torsdag 21. november 2013

Noen tanker om Styrtet engel

Som jeg nevnte for noen innlegg siden, tilbrakte jeg torsdag for ei uke siden i tigerstaden for å se Styrtet engel på Nationaltheatret. Jeg lovte Karoline tankene mine om hendelsen, og dermed bare begynner jeg:

La meg først få si at jeg veit at det er å banne i kirka å dra inn romanen stykket/filmen er basert på i annenhver setning, men dette er nå en gang ingen anmeldelse, og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg er fullstendig klar over at de er to forskjellige verker som skal vurderes på ulike grunnlag, men når jeg så stykket utelukkende fordi jeg likte boka så godt, er det for eget personlige vedkommende uunngåelig.

Jeg er, helt ærlig, dårlig vant med å gå på teater. Jeg var på en del forestillinger da jeg var liten, pluss at jeg så Forvandlingen (basert på Kafka, ja) på Nationaltheatret for et par år siden, men dette var nok mitt aller første møte med fullengdes eksperimentelt teater. Og det er strengt tatt veldig teater. Teaterskuespillere har liksom en helt annen måte å snakke og te seg på enn hva filmskuespillere har, og mange vil jo si at styrken i teateret ligger kanskje nettopp her. For meg føltes ikke dette riktig. Det blei en veldig melodramatikk over det hele som jeg sjøl ikke syntes kledde den fragmenterte historien, eller rettere sagt historiene. Per Olov Enquists roman er lavmælt, finstemt og poetisk, og den ropende måten en del av replikkene blei framført på, syns jeg sjøl tok fokuset vekk fra nettopp dette florlette som karakteriserer romanen. Det samme gjelder visse veldig voldsomme effekter med discolys og dansemusikk som jeg sleit med å få plassert i stiluttrykket jeg overordna syns Styrtet engel har. Jeg veit heller ikke om det er utelukkende positivt å ikke ha lest romanen på forhånd (og dermed være fritatt for forventninger av en spesiell type, mener jeg). I gjengen jeg var en del av på totalt fire som så forestillinga for ei uke siden, hadde bare én av oss ikke allerede lest den. Han hadde opprikige problemer med å følge med, og det forstår jeg godt. Styrtet engel er et mildt sagt abstrakt stykke leseropplevelse, men en ekstremt presis fortellerstemme gjør det ikke til et problem å holde tritt. Jeg syns teaterutgaven har blitt unødvendig rotete. Jeg syns ikke det tilfører stykket noen ting at skuespillerne bytter på å spille de forskjellige rollene, med unntak av overflødig forvirring.

Nå virker jeg sikkert veldig negativ her, men sannheten er at jeg ikke helt veit åssen jeg skal forholde meg til denne teateroppsetninga. Det var absolutt interessant, og jeg likte måten de hadde bygd kulissene som et slags enormt stilas med flere rom, og som dermed åpna for å la oss ta del i de forskjellige historiene samtidig. Men alt i alt syntes jeg det blei for mye av det gode for å fortelle en historie som hadde greid seg med helt minimalt av alt.

2 kommentarer:

  1. Takk for info og interessant kommentar til stykket. Basert på litt forskjellig (og med dine tanker tatt i betraktning) dropper jeg nok å se stykket selv. Jeg har derimot store planer om å prøve å få lest boka etter hvert for det høres ganske givende ut :) Og eksperimentelt teater har jeg lite erfaring med selv, jeg ser jo mest musikaler.

    SvarSlett
  2. Så bra at det kom til nytte! Og du må definitivt lese boka, den er utrolig bra!

    SvarSlett