lørdag 21. februar 2009

Just when you thought it couldn't get any nerdier...

Joda, jeg oppfyller ganske mange av krava allerede. Jeg ser anime og leser manga. Jeg er (sannsynligvis) nærsynt. Jeg er liten og tynn og har fæl stemme. Jeg har både Xbox 360, Playstation 2, en spilldata, Gameboy Advance og Playstation Portable. I tillegg har Vibeke en Nintendo DS som jeg helt sikkert kan låne når jeg vil. Noen ganger leser jeg i skolebøker på fritida fordi det tross alt er ganske spennende, det som står der. Jeg har over gjennomsnittlig gode karakterer. Jeg syns faktisk kvantefysikk og kosmologi er kjempegøy. Jeg lærer språk på egen hånd fordi jeg liker det. Jeg har laiva før. Jeg leser nesten utelukkende fantasy og sci-fi. Når jeg liker noe, kan jeg alt om det.

MEN jeg har aldri sett verken Star Wars eller Star Trek. Jeg hadde riktignok en Babylon 5-periode da jeg var ganske liten, men jeg har aldri sett en hel episode fordi mamma mente det var for skummelt for meg.

MEN jeg er lost in space (haha...) over Battlestar Galactica. Og det slo meg plutselig at jeg aldri har skrevet et eneste blogginnlegg om fenomenet. Det kan vi ikke ha noe av.

(jeg hadde forresten ikke 100 % lyst til å bruke bildet over som referansegrunnlag, eller hva jeg skal si, av den enkle grunn at Felixpus ikke er på det. Men men. Vi skal nok finne plass til ham seinere i innlegget.)

Først av alt: takk for en strålende overbevisning, Håkon. Jeg hadde aldri engang hørt om serien (oh no, she didn't!) hvis ikke du hadde obsessa over den. Det er din feil, alt sammen. Og det takker jeg deg for. Hihi. Dette hørtes melodramatisk ut.

Så ja. Dette er nå en gang en TV-serie. Som foregår i det ytre rom. Og jada, det er ei nyinnspilling av en gammal schläger som visstnok herja skjermene i de tusen hjem en gang på 60- eller 70- eller 80-tallet. Men den er visst helt forskjellig. Jeg har aldri tenkt å se den.

Så altså. Det handler altså om menneskeheta en gang i fjern, fjern framtid. Jorda er bare en religiøs myte som kun fundamentalistene trur på i det hele tatt. Menneskene er fordelt rundt på tolv romkolonier som har navn etter stjernetegna (du veit, Sagitarius og Capricorn og sånn). I tru sci-fi-ånd har menneskene selvfølgelig skapt androider som de har hos seg som tjenere. Men så går noe veldig, veldig gæli (så klart) og androidene, som altså er kjent som cyloner, vender seg mot sine herrer. Menneskene forviser dem dermed til en helt annen kant av rommet sånn at de kan leve videre i fred og fordragelighet.

Men hadde de bare levd videre i fred og fordragelighet, hadde det selvfølgelig ikke vært noe å lage TV-serie om. Selvfølgelig kommer jo cylonene tilbake, og i løpet av den tida de har vært vekke, har de utvikla seg til å se helt like ut som menneskene. De er dermed umulige å skille fra dem som faktisk er lagd av kjøtt og blod. Så ja, cylonene kommer tilbake, og atombomber koloniene sønder og sammen. De omkring 50 000 overlevende blir evakuert ut i rommet i de gjenværende romskipa. Kommandoskipet heter Galactica. Og så følger vi dem, da, menneskeheta, på jakt etter et nytt hjem, samtidig som de rømmer og slåss litt mot cylonene.

Ja. Det høres ut som noe fullstendig døvt vås. Jeg ser det, jeg og, så det var ikke sånn at da jeg hørte hva det handla om, bare tenkte "åh yess! Dette må jeg liek totally få med meg, omg!!!111!1". Men jeg var fanga etter noen få episoder. For dette er mer enn bare eksplosjoner og laser mot et stjernespekket bakteppe. Faktisk er det ikke laser i det hele tatt (dog en god del eksplosjoner). Derimot er det liv og død, kjærlighet, filosofi, konspirasjonsteorier, og de klassiske etiske problemstillingene om hvor grensa for hva som er menneskelig egentlig går. Er det så enkelt som å si at er du lagd av kjøtt og blod er du menneske, og er du lagd av metall er du cylon?

