-torsdag, og dette er kanskje det lengste kapittelet hittil. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvor mye drama de siste par episodene har inneholdt. Og visste du at gutter elsker å henge rundt på kjøpesentre uten å kjøpe noe? Det gjorde ikke jeg! Jaggu lærte jeg ikke noe av fortidas versjon av meg sjøl. Klikk
for tidligere kapitler.
Det er langt til USA, faktisk også med fly. Dessuten virket det som om det tok lengre tid nå enn forrige gang, sikkert fordi at nå hadde jeg ingen å prate med. Derfor, da jeg først kom fram, hadde det alt begynt å lysne av dag. Julemorgen. Jul i dag.
Jeg gikk ut av flyet. Et lite snøteppe dekket bakken. Selv om det ikke var kaldt, angret jeg på at parkasen ble hjemme. Kanskje jeg kunne be mamma pent i et brev om å ettersende den.
Jeg snuste inn lufta. Kanskje det luktet akkurat som alle andre steder, allikevel syntes jeg at det var en helt særegen USA-luft her. Og USA-luft lukter godt.
Inne fikk jeg kofferten min ganske kjapt og ringte til en taxi etter det. Den kom og jeg satte meg inn.
Jeg skulle ikke bo på det samme hotellet som sist gang. Mamma hadde vært så grei, for en gangs skyld, at hun hadde bestilt et i nærheten av vennene mine. De hadde fortsatt ingen anelse om at jeg kom. Jeg håpet at de ville bli glade.
Taxien stoppet utenfor hotellet mitt og jeg prøvde å smile og betale, men innerst inne var jeg fortsatt trist. Jeg tenkte ennå på det Ole og Pernille hadde gjort mot meg. Hvordan kunne de?
Jeg dro med meg kofferten min inn i resepsjonen. Der inne var det ikke direkte fint. Jeg tror det var et to-stjerners hotell, i allefall var det gammelt og slitt. Vel, vel, det gikk nok.
Jeg gikk mot disken i resepsjonen før jeg hørte en kjent stemme bak meg: ”Hva i helvete er det du har på deg?”
Ansiktet mitt sprakk opp i et digert smil som straks ble til et gisp idet jeg snudde meg. Selv om stemmen var kjent, var nemlig ikke personen kjent i det hele tatt. Hadde det ikke vært for de litt skjeve øynene som ga ham et konstant trist ansiktsuttrykk, er det søren meg ikke sikkert jeg hadde kjent ham igjen.
Han smilte til meg. Det store og oppriktige smilet.
”Si noe da!” sa han og smilte enda mer. Jeg åpnet munnen litt sånn halvveis som førte til at han brølte ut i latter. Han lente hodet bakover og lo og lo og lo og virket så utrolig blid og glad at jeg ble i godt humør av hele fyren og lo og lo og lo jeg også før jeg, uten å egentlig tenke over det, kastet meg i armene hans og hylte: ”Så godt å se deg igjen!”
Han var totalt forandret. Borte var den dystre holdningen og de svarte klærne. Tilbake var en fyr så blid og glad at sola ville blitt misunnelig. Han var kledd i blått og rødt og håret hans var farget i en fyrig rødfarge. Da jeg bemerket det, svarte han: ”Det var tomt for rosa.”
Det var Sid. Ikke den Sid jeg var vant til riktignok, men fortsatt Sid. Han var forandret, men til det bedre.
”Er det noe? Du virker så trist”, sa Sid og jeg forklarte: ”Jeg tok kjæresten min på fersken med bestevenninna mi for noen timer siden.”
”Ohoi, i steike helvete”, mumlet han og spurte: ”Går det bra?”
”Egentlig ikke”, sa jeg med et litt fårete smil.
”Huff da. Kjærlighet er… tja, vanskelig? Egentlig har jeg ingen anelse, jeg har aldri opplevd det… Eller…” sa Sid og hørtes litt tvilende ut.
