Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.

Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

November 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bursdagen til Trine. Konsert med Max Richter i Operaen med Vibeke. Konsert med Gidge på Vulkan Arena med Malin. Konsert med Sigur Rós i Oslo Spektrum med Vibeke.

Innkjøp: Ingenting denne måneden.

TV-serie: Jeg fikk endelig sett sesong to av Monster (der første sesong handla om Jeffrey Dahmer, og som jeg elska). Andre sesong handler om Menendez-brødrene, som er en true crime-sak jeg i utgangspunktet ikke har et like sterkt forhold til, men jeg blei veldig fort sugd inn i serien ikke desto mindre. Serieskaper Ryan Murphy har blitt kritisert for å være, og jeg merker at nå feiler mitt norske vokabular meg her, salacious og i overkant sensasjonell, og jeg ser jo absolutt hvor det kommer fra, men det er jo ikke til å komme ifra at det blir usedvanlig god TV-underholdning ut av det. Hva kan jeg si, jeg er bare et menneske, og jeg liker tross alt å se blod, gørr og nakne kropper, jeg liker true crime, og jeg liker måten Ryan Murphy har valgt å fortelle denne historien på.

Film: Jeg fikk ikke sett en eneste film i november, og det misliker jeg skikkelig, men det forandrer ikke fakta.

Musikk: Nei, hva kan jeg si. Det går i Chappell Roan. 

Also, wow, dette må være den korteste månedsoppsummeringa jeg noen gang har begått. Jeg trur dette er en indikator på at november virkelig var en måned der jeg ikke hadde tid til å sette meg ned og verken lese, spille eller se film. Satser hardt på en roligere desember.

Her kommer vinteren

Det var aldri meninga at det skulle gå såpass lang tid mellom dette blogginnlegget og det forrige, det har bare vært så aldeles for mye for meg de siste ukene. Det har vært såpass mye at jeg i samråd med sjukepleieren min har beslutta å ta ferie hele desember, altså ferie fra dyrepasserkarrieren min. Det føles feil å klage på at jeg får mange oppdrag og at businessen går bra, men ulempen med å ikke ha en arbeidsgiver som kan pålegge meg ferie, er at det – i hvert fall når man er meg – er vanskelig å rettferdiggjøre å ta ut ferie "bare fordi jeg er sliten." Som jeg må minne meg sjøl på at faktisk ikke er bare-bare. Som sjukepleieren min sa: jeg er uføretrygda av en grunn, og penga jeg får utbetalt er å regne som lønn for å ta vare på meg sjøl. Noen ganger må jeg høre noen andre si det, for jeg stoler ikke alltid på min egen dømmekraft.

Jeg er også tilbake på DPS. Jeg har vært litt bekymra for å ikke bli tatt på alvor der, men behandleren jeg har fått i denne omgang er veldig flink og virker å forstå hva jeg prøver å si, noe som på ingen måte alle gjør. Han trur at jeg har OCD, og har henvist meg til en OCD-enhet på Gaustad. Mens vi venter på at de skal svare på henvisninga, går jeg i samtaleterapi hos ham.

Og det er jo litt… kanskje ikke direkte morsomt, men hvert fall interessant, at jeg allerede blant annet i dette innlegget fra 2015 lurte på om jeg kunne ha OCD. Da jeg fikk autismediagnosen for tre år siden (tida flyr!!!), trudde vel både jeg og mine daværende behandlere at tvangstankene mine – og det meste annet som feiler meg, for den saks skyld – kunne forklares med autisme. Og det gir jo mening, for det er ingen hemmelighet at autister generelt liker regler og rutiner. Og dét i seg sjøl er det jo heller ingenting i veien med, men når reglene og rutinene kommer i veien for livskvaliteten, kan man kanskje begynne å snakke om at man har en sjukdom.

Som en såkalt artig liten synkronisitet, handler den nyeste sesongen av Heartstopper, som jeg ser i disse dager, i noe grad om OCD. Jeg har syntes at de to første sesongene var søte nok, men litt for lettbeinte til at jeg klarte å la meg engasjere på noe dypere plan enn det overfladiske, men jeg syns så langt – med forbehold om at jeg ikke har sett sesongen ferdig – at de behandler OCD-tematikken på en veldig riktig måte. Faktisk brukte jeg sjøl spiseforstyrrelser som en slags metafor for å forklare for behandleren min åssen tvangstankene oppleves for meg, fordi spiseforstyrrelser – som jeg til informasjon ikke har – er den måten å tenke på som for meg minner mest om åssen jeg har det.

