Nå begynner det å bli noen dager siden jeg fant veien hjem fra Andalucia. Tre, for å være helt nøyaktig. Egentlig hadde jeg store, ambisiøse planer om å skrive et blogginnlegg mens jeg faktisk var der, og to ganger greide jeg å skrive et helt innlegg på mobilnettet på telefonen min, men ettersom den er skikkelig pønker av seg, bestemte den seg i siste lita for å gjøre opprør mot staten og alskens myndigheter (i begge tilfeller meg), og... Ja, kortversjonen er altså at jeg ikke fikk posta noen av dem. Så vi gjør et helhjerta forsøk nå i stedet. Forhåpentligvis er dataen min litt mer samarbeidsvillig.
Kva kan eg seie? Granada-turen var både flott og lærerik (behold det kreative ordforrådet...). Jeg dreit meg ut mindre enn antatt, og tråkka bare skikkelig omstendig i salaten én gang, og det var da vertsmamma Teresa spurte om åssen jeg hadde hatt det på stranda, og jeg presterte å si at jeg ikke hadde hatt det varmt, men kåt. Jau. Likevel trur jeg meninga kom ganske greit fram, for det samme adjektivet betyr heit. Men fortsatt, med tanke på at det var ei eldre dame på sånn mellom 65 og 75 år på samvittigheten, følte jeg meg ikke fullstendig komfortabel med brøleren .
Hvis jeg skal dra fram noen minneverdige øyeblikk, må det bli følgende:
DEN KALDE MANNEN
Og egentlig er det ikke bare én mann, men flere menn, og en rekke damer og, som er kalde. Spanjoler generelt trur jeg er noen reale frysediskvarer. De skjønner nemlig ikke at når gradestokken kryper over 20 varmegrader, da er det varmt. Og dette fikk vi smurt ut i hele trynet stort sett hver dag da vi gikk bortover gatene med stirrende blikk etter oss gærne nordmenna i shorts og t-skjorte i SJOKKULDE! Andaluserne sprada nemlig rundt i fjonge jakker og skjerf, i tillegg til at lærerne la merke til en fin frue med pels. Det hele toppa seg da nettopp den kalde mannen, som så ut som spanjoler flest med langerma genser og jakke der han gikk nedover gata klokka ni om morgenen i 22 grader. Han gikk forbi meg i knelang kjole og bemerka (uten snev av ironi, utrolig nok): "Mucho frio" (hvilket betyr på fungerende norsk: "veldig kaldt"). Så jess. Der har du spanjolene, i væffal de sørlige av dem, i et nøtteskall.
DEN SINTE MANNEN
Dette inntraff ganske seint, bare noen dager før, eller kanskje det var samme dagen, vi reiste. Ikke veit jeg om han var full eller mentalt ustabil eller ingen av delene eller begge, men sinna, det var han. Han gikk av sted med en trillekoffert etter seg (noe som førte til Maryams forslag om at han muligens hadde blitt hivd ut av kona) og banna opp og ned alt han så og kom over. Inkludert de tinga han så og kom over, var meg, og det gikk ikke bedre enn at han pekte på meg og skreik "PUTA!" ("HORE!"), før han gikk videre. Hallo, hva hadde jeg gjort ham, liksom? Og jeg var ikke vulgært kledd engang. Selvfølgelig, det fins sikkert nok av prektigpeterne som syns at t-skjorte og langbukse er litt på kanten, men han var da ikke kledd i prestekjortel heller. Akk, ja.
DE SLITSOMME GUTTENE
Tru meg, det inkluderer omtrent samtlige av Granadas mannlige befolkning. Bemerkninger som "mira la rubia!", "hello, hello!", "oh la la!", "what's your name, beautiful?" "hola, guapa, cómo te va?" etc. var nesten dagligkost. Til og med for meg. Brrr.