”Eller?” spurte jeg da jeg skjønte at det ikke kom noe mer.
”Eller vi har jo den musikkvideoen, da…” sa han.
”Musikkvideo? Hvilken musikkvideo?” spurte jeg og ble litt småskjelven.
Hæ? Prooo! Stopp en halv her! Småskjelven av et Sid snakket om en musikkvideo og kjærlighet? Unnskyld meg, hva skjer, a’? Det skjønte jeg ikke selv en gang. Jeg var totalt forvirret. Hvorfor i alle dager hadde jeg blitt småskjelven? Jeg mener, hva hadde det med saken å gjøre?
Jeg må ha sett litt dust ut der jeg stod med et helt sikkert passe dumt uttrykk i ansiktet, Sid spurte i allefall: ”Eh, er det noe?”
”Nei da”, sa jeg og ristet på hodet.
Jeg bestemte meg for å skifte samtaleemne. Det var nok best. Jeg sa: ”Hvorfor er du egentlig her?” Sid lo og sa: ”Ikke bli sur på meg, men jeg syns det er fett å skremme de gamle. He, he, he”. Jeg lo litt jeg også og ristet på hodet. Kanskje var han forandret utseendesmessig, men han virket like barnslig som før.
”Hvem har vi her? Og hva er det du har på deg, jente? Ansatt stylist eller noe sånt?” spurte Tobias og kom mot meg.
”Nesten. Bestevenninna mi, skjønner du. Skulle stæsje meg opp for kjæresten min. Eller, jeg mener, eks-bestevenninna og eks-kjæresten”, svarte jeg.
”Huff, dette er jentesaker, skal ikke blande meg for mye inn, jeg. Gi meg en klem i stedet”, sa han og smilte og det gjorde jeg.
”Så kult at du har kommet!” utbrøt Sid.
”Det syns jeg også! Og gjett om vi har mye å fortelle deg! Forresten, hvordan gikk det med den store Ole-jakten?” lurte Tobias på.
”Det var det jeg sa i stad. Han er eksen min”, sa jeg.
”Ja, stemmer, det var det, ja. Sid, vil du fortelle det?” sa Tobias.
”Det med Gabriel?” spurte Sid oppspilt.
”Ja, det også, men det andre og”, sa Tobias.
”Ååå, det med Rune?”
”Nei, ikke det, det andre… Nei, jeg tar det selv, jeg. Som du skjønner har det skjedd mye siden sist”, sa Tobias, henvendt til meg denne gangen. Deretter sa han: ”Vi har spilt inn ny musikkvideo, skjønner du…”
”Nei, det skulle jeg si!” utbrøt Sid trassig. Tobias ristet på hodet. Deretter så han seg rundt og utbrøt: ”For et sted! Du, drit i hotellet og bo hos oss! Det er gratis også! Også på julaften, a’ gitt!” Jeg smilte og takket ja og så fulgte jeg etter guttene til huset deres.
De bodde bare et kvartal eller noe sånt unna. Huset deres var koselig og normalt, faktisk litt japansk-inspirert. Stilige greier.
”Hvem er denne jenta som kommer mot oss nå?” hørte jeg en kjent stemme synge innenfor på melodien til Jon Blund. Så kom han til syne i døra. Og han hadde fortsatt bleket lyseblondt hår som stod ganske så rett opp.
”Stan!” ropte han.
”Roger!” ropte jeg og så ble det mer klemming og kos. Bak ham stod Gabriel som rett etterpå også ga meg en klem. Men det var også det. Ingen Rune kom. Hvor var Rune?
Jeg spurte dem og Sid sa langsomt: ”Ja, det var det jeg og Tobias snakket om i stad, det… Du husker det jeg sa, jeg sa ’det med Rune?’” Jeg nikket. Jeg husket det.
”Vi har kranglet og han sluttet…” sa Sid enda langsommere.
”Hæ?” Jeg gjorde store øyne.
”Ja, det er trist, han var jo så grei”, sa Sid.