Jeg har ikke så lyst til å snakke mer om dette akkurat nå, merker jeg, både fordi jeg offisielt sett faktisk ikke har blitt diagnostisert med OCD ennå, men også fordi jeg syns det føles innmari skamfullt og privat å snakke detaljert om symptomene mine, på en måte jeg overhodet ikke syns når det gjelder autismesymptomene mine. Kanskje fordi autisme faktisk ikke er en sjukdom, og ikke noe som "feiler meg", mens OCD absolutt er det. Symptomene mine gjør ikke bare at jeg framstår litt eksentrisk, men de innebærer ting jeg føler meg tvunget til å gjøre som jeg syns er oppriktig flaut og som jeg ikke har lyst til å dele med hele verden – hvert fall ikke nå, kanskje aldri. 

Her er en liten godbit fra journalen min:

Måtte le litt da jeg leste "men noe omstendelig." Jeg er sikker på at alle som har lest de skjønnlitterære tekstene mine – eller hallo, hva med bloggen min – kan si seg enige i det, haha.

Hvem veit, kanskje jeg klarer å komme sterkere tilbake i desember, etter å ha gitt meg sjøl en måneds lang ferie? Here's to hoping.

Oktober 2024

Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke. 

Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.

TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.

Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!

Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!). 

Dette føles som riktig anledning til å poste dette

Ta det med ro, jeg er snart tilbake med my regularly scheduled bullshit, men i lys av, y'know, Konserten™, føles det riktig å avslutte med en slags epilog. 

Jeg har klart å lande igjen. Følelsene mine er tilbake på baseline-nivå, hvor de kommer til å være helt til neste anledning til å gå over alle støvleskaft byr seg. 

For et par dager siden gjorde Robert et intervju med radiokanalen WFMU. Det minte meg på alle grunnene til at jeg føler meg oppriktig glad i ham, for jeg elsker virkelig at han er en så keitete og sjenert person, som likevel er i stand til å lage musikk som er… noe ganske annet. Han nevnte også at han er i en flytteprosess, at han sannsynligvis har forlatt LA. Det gjorde meg merkelig trist og urolig og jeg veit ikke helt hvorfor.

For noen år siden spilte TR/ST en minikonsert i studio hos KEXP. Jeg elsker akkurat denne liveopptredenen kanskje mer enn noen andre jeg har sett, fordi uten et publikum i tradisjonell forstand og inne i et lydtett radiostudio, betyr plutselig hele konseptet "konsert" noe helt annet enn hva det pleier. Mest av alt elsker jeg hvor god kjemi Robert, Lia og Esther har, hvor mye ikke-verbal kommunikasjon som foregår mellom dem, hvor tydelig det er at de koser seg med å spille sammen. Esther er ikke lenger med i livebandet, til tross for at hun inntil ganske nylig hadde vært fast medlem i… jeg veit ikke helt, mange år. Ikke lenge etter KEXP-opptredenen slutta også Lia, og i et års tid eller deromkring var Robert det eneste medlemmet. Han gjorde en turné, den såkalte karaoketurneen, der han i og for seg sang live, men all musikken var forhåndsinnspilt. Litt seinere fikk han med seg noen tilsynelatende mer eller mindre tilfeldige folk til å spille synth under konserter, og like før denne europaturneen begynte, blei det klart at ingen ringere enn Lia vendte tilbake på trommer. 

Jeg veit ikke helt, hvis du faktisk har lest de to seineste innlegga mine, håper jeg at denne lille bakgrunnshistorien kan bidra med litt mer kontekst til hele greia. Fordi for de fleste andre som var på konserten i forrige uke, var TR/ST først og fremst Robert, og det er jo ikke feil, men jeg trur jeg var en av få blant publikum som følte meg ekstra glad og gira over Lia på trommer. Det er ikke ment som en slags arrogant "jeg er en mer verdig fan enn deg"-ting, for jeg har ofte heller ikke oversikt over hvem som spiller trommer i andre band jeg liker, men Lia er ikke bare en innleid musiker som gjør en jobb, hun gir så mye ekstra til opplevelsen. Ideelt sett ville jeg selvfølgelig også hatt med Esther på synth, men det er dessverre ikke opp til meg.

Kort oppsummert: Lia er en viktig grunn til at TR/ST er en så mektig opplevelse live. Og jeg er glad i henne på en lignende måte som jeg er glad i Robert. 

Control Me er ikke den TR/ST-låta jeg liker best. Den er for den saks skyld heller ikke den jeg liker minst, og jeg forventer ikke at noen som ikke er spesielt interesserte faktisk klikker seg inn på linken i fjerde avsnitt og ser hele KEXP-konserten, men jeg håper du har lyst til å se klippet av Control Me. I den perioden da TR/ST utelukkende var Robert, både i studio og live, så jeg på denne konserten og følte noe sånt som kjærlighetssorg over Lia og Esther, fordi det i dette konsertopptaket er så innmari tydelig hvor mye de betydde for livebandet. Og i forlengelse av det: jeg trur kanskje denne framførelsen av Control Me er det nærmeste jeg kan komme å kommunisere hvor glad jeg blei da jeg leste at Lia var tilbake på trommer, og at når jeg endelig skulle få se TR/ST live, så var det med Lia. 

Jeg veit ikke helt. Jeg er så glad i dem.