldig mye).

Ifølge henvisning sliter Gustavsen med ADHD-symptomer. Ved inntaksintervjuet forklarer hun at hun er distraherbar og at hun har en kortvarig fokuseringsevne. Hun føler seg også rastløs/urolig og hun har problemer med å komme i gang med, og fullføre forskjellige gjøremål.

Testresultatene viser vansker med vedvarende oppmerksomhet, i tråd med de beskrevne symptomene. Utfra bakgrunnsdata fra henvisning, testresultater og informasjon fra inntaksintervjuet konkluderes det med at Gustavsen fyller de diagnostiske kriteriene for en ADHD-tilstand. Ved en gjennomgang av hennes sykehistorie fremkommer det ingen øvrige forhold som på en bedre måte kan forklare det observerte sviktbildet.

Det kan være aktuelt å vurdere en utprøvning med centralstimulerende preparater (Ritalin, Elevanse, etc.), hvis pasienten er interessert i dette.

Ved en kartlegging av hennes psykiske tilstand avdekkes det symptomer på angst og depresjon. Det er foreløpig uavklart i hvilken grad disse vanskene er forårsaket av en ubehandlet ADHD, men hvis dette vedvarer etter at man har oppnådd et behandlingsmessig grep omkring ADHD-problematikken anbefales det en henvisning til samtaleterapi.

Så… alt i alt er jeg veldig fornøyd med denne rapporten fordi den bekrefter det jeg sjøl har følt hele livet. Nå er jeg bare usikker og spent på veien videre. Ut fra denne rapporten, og ut fra det inntrykket jeg sjøl fikk da jeg var hos nevropsykologen, virker det som at jeg nå offisielt har ADHD-diagnosen, men sist gang jeg var hos legen, som var tidligere denne uka, virka det som at hun mente at en nevropsykologisk undersøkelse bare var ett ledd i prosessen fram mot en ADHD-diagnose, og at hun ville henvise meg til en psykiater etter å ha mottatt rapporten. Jeg skal tilbake til legen neste uke, så får vi se hva hun sier da etter å ha lest rapporten. Jeg håper jo helt ærlig at dette skal være nok til at vi i det minste kan begynne å prøve ut medisiner, for holy hell, tenk om jeg faktisk hadde blitt i stand til å lese bøker og rydde leiligheten min, det hadde vært noe! Dessuten må jeg også innrømme at etter å ha ganske nylig vært gjennom én lang og slitsom diagnostiseringsprossess, frister det ikke så mye å hoppe rett over i en annen. 

Men da jeg altså var hos legen sist, fikk jeg i det minste resept på antidepressiva, som jeg nå tester ut for første gang i mitt liv. Foreløpig er den eneste forskjellen jeg merker at jeg er sinnssykt tørr i munnen til enhver tid (i natt drømte jeg til og med at jeg putta en magisk leikebåt (!) i munnen og sugde på den og at den kurerte munntørrheten), men det tar visst vanligvis litt tid før de begynner å virke. 

Så hey, send #thoughtsandprayers og #goodvibes i min retning, om du har noen til overs. Så skal jeg gjøre mitt for å være snillere med meg sjøl og prøve å akseptere at grunnen til at jeg er lat og dum, ikke er at jeg er lat og dum i det hele tatt, men bare har en hjerne som funker litt annerledes enn hva som er tilfellet for majoritetsbefolkninga.

Undersøkelsen og vurderingen ble basert på et utvalg standardiserte tester hentet fra større testbatterier (Wechsler Adult Intelligence Scale of Intelligence, Halstead-Reitan), samt supplerende tester og skalaer relatert til hukommelse, oppmerksomhet, reguleringsfunksjoner, personlighet og stemningsleie.

Pasientens testresultater er sammenlignet med forsøkspersoner uten en kjent skade og er angitt med en percentilverdi fra 1 (laveste resultat) til 100 (høyeste score). Indikert percentil for hver prøve viser antallet personer pr. 100 i normalbefolkningen som presterer lavere enn pasienten.

Så, altså… reaksjonstid på 99 av 100, impulskontroll på 1 av 100. Sounds about right.

Sjøstjerner og muggsopp

Jeg venter på svar på mailer, og det er igrunn det hele. Helt seriøst, jeg føler ikke at jeg overdriver når jeg sier at dagene mine for tida bare føles som et flere uker langt venteromsopphold før jeg får de svara jeg trenger for å – eventuelt – komme meg videre i livet. Mest utålmodig venter jeg på svar fra nevropsykologen jeg var hos for halvannen måned siden. Egentlig skulle jeg få svar i løpet av to uker, men uforutsette hendelser har skjedd, og nå har det plutselig gått seks uker og jeg venter fortsatt. 

Et halvt år etter at jeg fikk ny jobb hos Filmmagasinet, mista jeg den igjen. De kom seg aldri ordentlig på beina igjen etter pandemien og beslutta omsider å legge ned så de slapp å gå konkurs. Dette var selvfølgelig fullstendig utafor min kontroll, men for meg er det liksom bare enda et eksempel på hvor usedvanlig dårlig flaks og timing jeg har hatt de siste månedene. 