”Hvordan kunne det skje? Dere var jo så gode venner!” nærmest ropte jeg.
”Ja, det er rart med det”, sukket Sid og jeg skulle til å spørre mer, men Roger sendte meg et hold-kjeft-blikk. Jeg nikket og ga meg.
”Kanskje du heller vil hilse på Arne, vår nye trommis?” spurte Tobias. Jeg nikket og Gabriel ropte på Arne. Snart stod den høyeste gutten jeg har sett i døråpningen bak Roger og Gabriel. Dessuten hadde han de musklene! Ikke en fyr du messer med, for å si det sånn.
”Som du hører på navnet, er han en norsk fyr vi plukket opp”, sa Gabriel og Arne gliste. Hm.
”Dere nevnte at dere hadde spilt inn ny musikkvideo…” hintet jeg og Sid sa: ”Ja! Vil du se? Jeg er kjempestolt av den!” Så klart ville jeg se og vi samlet oss foran tv-en alle sammen.
Hele tiden gnagde en tanke i bakhodet mitt mens jeg så musikkvideoen, men jeg skjøv den enda lenger bak. Nei, tenkte jeg. Nei, nei, nei. Jeg ville ikke innrømme det for meg selv, selv om jeg innerst inne visste det.
”Nå snart…” sa plutselig Sid og jeg snudde meg og så på ham. Han gliste. Så festet jeg øynene på tv-skjermen igjen – akkurat tidsnok.
Jeg ble blek og hjertet mitt sluttet å slå for noen øyeblikk. Nei, tenkte jeg nok en gang, av en annen grunn nå. Nei, nei, nei… Det virker kanskje dramatisk, men det føltes ut som om hele verdenen min falt i grus. Hvis den ikke allerede hadde gjort det, da. Nei, nå var jeg plutselig ikke forelsket i Ole lenger og…
”Jeg må gå… på do”, sa jeg og reiste meg brått. Jeg fikk litt forvirrede blikk fra klikken, men må man, så må man. Ikke på do i mitt tilfelle, men være for seg selv. Jeg måtte tenke.
Jeg slamret igjen baderomsdøra og det jeg nettopp hadde sett gikk i reprise i hodet mitt.
Nå var jeg forvirret, nå! Gjett om. Tror jeg aldri har følt meg så forvirret før i hele mitt liv. Samtidig som jeg følte meg trist, sint og rar, var jeg også full av 1000 ubesvarte spørsmål. Nå var plutselig ikke det som skjedde med Ole og Pernille så ille lenger. Eller, altså, ille, jo, man gjør ikke sånn mot vennene sine, men akkurat nå følte jeg det som om jeg faktisk kunne ringe til Pernille og ønske henne lykke til. Jeg følte nemlig ikke noe for Ole lenger.
Etter at jeg hadde sittet der litt og tenkt, gikk det opp for meg at når jeg ikke følte noe for Ole, hva var den følelsen da?
Å, hjelp. Milde Gud i himmelen, frels meg! fikk jeg lyst til å skrike ut. Nå visste jeg nemlig akkurat hva slags følelse jeg fikk inni meg. Og jeg likte det ikke.
Jeg var sjalu. Sjalu på den *pip* *pip* *pip* kjerringa som hadde kysset Sid i musikkvideoen.
Å, Gud! Ååå, Gud! SHIT! Det kunne bare bety én ting… Jeg ville ikke innrømme mens jeg så på musikkvideoen at Sid var pen, men nå virket det som om slaget var tapt. Å, fyttikatta, jeg var forelsket i Sid! I Sid! Altså, ikke noe galt med han og jeg skal ikke være fordomsfull og sånn her nå, men hallo? Han hadde tatoveringer, han hadde piercing i tunga, nå også mellom underleppa og haka, han hørte på Sex Pistols, han… Hva ville mamma si? Ja, særlig som om jeg brydde meg. Til helvete med mamma! Ok, greit! Jeg var forelsket i Sid! Mamma kom til å hate meg i all evighet! Jeg ga blaffen! For en herlig følelse!
