Selv om jeg lefla litt med foto i mine yngre dager, er det nå en gang, og har alltid vært, skriving som er min måte å uttrykke meg på hjertet fra, til tross for at jeg syns uttrykket "fra hjertet" er skikkelig kleint. Hva som kommer eller ikke kommer "fra hjertet" fins det kanskje ikke noe fasitsvar på, men jeg føler i hvert fall sterkt at så godt som all skjønnlitteraturen jeg har produsert opp gjennom antakelig gjør det. Så her, ta et utdrag fra mitt nyeste romanprosjekt. Jeg har tross alt bare delt ett eneste utdrag fra det her inne tidligere, og det er cirka et år siden, så det virker på sin plass.
(...)
På vei tilbake til sjukehuset går jeg innom en kiosk og kjøper med en kaffe, og når jeg trår inn over terskelen til rommet der Sara er, er feen borte, Sara sover fortsatt, og mamma sitter i den stolen der jeg satt tidligere på dagen.
«Gutten min!» utbryter mamma når hun får øye på meg, hun reiser seg fra stolen og klemmer meg i en hard omfavnelse, hun er tynnere enn jeg husker henne og knoklene hennes stikker svakt gjennom genseren min, før hun trekker seg unna og siger ned på stolen igjen.
Jeg setter meg på stolen ved siden av hennes, stirrer på kaffekoppen i hendene mine i et par sekunder før jeg rekker den til henne i mangel på noe å si.
«Så omtenksomt av deg», sier mamma og tar den imot, slurken hun tar er så grådig at hun umulig kan rekke å smake noe overhodet.
«Har hun sovet hele tida mens du har vært her?» sier jeg i stillheten som oppstår etter at mamma har satt pappkruset fra seg på nattbordet.
«Ja», sier mamma, etterfulgt av et skarpt innpust som om hun vil si noe mer, men det kommer ingen fortsettelse.
«Fikk du kjøpt deg noen hagemøbler på tilbud, da», sier jeg, hjertemonitoren til Sara piper som en altfor høyfrekvent metronom.
«Du, jeg er nødt til å snakke med deg om noe», sier mamma og snur overkroppen i min retning, men istedenfor å se på meg ser hun skrått ned på gulvet mellom oss.
«Har du opplevd noe… ubehagelig på hotellet du bor på?» sier hun og møter blikket mitt, jeg ler en brå latter i et anfall av lettelse, mamma rynker bryna.
«Hva mener du?» sier jeg og anstrenger meg for å slutte å smile.
«Jeg veit ikke helt, jeg var innom der for å se etter deg rett før jeg dro hit, og jeg spurte i resepsjonen etter romnummeret ditt og jeg fant riktig rom og alt, jeg dobbeltsjekka, og så gikk døra opp etter at jeg hadde banka på, men du var ikke der, men det var liksom noe annet som var der.» Mamma vrir på seg, fikler med den øverste knappen i blusen sin.
«Nå henger jeg ikke helt med her», sier jeg.
«Og jeg måtte undersøke litt, veit du, så jeg måtte søke på internett etter informasjon om hotellet. Og joda, på den tomta det er bygd på var det et barnehjem i gamledager.» Mamma nistirrer på meg, leppene hennes bevrer en anelse.
«Hæ, trur du hotellet er hjemsøkt, liksom? Det er vel ganske nytt», sier jeg.
«Men du har ikke merka noe rart på det rommet, altså?», hun skakker på hodet, «fordi det er vanskelig å forklare det, men selv om rommet var helt tomt, så var det helt åpenbart en bevissthet der. Liksom et kaldt gufs, eller en skygge som bevegde seg, og hele tida hadde jeg følelsen av at noen jeg ikke kunne se dreiv og stirra på meg.»
«Ikke ta dette ille opp, men jeg trur alt dette egentlig bare er fordi du har sovet dårlig i det siste, som ikke er rart i det hele tatt», sier jeg, «du er bare bekymra for Sara. Det var ikke noe spøkelse på hotellrommet mitt.»
«Nei vel», mamma lener seg tilbake inntil stolryggen igjen, «så åssen forklarer du da det at døra åpna seg for meg da jeg banka på når du ikke var der?»
