fredag 23. januar 2026

Trettipunktersbloggutfordring #30: noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert

Hæ? Er det virkelig sant? Har jeg faktisk kommet til det siste punktet i denne utfordringa som jeg begynte på for elleve år siden, ei utfordring som opprinnelig var ment å ta en måned? Jaggu!

Selv om jeg lefla litt med foto i mine yngre dager, er det nå en gang, og har alltid vært, skriving som er min måte å uttrykke meg på hjertet fra, til tross for at jeg syns uttrykket "fra hjertet" er skikkelig kleint. Hva som kommer eller ikke kommer "fra hjertet" fins det kanskje ikke noe fasitsvar på, men jeg føler i hvert fall sterkt at så godt som all skjønnlitteraturen jeg har produsert opp gjennom antakelig gjør det. Så her, ta et utdrag fra mitt nyeste romanprosjekt. Jeg har tross alt bare delt ett eneste utdrag fra det her inne tidligere, og det er cirka et år siden, så det virker på sin plass.



(...)
   På vei tilbake til sjukehuset går jeg innom en kiosk og kjøper med en kaffe, og når jeg trår inn over terskelen til rommet der Sara er, er feen borte, Sara sover fortsatt, og mamma sitter i den stolen der jeg satt tidligere på dagen. 
   «Gutten min!» utbryter mamma når hun får øye på meg, hun reiser seg fra stolen og klemmer meg i en hard omfavnelse, hun er tynnere enn jeg husker henne og knoklene hennes stikker svakt gjennom genseren min, før hun trekker seg unna og siger ned på stolen igjen.
   Jeg setter meg på stolen ved siden av hennes, stirrer på kaffekoppen i hendene mine i et par sekunder før jeg rekker den til henne i mangel på noe å si. 
   «Så omtenksomt av deg», sier mamma og tar den imot, slurken hun tar er så grådig at hun umulig kan rekke å smake noe overhodet.
   «Har hun sovet hele tida mens du har vært her?» sier jeg i stillheten som oppstår etter at mamma har satt pappkruset fra seg på nattbordet. 
   «Ja», sier mamma, etterfulgt av et skarpt innpust som om hun vil si noe mer, men det kommer ingen fortsettelse. 
   «Fikk du kjøpt deg noen hagemøbler på tilbud, da», sier jeg, hjertemonitoren til Sara piper som en altfor høyfrekvent metronom. 
   «Du, jeg er nødt til å snakke med deg om noe», sier mamma og snur overkroppen i min retning, men istedenfor å se på meg ser hun skrått ned på gulvet mellom oss. 
   «Har du opplevd noe… ubehagelig på hotellet du bor på?» sier hun og møter blikket mitt, jeg ler en brå latter i et anfall av lettelse, mamma rynker bryna. 
   «Hva mener du?» sier jeg og anstrenger meg for å slutte å smile. 
   «Jeg veit ikke helt, jeg var innom der for å se etter deg rett før jeg dro hit, og jeg spurte i resepsjonen etter romnummeret ditt og jeg fant riktig rom og alt, jeg dobbeltsjekka, og så gikk døra opp etter at jeg hadde banka på, men du var ikke der, men det var liksom noe annet som var der.» Mamma vrir på seg, fikler med den øverste knappen i blusen sin. 
   «Nå henger jeg ikke helt med her», sier jeg.
   «Og jeg måtte undersøke litt, veit du, så jeg måtte søke på internett etter informasjon om hotellet. Og joda, på den tomta det er bygd på var det et barnehjem i gamledager.» Mamma nistirrer på meg, leppene hennes bevrer en anelse. 
   «Hæ, trur du hotellet er hjemsøkt, liksom? Det er vel ganske nytt», sier jeg.
   «Men du har ikke merka noe rart på det rommet, altså?», hun skakker på hodet, «fordi det er vanskelig å forklare det, men selv om rommet var helt tomt, så var det helt åpenbart en bevissthet der. Liksom et kaldt gufs, eller en skygge som bevegde seg, og hele tida hadde jeg følelsen av at noen jeg ikke kunne se dreiv og stirra på meg.»
   «Ikke ta dette ille opp, men jeg trur alt dette egentlig bare er fordi du har sovet dårlig i det siste, som ikke er rart i det hele tatt», sier jeg, «du er bare bekymra for Sara. Det var ikke noe spøkelse på hotellrommet mitt.»
