Trettipunktersbloggutfordring #29: noen du savner

Okei, så punkter som dette gjør at jeg ofte føler meg ganske unormal, hahaha. Jeg må innrømme at jeg veldig sjeldent savner folk, kanskje på grunn av ute-av-syne-ute-av-sinn-mentaliteten som mange ADHD'ere opplever. Jeg trur dessuten at jeg oftere savner situasjoner enn mennesker, fordi i mange tilfeller er vedkommende mennesker strengt tatt fortsatt, hva skal jeg si, tilgjengelige for meg, men forholdet vårt er ikke det samme som det en gang var, og vi har begge forandra oss for mye. For eksempel kan jeg savne vennene mine fra folkehøyskolen, men jeg savner dem spesifikt som folka de var for femten år siden, og den overordna konteksten som gjorde oss til den gjengen vi var, og som det er umulig å gjenskape utenom (selv om jeg fortsatt er god venn med Trine den dag i dag!). Jeg savner også Jørgen, men ikke som kjæreste; jeg savner internhumoren vår og samtalene våre, og jeg savner familien hans, som tok godt imot meg fra første øyeblikk. Ikke minst kommer jeg aldri til å ikke savne katten vi hadde da jeg var liten, Mons, som oldemor, som bodde på samme gård som oss, fikk da jeg var kanskje omkring tre år, og som vi tok over da hun døde et par år seinere. Jeg klarer faktisk ikke å huske nøyaktig hvilket år han døde, men jeg har lyst til å si 2007, da jeg var søtten år. Med andre ord var han en del av nesten hele barndommen min, og jeg kan fortsatt ta meg i å kjenne at livet er tomt uten ham.

August 2025

Opplevelser: Middag på Monsun og kino med Kit.


Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!

TV-serie: Jeg har vært ganske sliten og overvelda den siste tida, og TV-messig er det få ting som passer hjernen min bedre i sånne tilfeller enn naturdokumentarer som fokuserer mest på det visuelle, fordi det gjør at jeg lærer noe og underholdes uten at det gjør noe om jeg noen ganger soner litt ut. De siste ukene har dinodokuserien Prehistoric Planet, med ingen ringere enn legenden David Attenborough, tilfredsstilt akkurat det behovet for meg.

Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.

Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best. 

Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.