DEN STEREOTYPISKE JAPANSKE TURISTEN
På skolen min gikk det to japanere - ei mor og dattera hennes. Skikkelig søte, begge to, og egentlig akkurat som japanere flest: begge to var tynne og lave og hadde sylslanke digitalkameraer, dattera hadde den klippen som absolutt alle andre japanske jenter har, det vil si farga rødbrunt hår, så rett at man nesten skulle tru at noen hadde gitt det en omgang med strykejernet, og med pannelugg og det kanskje mest karakteristiske trekket av dem alle, nemlig turistoppførselen deres. Nå har det seg jo sånn at alle mennesker har en veldig markant oppførsel i andre land, alt etter deres geografiske tilhørighet. Jeg trur alle her veit hva jeg snakker om når det gjelder skandinaver på Gran Canaria, for ikke å snakke om tyskere. Japanere er også helt særegne på tur. Du ser dem gjerne i grupper med sekker og helt like capser, sponsa av reiseselskapet, og så er det en turguide som vifter rundt med et japansk flagg. De skal ta bilde av absolutt alt med de ultratrendy kameraene sine, og hver gang det blir stilt opp til bilde, er det fårete glis og Victory-tegn fra alle og enhver. Nå var det riktignok bare to av dem på skolen, så noen turguide med japansk flagg og like capser var det ikke mye av (men de hadde sekker, begge to). Men på stranda, derimot. Etter skolen en dag dro vi nemlig en tur til stranda, alle sammen, pluss en Drammens tidende-journalist. Han ville lage sak om St. Hallvard-elevene på språktur. Etter å ha intervjua noen utvalgte få, ber han oss stille oss opp på stranda til posering. Og har du hvert i et asiatisk land før, så veit du at det er bare å smile til enhver blitz du ser, for kjipperne syns det er stas med amerikanere (for alle som ser vestlige ut går som amerikanere der borte), og tar gjerne bilde av deg aleine eller sammen med barna sine. Så hvem andre enn den japanske mora stod ved siden av Drammens tidende-journalisten og knipsa som en gærning? De er nå søte.
EUROPAS VERSTE PIZZA
Den består utelukkende av pizzadeig, oregano, tomater og ost, og fåes på La Castellana i Granada. Smak? Spy. Jeg kødder ikke engang.
DE UVITENDE AMERIKANERNE
Nå hadde det seg sånn at señora Teresa i tillegg hadde to amerikanere boende hos seg. Utadvendte, trivelige jenter, begge to, som var litt letta over å endelig kunne snakke engelsk igjen (du skulle sett ansiktsuttrykka da jeg svarte "yes" på spørsmål om jeg snakka engelsk). Men som amerikanere flest, kunne de lite om Norge, og som nordmenn flest, liker jeg å henge dem ut for det. De kunne nemlig ikke fatte og begripe hvorfor jeg nekta for at Norge hadde massevis av varme, utendørs bad vi kunne sitte i om vinteren. Dette hadde de jo sett på TV mange ganger. For åssen skulle vi ellers greie oss i 40 minus? Men jeg stod på mitt, og til slutt måtte de gi seg. Dessuten fikk jeg støtte fra Teresa som skjøt inn at de hadde saunar i Finland.
SIGØYNERSKJØRTET
I Albaycín og Sacramonte er flesteparten av innbyggerne sigøynere. Og de digger turister. På dem kan de jo prakke alskens møl. Urter, framtidslesning i handa, håndlaga ditt og datt, det var omtrent ikke måte på. Egentlig syns jeg det var litt koselig, for det var jo mye fint de solgte, men vi hadde fått beskjed fra lærerne om å ikke se på dem engang. Men jeg så, jeg. Og jeg så ei ganske ung jente med mange fine skjørt og bukser. Blomstrete, vide bomullsstoffer. Åssen kunne jeg si nei? I herlige mørke toner av oransje, rød, blå, brun og lilla. Jeg kjente lukta av røkelse allerede. Så jeg punga ut 25 euro for et skjørt. Forestill deg skuffelsen idet jeg kommer hjem til Teresa og finner Made in Thailand-lappen.
LA ALHAMBRA
Bilde-google det. Ty til Wikipedia etterpå. Forestill deg åssen det er i virkeligheten, hvis du greier. Satan. Jeg har gåsehud ennå. Og, for å fjerne all tvil, det er av det gode, ærfryktige slaget.
Og sånn kunne jeg jo ha fortsatt. Jeg velger i stedet å runde av med ei liste over hva Granada har mye av:
- brustein
- pene gutter
- slitsomme gutter
- små bikkjer
- alkoholservering til mindreårige
- ålreite klesbutikker
- gamle, ærverdige bygninger
- plussgrader
- appelsintrær
- tagging og graffiti
- dårlige varmeanlegg
- vann med klorsmak
- kakelakker i dusjen
- egentlig dusjer i elendig forfatning i det hele tatt
- trafikkaos