Jeg åpnet døra til badet og gliste stort.
”Vi satt den på pause, vi, så kan du også se hele”, sa Tobias. Jeg nikket og smilet mitt minket litt. Videoen, ja. Faens kjerring. Allikevel minket ikke smilet mitt så mye.
Jeg så videoen. Den var jo kul. Ooo jau. Jeg mener det, altså. Men akkurat den lille biten jeg… ehm… mislikte, behøvde strengt tatt ikke å ha vært med.
Da musikkvideoen var ferdig, var det ingen som sa noe. Alle så rett framfor seg og lette etter noe å si.
Til slutt var det Sid som tok ordet. Han sa: ”Det der var faktisk første gang jeg ble kysset.”
”Mm”, sa jeg og nikket mens jeg følte at den samme følelsen bygget seg opp igjen.
”Hun var skikkelig pen”, fortsatte Sid, ”som du så, hadde hun glansfullt brunt hår og mørkebrune øyne som…”
”Mm”, avbrøt jeg og nikket igjen. Sid ble visst irritert eller noe, han snudde hvertfall på hodet og så direkte på meg og sa: ”Er det noe, eller?” Jeg ristet åndsfraværende på hodet. Han sukket og begynte å stirre inn i veggen.
”Jeg har fått meg kjæreste”, sa Gabriel til slutt stille.
”Kult”, sa jeg, ikke akkurat overentusiastisk.
”Hun heter Linda. Hun kommer herfra”, sa han, prøvde å få oss andre med på en samtale. Ingen sa noe.
Plutselig reiste Tobias seg brått opp og sa til meg: ”Du har blitt så forandret! Se på klærne du har på deg! Og hadde du vært den du pleier, hadde du vært like glad som oss for musikkvideoen!”
Jeg stirret sjokkert på Tobias. Hva ville han at jeg skulle si? Ikke søren om jeg ville innrømme at jeg var forelsket i broren hans, særlig ikke siden alle, inkludert Sid, så på.
”Klærne?” spurte jeg i stedet dumt.
”Klærne, ja. Blonder. Rysjer. Sommerfugler. Blomster. Jeg trodde du var punker, jeg!”
”Men…” begynte jeg, men innså det da jeg også. Pernille hadde gjort meg til en ikke-punker. Hun hadde fått meg til å se på ting annerledes. Hvorfor? For å få Ole. Jeg hadde gitt meg ut for å være en annen for å få en gutt. Med andre ord, Ole hadde ikke vært sammen med meg, han, han hadde vært sammen med en jeg ga meg ut for å være, men som ikke var meg i det hele tatt. Punkeren, ja, det var meg. Ikke den søte, snille jenta jeg hadde prøvd å få ham og meg selv til å tro. Med gru innså jeg også hva jeg ikke hadde tatt med meg og hylte: ”Tøyet mitt! Det kule, tøffe tøyet mitt! Det er hjemme!” Tobias lo og sa: ”Kom igjen, dumma, vi har ennå ikke kjøpt julegave til deg!” og dro meg på beina.
Sammen dro vi, altså, ikke bare Tobias og jeg, men hele gjengen, inn til sentrum hvor vi splittet oss for å gå på julegavejakt til de andre. Jeg skulle gå sammen med Tobias.
”Kan du si meg hvorfor du ikke var så engasjert da vi så på musikkvideoen?” spurte Tobias da vi gikk nedover gatene.
”Ehm… Jeg veit ikke, jeg…” sa jeg langsomt. Tobias så spørrende på meg som om han ventet noe mer og jeg sa: ”Lover du å ikke si det til en levende sjel?” Tobias fikk et rart uttrykk i ansiktet, men sa allikevel: ”Ja, jøss.”
”Ok”, sa jeg og trakk pusten dypt før jeg sa: ”Jeg tror jeg… eh… Jeg tror jeg er forelsket på nytt…” Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte: ”… i broren din”.