«Kanskje jeg bare ikke lukka den helt igjen ved en feiltakelse da jeg gikk ut derfra i stad», sier jeg, «slapp av.»
Sara rører på seg i søvne, både mamma og jeg ser på henne, hun er bare en kropp, knappe søtti kilo, skjør nok til at sjølve kilden til alt liv klarte å knuse henne innvendig uten engang å prøve, likevel husker jeg armene hennes mot brystet mitt i skogstjernet den gangen som sterkere enn noe annet.
«Du veit, i vår familie har vi alltid vært sensitive», sier mamma uten å ta blikket fra Sara, «vi har alltid følt ting.»
«Du må slutte å se på Åndenes makt, det er ikke sunt for deg», sier jeg.
«Det er også derfor vi har vært så lette for andre å utnytte», fortsetter mamma, hun snakker tilsynelatende til seg sjøl mer enn til meg, «mora mi opplevde vardøger stadig vekk. Og rett før faren hennes døde, min bestefar og din oldefar, så kjente hun det i hjertet sitt. Hun trudde hun var i ferd med å få infarkt og var i ferd med å ringe etter sjukebilen, men før hun rakk å slå nummeret visste hun at far hennes var død. Hun visste det bare, det var like virkelig som noe hun kunne se fysisk.»
«Hun var vel også temmelig dement på sine eldre dager», sier jeg.
«Du elska jo fortellingene til oldefar da du var liten, husker du det?» Mamma flytter omsider blikket fra Sara til meg, øya hennes er matte, som om synet av Sara i sjukesenga har tørka dem ut, «redd blei du òg, og så erta Sara deg for det. Det var en dag du nekta å spise middag, selv om vi skulle ha spagetti, fordi oldefar hadde sagt at hvis man spiste mat man hadde fått fra en av de underjordiske, kom man til å bli værende hos dem i underverdenen for alltid, og du turte ikke ta sjansen på at en underjordisk ikke hadde sneket seg inn på kjøkkenet vårt og tukla med et eller annet.»
«Sa han noen gang hva som ville skje hvis det var motsatt? Hvis man ga mat til en underjordisk?» sier jeg, men mamma fortsetter som om jeg ikke engang er tilstede: «men du skjønte noe som Sara ikke skjønte, nemlig at fortellingene hans ikke bare var eventyr, de var ekte. Sara har alltid ligna mest på faren deres sånn sett, praktisk anlagt og flink i matte. Og så var det du, du ligna på meg fra du var bitteliten av, elska musikk, du kunne høre på oldefar spille gitar til fingrene hans begynte å blø, og du fikk ikke sove før noen hadde sunget for deg.»
Mamma vrir seg på stolen igjen, den knirker lavt idet hun bøyer seg ned mot Sara, stryker henne over panna, fingrene hennes ligner rovfuglklør, og for første gang legger jeg merke til at mamma er ei gammal dame, nesa hennes har blitt krokete mellom de tidligere fyldige kinna, det er som om mora mi har skrumpa vekk, at noen har skrelt henne bort som om hun var det inntørka skallet til en appelsin som har ligget for lenge i sola, og det som er i ferd må tre fram isteden er det rynkete ansiktet til oldefar, som om mamma-formen bare var larvestadiet, og nå presser oldefar seg atter en gang fram fra den størkna kokongen, som om han aldri døde, men bare gjemte seg innunder huden til mamma, og der har han ligget i dvale siden, henta ut næring fra mammas blod, gradvis og umerkelig fortært henne fra innsida som en parasitt, men når hun retter seg opp igjen i ryggen og vender ansiktet tilbake mot meg, forsvinner oldefar og mamma er tilbake, han dukker bare opp igjen i vekselsvise glimt når hun smiler på en bestemt måte.
«Jeg ser på deg at du blir flau når jeg snakker om at hotellet du bor på er hjemsøkt, men det er ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt», sier hun.
«Hvis du sier det, så», sier jeg.
Mamma smiler plutselig, «og der kom Sara fram, gitt.»
«Hva snakker du om», sier jeg.