Det høres fortsatt døvt ut. Og det høres ut som noe du har sett tusen ganger før. Men det er det ikke. Det er snikende intelligent. Dette er i LOST-klassen. Det er bedre enn LOST, for LOST har aldri såpass til obsess-materiale som det Battlestar Galactica har. Og Felix Gaeta har noe på gang med Hoshi. Og neste gang jeg skriver innlegg om BSG, er jeg nødt til å få med den lille Bilbo og Gandalf-digresjonen som jeg nevnte i en kommentar på bloggen til Karen.

Apropos Felix finner jeg ikke noe fint bilde av ham til å lime inn her. Fyren som spiller ham heter Alessandro Juliani og er visst operasanger i tillegg. Kult. Og bildet som er av ham på Wikipedia, er liksom bare... it does him no justice, liksom. MEN en SKIKKELIG fun fact er jo at han har stemmen til... gjetter du det?... L i den engelskdubba versjonen av Death Note! Og apropos ingen verdens ting, ligner Colonel Tigh ekstremt mye på bestefar. I personlighet, altså.

Bare, bare, bare se det, vær så snill?

8 kommentarer:

  1. Uh, veit du ka? Eg syns det virka spennande, til tross for at eg aldri har sett på star wars eller lignande, men eg syns ikkje settingen høyrast så alt for gale ut, det virka veldig spennande og sånt. Og apropos det, så er du ikkje den einaste nerden. Eg er nærsynt, eg les anime (kanskje ikkje like mykje som deg då), eg fordjuper meg i enkelte fag og emner som eg faktisk synes er intressant på skulen, og eg fackings lika geografi og har muligens tenkt å studere det eit år. Nerd, ja. Men ja, eg skal teste ut serien, kanskje ikkje akkurat no, for eg er så godt inni six feet under og dexter. Men, eg skal jammen ha det i bakhovudet.!

    SvarSlett
  2. Det høres ikke så gale ut, nei, men det høres liksom litt uoriginalt ut. Men det er det altså ikke på noen måte! Og jaaah, du må seee~ <3

    Nerds of the world unite 8D

    SvarSlett
  3. Jeg har lyst til å bli mer nerdete, jeg. Enkelte nerdete tendenser har jeg, men jeg har aldri vært spesielt skoleflink, har veldig godt syn og jeg er veldig interessert i enkelte ting, men ikke så interessert at det kan kalles en obsession. Det nærmeste jeg kommer det er vel mitt forhold til musikaler som blir sykere og sykere for hvert år som går og min merkelige fascinasjon overfor lyktestolper...
    (Memo til meg: må gjøre alvor av planen om å lære mer latin så jeg kan skrive en opera på latin om sofa poteter snart.)

    Men den serien hørtes skikkelig interessant ut i hvert fall (må spørre den ene onkelen min om han har den, han har masse tv-serier på dvd, da kan jeg sikkert låne litt). Og den problemstillinga om hva som er menneskelig hørtes dypt fascinerende ut og var vel alene nok til å gjøre meg oppriktig nysgjerrig. Anbefaler forresten "Puhing Daisies" og "Merlin" som er to tv-serier jeg har fått mer og mer sansen for i det siste og som passende nok går med få timers mellomrom på søndager =0)

    SvarSlett
  4. Sjekka litt rundt på både Wikipedia og IMDb, og jeg likte plottet til Pushing Daisies (for antok at det var det du mente, og ikke Puhing Daisies? xD). Kanskje jeg skal få prøve å se det en gang, til tross for at vi både har Heroes, Twin Peaks, Neon Genesis Evangelion og Firefly her hjemme som vi ikke har sett ennå :]

    SvarSlett
  5. Det var "Pushing Daisies" jeg mente, ja (skrev feil). =0)

    SvarSlett
  6. ..."til tross for at vi både har Twin Peaks, Neon Genesis Evangelion og Firefly her hjemme"
    Og Battlestar Galactica. Kjære, jeg tror jeg elsker deg.
    Du mangler kun å like X-files, og så er nerdesiden din perfekt.
    (Oh, og fun fact: I den gamle serien, er Starbuck visstnok mann, og da de spurte fyren som nå spiller Apollo om han hadde lyst til å være med i en remake av serien, var han sikker på at de ville ha ham til å spille Starbuck. Til de fortalte at nnnnei, for nå var Starbuck ei jente. *glisebredt*)

    SvarSlett
  7. Hahahah, og så var visst Boomer mann og, etter det jeg har hørt. Serien har blitt mer feministisk med åra 8D

    Aw, X-Files. Enda en av mine secret desires da jeg var liten. Heller ikke dét fikk jeg lov å se på. Mødre, ass.

    Skal vi gifte oss?

    SvarSlett
  8. Det virker som det eneste riktige.

    SvarSlett