Tobias så ut som om han hadde falt ned fra månen! Han bare stirret på meg med noen vidåpne glugger av noen øyne før han sa lavt: ”Oi!”. Jeg smilte litt og ble en smule rød og flau, tror jeg, men Tobias sa bare: ”Ja, ja. Lover, ikke en sjel får vite det.” Jeg nikket takknemmelig, før vi skiftet samtaleemne.
”Hva syns du jeg skal kjøpe til dem? Og hvor mye penger skal jeg bruke?” spurte jeg.
”Penger? Kjøp noe du liker!” sa Tobias og jeg syntes det hørtes ganske så bra ut.
Kjøpesenteret tronet plutselig opp foran oss.
”Ah, kjøpesenteret”, utbrøt Tobias, ”har allerede vært der. De har noen bra butikker, men jeg er mest der for bare å henge. Jeg er gutt, vet du”. Jeg smilte før vi gikk inn.
”Du som er jente, hva bør jeg kjøpe til Kylie?” spurte Tobias da vi var innenfor.
”Har du ikke kjøpt gave til henne?” spurte jeg.
”Nei!” svarte Tobias. Jeg ristet på hodet og svarte: ”Et smykke eller noe slår alltid an”.
”Smykke? Ikke til Kylie, nei. Hun går omtrent aldri med smykker”, sa Tobias. Jeg tenkte så det knakte. Tobias foreslo: ”Hva med en cd? Hun har et nærmest lidenskapelig forhold til musikk.”
”Du, hun er kjæresten din!” utbrøt jeg, ”en cd er en vennegave. Kjøp noe ordentlig romantisk.”
”Dette har vi pratet om før, jeg er ikke romantisk selv om jeg skulle ønske jeg var det!” sa Tobias.
”Nei vel. Da må jeg være romantisk for deg. La meg se”, sa jeg og tenkte gjennom mulighetene vi hadde. En hjerteformet konfekteske? Eh, nei. En ”I love you”-kosebamse? Nei, for valentinaktig. Undertøy? Hm… tror ikke det.
”Hva slags type er hun?” spurte jeg. Tobias så uforstående på meg og jeg forklarte: ”Vel, du sa at hun ikke er den smykketypen. Jeg mener, ehm, er hun punker, for eksempel?”
”Hun har potensial”, sa Tobias bare. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hva han mente. Så lenge behøvde jeg ikke å lure heller, han forklarte nemlig raskt: ”Jeg tror hun gjerne vil bli en punker, men hittil er hun det ikke.”
”Så hva venter du på? Kjøp et punkete klesplagg, få tak i et gavekort hos frisøren til henne så hun kan få ordna håret, kanskje noe stilig tilbehør, jeg tenker på nagler og sånn. Skjønner du hva jeg mener? Hjelp henne på vei, hun vil bli evig takknemmelig!” sa jeg.
”Tror du det?” spurte Tobias, en smule tvilende. ”Jeg veit det”, sa jeg.
”Ok, da var den saken klar! Kom, jeg vet om et sted”, sa Tobias og trakk meg med ut av kjøpesenteret og bort til noe som føltes ut som den andre siden av byen. Deretter gikk vi inn i et smug hvor graffitien lyste mot oss fra veggene. Det var mørkt som i en sekk der og jeg så nesten ikke noe.
”Inn her”, sa plutselig Tobias og nappet meg i ermet. Han pekte på ei dør. Over døra hang et skilt med navnet på butikken som ikke egentlig betyr noe. Det sa meg nemlig ingenting.
Vi gikk inn. En fyr med hanekam stod i kassa og smilte blidt til oss idet vi gjorde vår entré.