   «Nei vel», mamma lener seg tilbake inntil stolryggen igjen, «så åssen forklarer du da det at døra åpna seg for meg da jeg banka på når du ikke var der?»
   «Kanskje jeg bare ikke lukka den helt igjen ved en feiltakelse da jeg gikk ut derfra i stad», sier jeg, «slapp av.» 
   Sara rører på seg i søvne, både mamma og jeg ser på henne, hun er bare en kropp, knappe søtti kilo, skjør nok til at sjølve kilden til alt liv klarte å knuse henne innvendig uten engang å prøve, likevel husker jeg armene hennes mot brystet mitt i skogstjernet den gangen som sterkere enn noe annet. 
   «Du veit, i vår familie har vi alltid vært sensitive», sier mamma uten å ta blikket fra Sara, «vi har alltid følt ting.»
   «Du må slutte å se på Åndenes makt, det er ikke sunt for deg», sier jeg. 
   «Det er også derfor vi har vært så lette for andre å utnytte», fortsetter mamma, hun snakker tilsynelatende til seg sjøl mer enn til meg, «mora mi opplevde vardøger stadig vekk. Og rett før faren hennes døde, min bestefar og din oldefar, så kjente hun det i hjertet sitt. Hun trudde hun var i ferd med å få infarkt og var i ferd med å ringe etter sjukebilen, men før hun rakk å slå nummeret visste hun at far hennes var død. Hun visste det bare, det var like virkelig som noe hun kunne se fysisk.»
   «Hun var vel også temmelig dement på sine eldre dager», sier jeg.
   «Du elska jo fortellingene til oldefar da du var liten, husker du det?» Mamma flytter omsider blikket fra Sara til meg, øya hennes er matte, som om synet av Sara i sjukesenga har tørka dem ut, «redd blei du òg, og så erta Sara deg for det. Det var en dag du nekta å spise middag, selv om vi skulle ha spagetti, fordi oldefar hadde sagt at hvis man spiste mat man hadde fått fra en av de underjordiske, kom man til å bli værende hos dem i underverdenen for alltid, og du turte ikke ta sjansen på at en underjordisk ikke hadde sneket seg inn på kjøkkenet vårt og tukla med et eller annet.»
   «Sa han noen gang hva som ville skje hvis det var motsatt? Hvis man ga mat til en underjordisk?» sier jeg, men mamma fortsetter som om jeg ikke engang er tilstede: «men du skjønte noe som Sara ikke skjønte, nemlig at fortellingene hans ikke bare var eventyr, de var ekte. Sara har alltid ligna mest på faren deres sånn sett, praktisk anlagt og flink i matte. Og så var det du, du ligna på meg fra du var bitteliten av, elska musikk, du kunne høre på oldefar spille gitar til fingrene hans begynte å blø, og du fikk ikke sove før noen hadde sunget for deg.»
   Mamma vrir seg på stolen igjen, den knirker lavt idet hun bøyer seg ned mot Sara, stryker henne over panna, fingrene hennes ligner rovfuglklør, og for første gang legger jeg merke til at mamma er ei gammal dame, nesa hennes har blitt krokete mellom de tidligere fyldige kinna, det er som om mora mi har skrumpa vekk, at noen har skrelt henne bort som om hun var det inntørka skallet til en appelsin som har ligget for lenge i sola, og det som er i ferd må tre fram isteden er det rynkete ansiktet til oldefar, som om mamma-formen bare var larvestadiet, og nå presser oldefar seg atter en gang fram fra den størkna kokongen, som om han aldri døde, men bare gjemte seg innunder huden til mamma, og der har han ligget i dvale siden, henta ut næring fra mammas blod, gradvis og umerkelig fortært henne fra innsida som en parasitt, men når hun retter seg opp igjen i ryggen og vender ansiktet tilbake mot meg, forsvinner oldefar og mamma er tilbake, han dukker bare opp igjen i vekselsvise glimt når hun smiler på en bestemt måte.
   «Jeg ser på deg at du blir flau når jeg snakker om at hotellet du bor på er hjemsøkt, men det er ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt», sier hun.
   «Hvis du sier det, så», sier jeg.
   Mamma smiler plutselig, «og der kom Sara fram, gitt.»
   «Hva snakker du om», sier jeg.