«Da dere var små prøvde du alltid å snakke sånn som Sara gjorde. Sara var alltid veslevoksen og logisk av seg. Du satt storøyd og slukte alle fortellingene til oldefar, men Sara var alltid opptatt av å prøve å motbevise ham. Sa at tusser og troll ikke fantes, for hvis de fantes, hvorfor stod de ikke oppført i faunaboka om alle skogens dyr. Og da du blei eldre pleide du å herme etter Sara, satte hendene i sidene sånn som hun gjorde, brukte hennes tonefall, hennes ord, som du ikke alltid skjønte hva betydde engang. Det er jo ikke noe rart at en lillebror hermer etter storesøster, og det var jo litt søtt når du prøvde å være veslevoksen, for det falt deg liksom aldri naturlig, det var så tydelig at du bare lata som, samtidig som det stakk litt i hjertet mitt når du gjorde det, fordi du var alltid den lille gutten min. Sara var så lik faren deres, ikke av utseende, men alltid så sindig og fornuftig. Og så var du helt motsatt, du var som meg, du dagdrømte stadig vekk, elska å kle deg ut og leike at du var noen andre eller noe annet, mens Sara satt i ro og leste og pusla puslespill. Og jeg likte det så godt, og så blei dere eldre og Sara begynte å spille fotball og du begynte å spille piano, men fortsatt så herma du etter Sara innimellom og du gjør det fortsatt.»
«Sindig og fornuftig er vel ikke sånn jeg ville beskrevet pappa, akkurat», sier jeg og jeg angrer allerede idet jeg sier det, men det er som om orda har sin egen agenda og at den driter i hva jeg måtte mene.
Mamma krymper liksom litt, trekker seg sammen mot midten som ei stjerne som kollapser under sin egen tyngdekraft.
«Han var alltid så smart, han kunne blitt ingeniør om han ville, men han var redd at om han fikk en grad så ville han bare bli plassert inne på et kontor, og det var sjølve håndverket han brant for, du veit at han bygde huset vårt nesten helt på egen hånd, ikke sant?»
«Du begynner alltid å snakke om noe annet når jeg sier noe du ikke liker», sier jeg.
«Vel, der tar du etter mor di, i så fall», sier mamma, plutselig fast i blikket, leppene stramme som knyttnever.
Jeg åpner munnen og lukker den igjen, viker blikket selv om jeg prøver å la det være.
«Jeg veit du syns at jeg burde tatt ut skilsmisse», sier mamma, stødigheten i stemmen hennes får det til å føles som en skjennepreken, alderen min synes å synke for hvert ord hun sier, jeg vokser baklengs foran ansiktet hennes som en hyperakselerert Benjamin Button, «men jeg klarte det ikke, fordi jeg elska ham. Akkurat som at du elska den der gartneren som plutselig tok alle avgjørelsene i livet ditt for deg.»
«Det er tross alt ganske stor forskjell på å være gift og ha barn med en alkoholiker, og å havne i et forhold med en litt kjip dynamikk», sier jeg, gjør stemmen så hard jeg klarer uten at det betyr at jeg får til å møte blikket hennes. Jeg er tenåring igjen, tatt på fersken med sigg i kjeften i en alder av seksten, skinnjakke og naglebelte i et håpløst forsøk på å overbevise mamma om at jeg er noe som helst annet enn en vettskremt hundevalp.
«Hvor mange timer om dagen bruker du på å stelle i hagen? Og hvor mange timer bruker du på å spille piano?» sier mamma, skinnjakka faller av de krympende skuldrene mine, naglebeltet blir slakt om hoftene før det sklir ned rundt anklene mine. Jeg er åtte år, kledd i sjørøverkostyme selv om det ikke er karneval, jeg har gravd ned spritflaskene til pappa i hagen som sjørøverskatt, men nå husker jeg ikke hvor, og snart kommer pappa hjem fra jobb, og åtteåringen skjønner ikke at sinnet til mamma egentlig bare er kamuflert redsel.
«Ferskentreet mitt har mugna tvers igjennom», hører jeg meg sjøl mumle.
«Kanskje det er et tegn», mamma er mild i stemmen igjen, hun legger ei hand på armen min, berøringa sender meg tilbake til tredveåra og dette sterile rommet med Sara som har et hjerte som piper på en skjerm.
«Et tegn fra hvem da», sier jeg og ser på henne.
«Spøkelset på hotellrommet ditt», sier mamma og smiler.
.gif)