Jeg gjorde store øyne. Så mye på et sted! Jeg hadde helt glemt hvordan dette føltes, jeg. Jeg hadde jo tross alt frivillig gått inn i Hennes & Mauritz de siste tre månedene så nå hadde jeg glemt hvordan det føles å se kule klær. Nå stod jeg her, i sentrum av dem. Nagler, buttons, glidelåser og sikkerhetsnåler nærmest skrek ”kjøp meg!” fra veggene de hang på. Jeg kunne ikke annet enn å glane.
”Dette skjørtet her… Jepp, jeg kan se for meg Kylie i det”. Stemmen til Tobias rev meg tilbake til virkeligheten igjen. Han holdt opp et rødt, skotskrutete skjørt med minst tusen finesser. Jeg likte det også og spurte ham om hvor mye det kostet. Han rynket på nesa da han tittet på prislappen og hang det tilbake.
”Kanskje når vi har blitt rike og berømte, men, nei, absolutt ikke nå”.
Tobias gikk lenger inn i butikken for å lete blant tilbehøret, men jeg greide fortsatt ikke ta øynene fra skjørtet. Det var virkelig rålekkert. Jeg så på prislappen jeg også og ja, det var dyrt.
”Liker du det?” Stemmen til ekspeditøren bak meg fikk meg til å skvette. Jeg snudde meg og så opp i det hyggelige ansiktet hans.
”Ja”, sa jeg, ”men det koster litt for mye”.
”Ja, det er sånn det er, vet du. Det er av et spesielt merke, men jeg har et som er nesten prikk likt, men det er gult og ikke det samme merket, men mye billigere.”
”Kunne jeg få se på det?” spurte jeg.
”Ja, skal bare på lageret og hente det”, sa han og gikk inn på lageret.
”Tobias? Hørte du det?” ropte jeg bort til ham der han så gjennom forskjellig tilbehør.
”Hørte hva?” spurte han og snudde seg mot meg.
”Han har et nesten likt i gult til en mye lavere pris”, svarte jeg.
”Å, ja, men jeg har allerede funnet noe fett her, jeg”, sa han og holdt opp noe stæsj.
”Å”, sa jeg litt trist. Jeg hadde virkelig likt det skjørtet.
Plutselig lyste Tobias opp i et smil: ”Hvis du bare har like kjipe plagg med deg som det du har på deg nå, er det klart at du trenger noe nytt til i kveld!”
”Ja!” utbrøt jeg. At jeg ikke hadde tenkt på det før!
”Se her!” sa ekspeditøren som var kommet tilbake. Han hadde med seg skjørtet han snakket om, og skal jeg være ærlig, likte jeg det enda bedre.
”Hvor mye koster det?” spurte jeg.
”30 dollar”, var svaret. Jeg nikket og spurte om jeg kunne prøve det, noe jeg selvsagt kunne og skal jeg være ærlig, satt det som et skudd, derfor kjøpte jeg det. Puh. Noe å ha på seg også, en bekymring mindre. I tilegg kjøpte jeg en svart topp med en imponerende samling glidelåser på.
Etter at Tobias også hadde fått betalt og pakket inn gavene til Kylie, skulle vi kjøpte presanger til gutta boys. Jeg hadde fått med meg såpass at Gabriel digget musikk så en cd var vel midt i blinken for ham. Metal, det var noe han hadde sansen for og jeg spurte Tobias ut om hva han hadde og hva han ikke hadde. Det hele endte med at jeg kjøpte en Iron Maiden-cd han visstnok ikke hadde.
Til Sid og Roger var det verre. De likte jo musikk de også, men å kjøpe en cd til hele bunten, det skjønte til og med jeg var lite oppfinnsomt.
Vi gikk omkring i gatene og innimellom stakk Tobias innom butikker for å kjøpe gaver.
Han var så heldig! Han var kjempeoppfinnsom når det gjaldt gaver, men så kjente jo ham dem ut og inn også, da.
Vi trasket og gikk, vi, og da vi gikk forbi en litt bortgjemt t-skjortebutikk, datt plutselig en liten idé ned i hodet på meg. Jeg pilte inn med Tobias i hælene, selv om han ikke skjønte hvorfor jeg måtte inn.