   «Da dere var små prøvde du alltid å snakke sånn som Sara gjorde. Sara var alltid veslevoksen og logisk av seg. Du satt storøyd og slukte alle fortellingene til oldefar, men Sara var alltid opptatt av å prøve å motbevise ham. Sa at tusser og troll ikke fantes, for hvis de fantes, hvorfor stod de ikke oppført i faunaboka om alle skogens dyr. Og da du blei eldre pleide du å herme etter Sara, satte hendene i sidene sånn som hun gjorde, brukte hennes tonefall, hennes ord, som du ikke alltid skjønte hva betydde engang. Det er jo ikke noe rart at en lillebror hermer etter storesøster, og det var jo litt søtt når du prøvde å være veslevoksen, for det falt deg liksom aldri naturlig, det var så tydelig at du bare lata som, samtidig som det stakk litt i hjertet mitt når du gjorde det, fordi du var alltid den lille gutten min. Sara var så lik faren deres, ikke av utseende, men alltid så sindig og fornuftig. Og så var du helt motsatt, du var som meg, du dagdrømte stadig vekk, elska å kle deg ut og leike at du var noen andre eller noe annet, mens Sara satt i ro og leste og pusla puslespill. Og jeg likte det så godt, og så blei dere eldre og Sara begynte å spille fotball og du begynte å spille piano, men fortsatt så herma du etter Sara innimellom og du gjør det fortsatt.»
   «Sindig og fornuftig er vel ikke sånn jeg ville beskrevet pappa, akkurat», sier jeg og jeg angrer allerede idet jeg sier det, men det er som om orda har sin egen agenda og at den driter i hva jeg måtte mene.
   Mamma krymper liksom litt, trekker seg sammen mot midten som ei stjerne som kollapser under sin egen tyngdekraft. 
   «Han var alltid så smart, han kunne blitt ingeniør om han ville, men han var redd at om han fikk en grad så ville han bare bli plassert inne på et kontor, og det var sjølve håndverket han brant for, du veit at han bygde huset vårt nesten helt på egen hånd, ikke sant?»
   «Du begynner alltid å snakke om noe annet når jeg sier noe du ikke liker», sier jeg.
   «Vel, der tar du etter mor di, i så fall», sier mamma, plutselig fast i blikket, leppene stramme som knyttnever.
   Jeg åpner munnen og lukker den igjen, viker blikket selv om jeg prøver å la det være.
   «Jeg veit du syns at jeg burde tatt ut skilsmisse», sier mamma, stødigheten i stemmen hennes får det til å føles som en skjennepreken, alderen min synes å synke for hvert ord hun sier, jeg vokser baklengs foran ansiktet hennes som en hyperakselerert Benjamin Button, «men jeg klarte det ikke, fordi jeg elska ham. Akkurat som at du elska den der gartneren som plutselig tok alle avgjørelsene i livet ditt for deg.»
   «Det er tross alt ganske stor forskjell på å være gift og ha barn med en alkoholiker, og å havne i et forhold med en litt kjip dynamikk», sier jeg, gjør stemmen så hard jeg klarer uten at det betyr at jeg får til å møte blikket hennes. Jeg er tenåring igjen, tatt på fersken med sigg i kjeften i en alder av seksten, skinnjakke og naglebelte i et håpløst forsøk på å overbevise mamma om at jeg er noe som helst annet enn en vettskremt hundevalp. 
   «Hvor mange timer om dagen bruker du på å stelle i hagen? Og hvor mange timer bruker du på å spille piano?» sier mamma, skinnjakka faller av de krympende skuldrene mine, naglebeltet blir slakt om hoftene før det sklir ned rundt anklene mine. Jeg er åtte år, kledd i sjørøverkostyme selv om det ikke er karneval, jeg har gravd ned spritflaskene til pappa i hagen som sjørøverskatt, men nå husker jeg ikke hvor, og snart kommer pappa hjem fra jobb, og åtteåringen skjønner ikke at sinnet til mamma egentlig bare er kamuflert redsel. 
   «Ferskentreet mitt har mugna tvers igjennom», hører jeg meg sjøl mumle.
   «Kanskje det er et tegn», mamma er mild i stemmen igjen, hun legger ei hand på armen min, berøringa sender meg tilbake til tredveåra og dette sterile rommet med Sara som har et hjerte som piper på en skjerm.
   «Et tegn fra hvem da», sier jeg og ser på henne.
   «Spøkelset på hotellrommet ditt», sier mamma og smiler.

