Uansett, jeg har, i likhet med to andre, vunnet en korttekstkonkurranse. Konkurransen gikk ut på å skrive ut fra et bilde og et lydklipp, nærmere bestemt dette bildet:
og denne lyden:
De tre tekstene vil havne i en antologi som kommer ut i høst. I'll keep you posted.
Terje Dragseth har følgende flotte ord å si om teksten min:
En tekst som griper inn i konkrete sanselige detaljer ( syn, hørsel) og som klarer å formidle et nærvær og en stemning, her i mørkerommet. Teksten legger opp til en større historie og er et anslag som pirrer og gjør leseren interessert i å lese mer. Forfatteren har også et variert og mangfoldig språk. Forholder seg ganske fritt til oppgaven (lyden av regn), og viser dermed en modenhet og en løsning av oppgaven, som er befriende.
Det takker jeg ærbødigst for. Her er teksten:
Mørkerommet
Jeg husker mørkerommet i kjelleren, og åssen det aldri var helt mørkt, men med et svakt, rødt lys som nesten ikke var et lys i det hele tatt. Jeg husker pusten, det tunge nærværet av noen andre i det rommet, at bare én person i tillegg til meg sjøl plutselig føltes farlig, men at flere personer uskadeliggjorde det og pakka mørket tettere innover oss som et ekstra lag beskyttelse. Og jeg husker bildene; åssen de dukka fram på papirene. Først kunne man bare ane omrisset, ei vag skisse av en skygge. Og deretter; det hellige innsynet i detaljenes verden som varte i de utvalgte få minuttene for deretter aldri å vende tilbake. De mørke flekkene som blei gjort lyse, fregnene på nesa, føflekken på haka, sømmen på genserermet, noe mystisk og uhåndgripelig. Så kom resten av bildet fram, og detaljene måtte vike. De blei borte i fargene, alt overlappa hverandre, og sømmen på genserermet blei redusert til et dunkende noe, som en diskret bass i et større lydbilde; tilstede, men ikke synlig. Og hvis man hadde fjerna det, hadde dybden og fylden brått steget til overflaten og todimensjonalisert det hele, og man ville ikke vite hva det var som var borte, men man ville ane at noe mangla, noe man kunne føle framfor å sette fingeren på. Og jeg tenker ofte at å fremkalle bilder er som å høre på radio; kaoset i hvitstøyet som eksisterer mellom to kanaler, men som gradvis flyter over i noe gjenkjennelig og hverdagslig. Jeg hørte en gang et radioopptak av fallende regn, og visste at det var denne lyden jeg så; regnet som langsomt kom til verden fra gjennom en vegg av uformelige lyder, materialiserte seg, forvandla seg fra noe komplett uforståelig og vakkert til noe jeg altfor godt visste hva var. Og hvor ofte skulle jeg ikke ønske at jeg ikke forstod; magien som blir borte hver gang jeg ser igjen filmer jeg elska som liten, men nå i et voksent perspektiv, eller skjønnheten i runer og hieroglyfer, eller når noen banner på et fremmed språk, og det eneste jeg legger merke til er lydene og tolker det hen til den pureste poesi. Det er en sart balansekunst, dette med forståelse, og å stoppe i tide. Og alle de andre lurte alltid på hvorfor jeg ville fjerne bildet før det var fullkomment, og når de ikke forstod forklaringa mi, misunte jeg dem nettopp evnen til å ikke forstå.
.JPG)