Der inne var det for det meste band-t-skjorter, det var jo Sid veldig glad i. Han hadde allerede en ganske diger haug med Sex Pistols-t-skjorter, så det nyttet det ikke å kjøpe. I stedet spurte jeg Tobias hva slags annen musikk han likte.
”Han liker nesten all punk”, svarte han, ”The Clash, Rancid, NOFX, The Used, alt!”
”Ok…” sa jeg og bladde gjennom hylle etter hylle på jakt etter et av bandene Tobias hadde nevnt og jaggu fant jeg ikke en heidundranes Rancid-t-skjorte. Tobias prøvde den, du vet, de var jo tvillinger og selv om Sid var litt kortere og kraftigere enn Tobias, var de jo nesten like. Det endte med at det var den jeg kjøpte.
Så var det bare Roger igjen, men hva skulle han få?
Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg kjøpte rollerblades til Roger. Ikke av dyreste merke, riktignok, men det var fortsatt rollerblades. Vi bare gikk innom en sportsbutikk fordi Tobias kunne tenke seg å kjøpe et par svettebånd til Gabriel, da jeg plutselig fikk se noen som var satt ned med 70 % fordi det var vinter. Jeg kom til og tenke på da jeg nesten akkurat hadde flyttet og jeg gikk på rollerblades til skolen mens Roger småløp for å holde følge. Han hadde sagt at han ønsket seg rollerblades da og da var jo dette en gylden anledning.
Da Tobias også var ferdig, skulle vi gå og møte de andre.
Du lurer kanskje på hvor gaven til Tobias ble av opp i alt dette? Jo, det skal jeg si deg. Jeg skulle møte de andre og så skulle vi bytte partner så vi fikk kjøpt gave til den vi i utgangspunktet hadde gått med. Smart, hva?
Jeg skulle gå sammen med Sid fordi han var den som kjente Tobias best av dem alle og kunne gi meg tips til hva han ville like og hva han ikke ville like.
”Hva har du kjøpt til de andre?” spurte jeg da vi vandret nedover gatene.
”Det får du se!” hvisket han, tilgjort mystisk, men så lo han og sa: ”Til Tobias har jeg kjøpt billetter til Green Day-konserten som skal være her om ikke så altfor lenge…”
”Wow”, avbrøt jeg. Sid smilte og fortsatte: ”Til Roger kjøpte jeg en kjempestor eske med godteri, han er jo som kakemonsteret i Sesam Stasjon, bortsett fra at han mumser godteri i stedet for kaker og jeg gikk sammen med Gabriel, så han har jeg ikke kjøpt til enda. Jeg kjøpte ikke noe til Arne, kjenner han jo ikke så godt og heller ikke noe til Rune, det var jeg han kranglet så fælt med at han sluttet, skjønner du. Jeg kan jo ikke si hva jeg kjøpte til deg og til Kylie aner jeg ikke!”
”Oi, shit! Kylie! Hun hadde jeg glemt!” utbrøt jeg.
”Så fint! Da kan vi se på gave til henne sammen!” sa Sid.
”Ok”, sa jeg og nikket. Så spurte han meg hva jeg hadde kjøpt og jeg svarte.
”Hei! Hva har vi her?” utbrøt plutselig Sid og bråstoppet. Jeg snudde meg og la merke til at han så rett mot en kosmetikkbutikk. Jeg skulle til å spørre ham hvorfor han stoppet, men så plutselig strente han rett inn og jeg gikk forbløffet etter ham.
Da vi var inne, spurte jeg: ”Hva skal du ha her?”
”Gave til Mario”, var svaret, ”jeg hadde visst glemt han også.”
”Men her!?” utbrøt jeg.
”Ja! Så vidt jeg vet er det ikke bare dameparfymer her!”
”Å!” sa jeg og slo meg selv i pannen. At det går an å være så dum!
Mens Sid gikk og luktet, så jeg på sminken.