lørdag 17. januar 2026

I fjor

Jeg pleier alltid å starte mine årlige oppsummeringer av fjoråret med å skumlese tidligere års innlegg og sammenligne med dem, og det første som slår meg av å lese det innledende avsnittet i 2024-innlegget mitt, er at jeg har følt meg mer som meg sjøl i 2025 enn på lenge. Med det mener jeg at jeg virkelig har gått all in når det gjelder interessene mine på en måte jeg var litt for nedfor til å egentlig orke å gjøre i samme grad i 2024. Før jeg begynner å gå systematisk til verks, er det nemlig tre titler som automatisk dukker opp i hodet mitt, og de er henholdsvis Our Flag Means Death (som sammenfalt med Moby-Dick og havet generelt), Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Ut fra dette velger jeg å dele fjoråret inn i tre æraer av varierende lengde: haværaen, etterfulgt av cyberpunk-æreaen, som igjen glei over i Forgotten Realms-æraen, der jeg fortsatt oppholder meg. På den negative sida har jeg skrevet langt mindre enn jeg har spilt, men jeg må kanskje akseptere at inspirasjon kommer og går, the heart wants what the heart wants, og noen ganger vil den kreative ånden sanke inspirasjon, mens andre ganger vil den bruke inspirasjon. Jeg trur jeg i skrivende stund er OK med å være i sankefasen, for erfaring tilsier at den uunngåelig vil avlastes av en brukefase før eller siden uansett. Når tida er inne for det.



Hva gjorde du i 2025 som du aldri har gjort før?
Var på Nesodden. Eide en Playstation 5. Dekorerte ei russebukse. Deltok i et burleskshow. Spilte Dungeons and Dragons. Opplevde den lokale sensasjonen som er den lyssatte Gullaugkleivtunnelen.



Beste konsert:
Sannsynligvis årets første, den med Ms. Boan og SRSQ, men jeg vil også gi en shoutout til Neko3 og Only Slime, for æren av å være den mest unike konsertopplevelsen, ikke bare av året, men for å være den eneste konserten jeg noen gang har vært på der jeg ikke visste hva jeg forventa og likevel fikk noe helt annet, og dette andre som jeg fikk var en gedigen positiv overraskelse. 


Hva ønsker du deg i 2026 som du har savna?
Mer skrivetid.


Hvilke TV-serier var de beste du så?
Our Flag Means Death var den som gikk mest inn på meg og som jeg fikk mest hekta på, men Severance var kanskje den beste.




