Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Det blei ikke noe av, men det har en verdi likevel

Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).

Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.

Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige. 

Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre. 

Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

   Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.

   ”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.

   ”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.

   ”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.

   ”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.

   ”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.

   ”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”

   De andre stirra på meg.

   ”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”

   ”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.

   ”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.

   De andre utveksla blikk.

   ”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.

   Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.

   ”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”

   ”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.

   ”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.

   ”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.

   ”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”

   ”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.

   ”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.

   ”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.

   Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.

   ”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.

   ”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.

   ”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.

   ”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.

   ”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker. 

   ”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.

   ”Prøv”, sa han.

   Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.

   ”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”

   ”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”

   Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”

   Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.

   ”Hei.”

   Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg. 

   ”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.

   ”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.

   ”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.

   ”Syns du det? Takk”, sa jeg.

   ”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.

   Jeg gnidde meg i panna, i øya.

   ”Hva har skjedd?” spurte Erlend.

   ”Hæ?” Jeg så på ham.

   ”På armen din.” Han pekte.

   Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.

   ”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.

   Erlend nikka.

   Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.

   ”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget. 

   ”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.

   ”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.

   Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.

   ”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.

   ”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.

    ”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”

   Jeg stirra på meldinga på skjermen.

   ”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.

Juni 2025

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bryllupet til Mari og Joakim. Boblete med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Strengt tatt kjøpte jeg Baldur's Gate 3, men i hodet mitt klarer jeg ikke helt å akseptere at å kjøpe ei digital nedlastingsfil teller på samme måten som å kjøpe en fysisk ting.

TV-serie: Jeg har egentlig bare holdt meg til nye sesonger av gamle favoritter i juni; Love, Death + Robots, The Handmaid's Tale og The Last of Us. De fleste jeg kjenner blei ganske skuffa over andre sesong av sistnevnte, noe jeg på sett og vis kan forstå, for jeg var sjøl litt ambivalent til spillet det er basert på, og serien ligger fortsatt ganske tett opp til spillet (selv om jeg var litt misfornøyd med forholdet mellom Ellie og Jessie i serien, der de føltes mest som rivaler som alltid krangla, mens de var gode kompiser i spillet, noe som ville gitt større slagkraft til andresesongens siste episode om de hadde beholdt dynamikken dem imellom som den var, istedenfor å falle for fristelsen til å skape mer ⋆｡°✩drama✩°｡⋆).

Spill: Ja, dere, som kjent er jeg nå i gang med Baldur's Gate 3, etter en opprivende kjærlighetssorg i kjølevannet av Cyberpunk 2077. En litt gøyal ting med det, er at jeg ikke aaaante hva det faktiske plottet i BG3 var på forhånd, og ganske fort viste det seg å være… nesten nøyaktig det samme som plottet i CP77? Jeg føler lowkey at de to egentlig er det samme spillet, bare i henholdsvis fantasy- og sci-fi-versjon. Og helt ærlig: det har jeg ingenting imot, selv om det ikke desto mindre er enkelte ganske vesentlige forskjeller mellom de to. CP77 har et tempo og en realisme som BG3 ikke har, og BG3 føles sånn sett i større grad som et spill heller enn en interaktiv opplevelse for meg, og som jeg har sagt før: det er helt ærlig litt deilig. BG3 er et erkeklassisk RPG i lignende stil som Final Fantasy til og med X, komplett med turbasert kampsystem og det hele. Syns forøvrig også det er litt lol at da CP77 kom, blei det mye oppstyr og kontrovers rundt det faktum at spillet inneholder enkelte forholdsvis grafiske sexscener. En av yndlingspodcastene mine kalte det til og med for "the penis game" i en episode. Jeg syns helt ærlig ikke at sexscenene i CP77 er spesielt pornografiske av seg, bare realistiske, og syntes dermed alle de sjokkerte reaksjonene var ganske overdrevne. Like fullt gikk jeg dermed cirka automatisk ut fra at CP77 offisielt er det mest seksualiserte TV-spillet som fins på markedet, så da det etter kort tid med BG3 viste seg at dette basically er en interaktiv romantasy, blei jeg litt sånn… åssen slapp BG3 unna med dette mens CP77 fikk gjennomgå (ifølge Kit er det sannsynligvis bare fordi CP77 gjorde det først)? Det plager meg overhodet ikke, jeg bare syns kritikken mot CP77 var veldig uberettiga, og den framstår enda mer uberettiga etter å ha sammenligna det med BG3, haha. Det er ikke bare det at BG3 inneholder faktiske sexscener, men oh man, det er så mange innuendos hele tida, og et av de tidlige sideoppdraga er bokstavelig talt at hovedpersonen min blir piska i en dungeon mens han stønner høyt og dramatisk (I swear to God, dette er ikke noe jeg finner på). Det eneste som bekymrer meg litt – og jeg veit jeg tar sorgene på forskudd nå – er at tenk om jeg ikke noen gang kommer til å klare å nyte et nytt spill igjen, etter både CP77 og BG3, som ifølge mange er sånn… to av de beste TV-spilla verden noen gang har blitt skjenka, og jeg stiller meg fullt og helt bak det utsagnet. Hva om alt som er verken CP77 eller BG3 blir kjedelig i forhold? Jo mer jeg spiller, jo mer innser jeg at jeg vil at alle spill skal være åpen verden-RPG med muligheter for romantikk, og jeg er er litt redd for at for få spill skal oppfylle de krava, i tillegg til å nå opp kvalitetsmessig til standarden CP77 og BG3 har satt for meg. Er jeg i ferd med å bli for kresen og snobbete på TV-spill fordi mine seineste spillopplevelser rett og slett har vært for bra? Jeg prøver å ikke tenke for mye på det og bare kose meg med BG3, som jeg fortsatt har mange, mange timer igjen av, og godt er det.

Film: De to eneste filmene jeg så i juni, var M3gan og The Beach. Og jeg må si at jeg blei veldig positivt overraska over M3gan! Altså, for all del, så vidt jeg veit har filmen jevnt over fått god mottakelse, men etter skuffelsen som var Longlegs, har jeg blitt litt mer skeptisk til veldig hypa skrekkfilmer, fordi skrekk er en sjanger der mye er gjort før. M3gan var mer kul enn skummel, uten at det nødvendigvis gjør noe, og kunne fint passa inn som en av de lengre episodene av Black Mirror. 

Musikk: Veit ikke helt hvorfor det blei sånn, fordi som regel når jeg plutselig får hekta på en sang, fins det en eller annen form for katalysator, som at jeg hørte den i en film eller i et spill eller noe, men en vakker intetanende dag i juni fikk jeg det for meg at jeg hadde lyst til å høre på Heads Will Roll av Yeah Yeah Yeahs, og så bare fortsatte jeg med det resten av måneden (kaosmagikeren i meg tolka det som en synkronisitet at låta inneholder gjentagende bruk av orda "glitter" og "chrome" som et passende nikk i retning CP77).