Plutselig ropte Sid på meg og jeg jogget bort til ham.
”Hvordan syns du at en gutt bør lukte?” spurte Sid og da jeg trakk på skuldrene, rakte han meg en rekke parfymeflasker.
”Lukt”, kommanderte han og det var bare å begynne. De jeg hadde fått, var nemlig de han likte og mente passet for Mario.
Jeg greide til slutt å plukke ut en favoritt som Sid betalte for og skulle til å gå, da han fikk øye på sminken jeg for bare noen sekunder siden hadde sett på.
”Vent litt”, ba han og jeg lurte på når i alle dager han ble så opptatt av sminke.
”Hvorfor ser du på sminken?” spurte jeg og lente meg over skulderen hans.
”Gabriel, du vet jo åssen han er”, humret Sid og begynte å kikke på øyenskyggen.
”Farger Gabriel liker er svart- og gråtoner og rødt og litt rosa”, mumlet han. Til slutt rasket han med seg både grå, svart og rød øyenskygge pluss en liten boks med nesten hvitt pudder og gikk for å betale. Etter det, gikk vi.
”Hm, hva skal vi kjøpe til Kylie?” tenkte Sid høyt da vi var vel utenfor.
Plutselig sendte ham meg et veldig direkte blikk og sa: ”Du er jente. Hva vil du ha?”
”Hæ?” spurte jeg og skjønte fint lite.
”Du er jente, vet du. Du vet hva jenter liker å få i julepresang, derfor spør jeg deg: Hva vil du ha i julepresang?”
”Det er jo ikke sikkert at jeg og Kylie har lik smak, da”, sa jeg, men Sid spurte igjen: ”Hva vil du ha?”
”Hm”, sa jeg og tenkte så det knakte som blondiner flest gjør. Jeg kom ikke fram til noe fornuftig av den grunn.
”Jeg veit ikke”, sa jeg derfor, ”dessuten kjenner du henne bedre enn meg”.
Det ble stille for Sid. Så sa han plutselig: ”Hun liker å lese, fantasy-bøker spesielt.”
”Så hva venter vi på?” spurte jeg, ”la oss pelle oss inn i nærmeste bokhandel!” Det gjorde vi også.
Med en gang vi kom inn, fant vi veien bort til fantasy-avdelingen hvor det selvfølgelig vrimlet av bøker. Det var egentlig bare å velge en. Allikevel tok vi oss god tid til å lese bakpå dem.
Da fikk jeg øye på den boka som alltid har vært yndlingsboka mi. Jeg leste den første gangen som ganske liten og allerede da ble jeg forhekset av den.
”Hva med Ringenes Herre?” spurte jeg og tok den opp og så på forsida. Den var annerledes enn forsida på min bok. Dette her var den nyeste utgaven, så det var kanskje ikke så veldig rart i.
”Den har hun”, sa Sid. ”Å, ja”, sa jeg og jeg la fra meg boka, faktisk litt vemodig.
Til slutt ble vi begge enige om at første boka i en serie som het Sand hørtes spennende ut. Vi bestemte oss for at den skulle være fra Sid.
Vi gikk ut igjen.
Der lå det igjen. Kjøpesenteret. Som et slags digert episenter stod det der, høyreist og stolt som en svane. Særlig.
”Kanskje vi skulle gått inn bare for å se”, tilbød jeg.
”Kan vi godt, det er tross alt Kylie du skal kjøpe gave til”, sa Sid og så gikk vi inn. Hva han egentlig mente med det, er en annen sak.
Plutselig la jeg merke til en fin lyseblå pyjamas som hang i utstillingsvinduet på en klesbutikk. Pysjen var dekorert med stjerner, soler og måner. Jeg kunne se for meg Kylie i en sånn en, derfor var jeg kjapp med å smette inn og kjøpe en i den størrelsen jeg regnet med at Kylie brukte.
Etter at jeg hadde kjøpt pysjen, fant vi de andre igjen og så bar det hjem.