Hvilken bok var den beste du leste?
I 2024 var Moby-Dick den eneste boka jeg leste, men den var i det minste såpass lang og tung at det var forståelig, men den eneste boka jeg leste i 2025 var Dune Messiah, som verken er spesielt lang eller komplisert, den er bare… drit kjedelig. Og jeg har ikke lest den ut ennå, nei. Kanskje burde jeg gitt den opp, men nå har jeg såpass lite igjen av den at jeg likeså godt kan lese det som mangler. Forhåpentligvis får jeg det til innen 2027.


Hvilke artister/band har du hørt mest på?
Philip Glass, The Midnight, Ride, TR/ST og Health.








Hvilke var de beste filmene du så?
Jeg kan dessverre ikke komme på en eneste skjellsettende filmatisk opplevelse fra fjoråret, men skrekkfilmene Heretic og Talk To Me skilte seg ut som positive overraskelser, ikke minst fordi de tilhører en sjanger som er berykta for å bestå av en høy prosentandel ræl.




Beste spill?
Who the fuck are we kidding. Framfor noe annet står 2025 igjen for meg som året der jeg omtrent ikke klarte å tenke på noe annet enn Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Men jeg vil også gi en honourable mention til Disco Elysium, for å gi meg skikkelig Welcome To Night Vale-stemning, og for å være mer David Lynch enn noe som faktisk er skapt av David Lynch.





Hva gjorde du på bursdagen din?
Skravla høl i huet på Trine og Martina om CyberpunkHouse of Nerds.


Hva ønska du deg? Og fikk?
Ikke bare én, men to altoppslukende besettelser, kanskje til og med tre.


Ønsker og planer for det nye året:
Fullføre romanen jeg jobber med for tida hadde vært optimalt.

søndag 4. januar 2026

Desember 2025

Opplevelser: Middag på Mathallen med Mari og Knut og Anna von Hausswolff-konsert på Vulkan Arena med Kit. Jul i Vinterland med Martina og Hannah. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Kit.






Innkjøp: Nei.


TV-serie: Endelig har AMC-serien Interview With the Vampire dukka opp på Netflix, og av grunner jeg føler det er overflødig å forklare, elsker jeg det, i hvert fall første sesong; andre sesong går litt treigere unna, kanskje fordi Lestat er vesentlig mindre med i den. Jeg må innrømme at fordi alt ved denne serien er så innmari min greie, har jeg oppriktige vansker med å forholde meg objektiv til den, og jeg er genuint usikker på om det faktisk er en god serie, eller om jeg bare blir litt blenda av, y'know, kjekke vampyrer og New Orleans tidlig på 1900-tallet.