Jeg trur jeg på generell basis har to måter å være deprimert på: en veldig aktiv måte og en veldig passiv måte. Jeg er enten sint, sjøldestruktiv og intenst lei meg, eller så er jeg helt tom. Enten går jeg veldig aktivt inn for å straffe meg sjøl, eller så orker jeg ikke noe annet enn å glo i veggen. Ofte henger de to sammen. Det er som om jeg bruker så mye energi på å være aktivt deprimert at jeg omsider ender opp som passivt deprimert. Det er tross alt utrolig slitsomt å grine i flere timer per dag. Jeg klarer ikke finne motivasjon til å komme meg ut av senga eller rydde i leiligheten min, som sant nok sjeldent er spesielt ryddig uansett, men jeg føler nå at jeg er på et punkt der jeg når stadig nye lavmål. Jeg har ikke lest noe som helst siden august, og jeg har hvert fall ikke skrevet noe. Det eneste som har fått meg til å føle noe som helst i det siste, har vært den nye Dahmer-serien til Netflix – kommer tilbake til den i oktoberoppsummeringa mi – og disse fotografiene, som begge er bidrag til naturfotokonkurranser, henholdsvis Wildlife Photographer of the Year og Nikon's Small World.

Dette bildet av Tony Wu viser ei sjøstjerne som slipper ut sperm på grunt vann i Japan, men samtidig viser det et H.P. Lovecraft-monster klar til å sønderslå et skip i en storm på en annen planet. Bildet fremkaller mange av de samme følelsene jeg får av å høre The Shore av TR/ST, de samme følelsene jeg helt ærlig håper å påkalle med min egen skriving, for eksempel i den nyeste novella jeg har klart å fullføre. Den heter Lynnedslag, kan leses på Patreon, og jeg er veldig fornøyd med den. Morsomt nok, da jeg så dette bildet for første gang og reagerte instinktivt på det, før jeg egentlig hadde registrert noen detaljer som helst, trudde jeg dette var et bilde fra det ytre rom. Jeg kommer aldri til å ikke være fascinert over hvor mye dypet under oss og tomrommet over oss speiler hverandre. As above, so below og så videre. Hvem hadde trudd at dyresex kunne være så vakkert! (Hadde aldri trudd det var ei setning jeg kom til å skrive, men here we are.)

Dette bildet av Alison Pollack viser en slimmuggsopp på nært hold, men samtidig viser det et av trærne som vokser på havbunnen i Subnautica: Below Zero – og for alt jeg veit, kan det godt være at floraen i begge Subnautica-spilla er inspirert av nettopp muggsopp på nært hold, det ville ikke overraska meg. Sopp er en av de mest interessante organismene jeg veit om, og vil du vite hvorfor, anbefaler jeg deg å se dokumentaren Soppenes fantastiske verden (eller Fantastic Fungi som den heter på originalspråket), og, for den saks skyld, å høre det nyeste albumet til Björk. Du kan høre Biophilia òg mens du først er i gang. Og denne remiksen av Virus, som jeg helt oppriktig syns er bedre enn originalen.

Og om du ikke syns formering blant pigghuder og muggsopp er like spennende som det jeg syns (og hva, i så fall, er det du gjør på min blogg), beklager jeg, men jeg syntes jeg måtte benytte anledninga når jeg først kom over noe som fikk meg til å føle til å faktisk dele det med omverdenen. Kanskje jeg til og med syntes jeg var forplikta til det. I og med at det ikke er så mye som foregår på denne bloggen lenger, mener jeg. Og det har jeg jo lyst til at det skal være, det er bare det at det er vanskelig å få til å blogge om noe som helst når jeg møter de aller, aller fleste inntrykk om dagen med et mentalt skuldertrekk. Sånt blir det liksom lite tanker og observasjoner rundt.

Nå på onsdag fikk jeg forresten for første gang til å være ei sjøstjerne sjøl:

Star on the bar har vært blant de movesa jeg har øvd på som har sittet lengst inne for meg, men i går løsna det omsider! Jeg fikk det til!!!! Det er faktisk innmari gøy å oppleve å helt konkret bli bedre. Alle andre dager fram til onsdag fikk jeg ikke til star on the bar, og på onsdag gjorde jeg det. En liten milepæl i det store og det hele, men en milepæl ikke desto mindre.

September 2022

Opplevelser: Forfattertreff på Kulturhuset. Konsert med Jon Hopkins på Sentrum scene. Besøk hos Vibeke. Konsert med Go_A på Vulkan arena. Middag med Vibeke på New Delhi. 

TV-serie: I det siste har jeg sett mest på den nyeste sesongen av Westworld, selv om det er en serie jeg gradvis har mista interessen for etter hvert som den har utfolda seg. Jeg syns fjerde sesong er helt grei sci-fi-underholdning så lenge man ikke tenker at den skal ha noe som helst å gjøre med første sesong, for allerede fra sesong to blei Westworld en helt annen type serie enn den begynte som, og siden da har den fjerna seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg syns den fortsatt er forvirrende og føles litt meningsløs, ettersom man liksom aldri veit hva som er ekte og ikke, og sånn sett gidder man liksom ikke helt å bry seg heller. Jeg aner ikke om det er planlagt flere sesonger, men for min del trenger det ikke å komme flere nå.

Film: The Electrical Life of Louis Wain, Ted K og Halloween (2007). Og egentlig er ikke The Electrical Life of Louis Wain en spesielt nyskapende film innen historisk biografi-sjangeren, den forteller historien sin uten radikale grep og med trygge virkemidler, men jeg har vært fascinert av personen Louis Wain i noen år allerede, og han var på mange måter noen jeg kjenner meg en del igjen i. Syns denne filmen er et fint og rørende portrett av en eksentrisk fyr som dessverre levde i et samfunn og ei tid som ikke makta å tilrettelegge for ham.

Musikk: Is It Cold In The Water? av Sophie er for meg den lengselsfulle sangen til en digital havfrue som skulle ønske hun hadde en kropp til å faktisk føle vannet. Nå kan det hende at albumcoveret bidrar litt til denne tolkninga, men likevel. Sophie døde etter et fall i 2021, bare 34 år, og jeg syns det er utrolig tragisk at verden aldri får høre resten av den musikalske reisen hennes.