Snart over

Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.

Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?

Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.

Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.