Spill: 2025 har først og fremst vært et intenst spillår for meg, noe jeg med stor sannsynlighet kommer til å snakke mer om en gang om forhåpentligvis ikke altfor lenge, prega av Cyberpunk og BG3 og tomrommet som fulgte i etterkant. De siste månedene har hovedsakelig handla om å fylle dette tomrommet, eller i det minste finne en måte å akseptere det på, og i prosessen har jeg vingla litt mellom spill. På PS5 har jeg veksla mellom Clair Obscur: Expedition 33 og playthrough nummer to av Cyberpunk, og som tidligere nevnt har jeg vært… småskuffa over E33. Mye av det er nok fordi det hadde en veldig urettferdig oppgave foran seg, nemlig å leve opp til den nye standarden satt av mine to beste spillopplevelser kanskje noensinne, men nå som kjærlighetssorgen min tross alt har hatt litt tid til å roe seg, ser jeg spillet i et marginalt klarere lys, og jeg syns fortsatt ikke det når opp til BG3 og Cyberpunk – i hvert fall ikke for meg personlig, for alle rekordene det har satt og andres lovord tilsier at flertallet ikke er enig med meg. Jeg er nå helt på slutten av spillet og liker det bedre nå enn på begynnelsen, nå som jeg i større grad kan utforske mer eller mindre fritt og gjøre litt mer som jeg vil. Det er fortsatt intenst vakkert å se på, men det virker som at den viktigste grunnen til at fansen elsker det, er på grunn av historien, og kanskje er det nettopp derfor dette spillet ikke helt hadde den effekten på meg som jeg hadde håpa på, for jeg syns rett og slett ikke historien er god. Det er mye ved den som funker, men jeg syns spillet bruker en del kjedelige narrative klisjeer og virkemidler som blir for lette å gjennomskue til å fortelle det det vil. En stor grunn til at jeg for eksempel aldri har likt krim, er tendensen enkelte krimforfattere har til å bevisst og på kunstig vis holde tilbake informasjon. For meg ligner dette rett og slett på et billig triks for å distrahere lesere fra det faktum at plottet ikke er spennende nok i seg sjøl. BG3 gjør til dels det samme innimellom, men BG3 har så gode karakterer og et så sinnssykt engasjerende gameplay med sine myriader av ulike versjoner av den samme historien at jeg ikke opplevde det som et like stort problem. Som en leser med universitetsutdanning innen skrivefaget, sliter jeg rett og slett med å tru på historien i E33, ikke fordi den i seg sjøl er usannsynlig, men fordi Verso sin motivasjon for å holde tilbake informasjon ikke er sannsynliggjort grundig nok for meg. Eller kanskje er det heller det at jeg ikke kjøper det faktum at de andre karakterene ikke peprer ham med spørsmål om typ alt med én gang de møtes og han forteller dem hvem han er. Og det verste av alt er at historien egentlig er ganske god, men på grunn av virkemidlene som brukes for å fortelle den, lures hjernen min til å tru at den er dårligere enn den faktisk er, litt som en oppriktig skummel skrekkfilm som lener seg tungt på jumpscares som den egentlig ikke hadde trengt, men som den slenger på likevel bare i tilfelle de ikke har klart å lage skummel nok stemning uten dem. Istedenfor å, vel, stole på at håndverket står støtt som det er. Misforstå meg rett, jeg liker spillet og syns det er bra, men jeg syns ikke det er fullt så bra som jeg hadde trudd det skulle være.



Men dere, jeg har faktisk også spilt på Steam i det siste!! Da BG3-avhengigheten min var på sitt verste, dro jeg med meg Playstationen min rundt til katteeiere for å spille mens jeg var ute på oppdrag, men en av mine faste kunder har ikke TV, og fordi jeg er inne i en periode nå der jeg ikke klarer å ha lyst til noe annet enn å spille på kveldstid, blei det til at jeg spurte venner om anbefalinger til spill som funker på laptop og resten er historie. Jeg har siden den gang kommet skikkelig inn i Disco Elysium, og om jeg skal være helt ærlig, er jeg mer personlig investert i det enn i E33. Det er et isometrisk rollespill som ser litt retro ut i lys av samtidas 3D-default, men for meg som har vokst opp med Fallout 2 er old school-vibbene pur nostalgi og good times. Og: det er et av de best skrevne spilla jeg noen gang har spilt, kanskje det faktisk best skrevne. Det klarer å balansere så perfekt mellom hysterisk morsomt og mindblowingly filosofisk at man nesten ikke skulle tru det var mulig, men det er det altså!! 





Film: Train Dreams og Weapons. Førstnevnte var en langsom og melankolsk meditasjon over livet, og riktig så fin. Sistnevnte hadde en veldig god idé og var guffen og interessant fram til mysteriet blei avslørt for raskt – og som så ofte er tilfellet, var løsninga på mysteriet temmelig utilfredsstillende.




Musikk: Min mest spilte sang i desember var Stamina av Pixel Grip. At jeg syns vokalisten er skikkelig heit er en fin, liten cherry on top på ei allerede kul og sexy låt.